Ervin Kohn. FOTO: ARNE OVE BERGO

Bestefar på Holocaustdagen

Ervin Kohn (58) er styreleder i Det mosaiske trossamfunn og nestleder ved Antirasistisk Senter og var hovedtaler på Holocaust­dagen som ble markert mandag.

Det har vært en begivenhetsrik og litt uvanlig uke for deg ...?

- Det kan du si. Mandag holdt jeg appell på Holocaustdagen om 772 norske jøder som ble arrestert, fanget og deportert herfra for mer enn 70 år siden. 34 menn kom tilbake fra dødsleirene. Bare menn. Kvinnene og barna ble drept kort tid etter ankomst i Auschwitz.

Hva betydde det for deg personlig at ditt første barnebarn, Isak, ble født på Holocaustdagen?

- Det fikk en helt annen betydning at Hitler ikke vant. Isak fylte to år mandag.

Onsdag vitnet du for første gang i en rettssak - om trusler mot den jødiske synagogen og konsekvensene for den lille jødiske minoriteten i Norge. Hvordan synes du det var?

- Jeg synes det var en påkjenning å stå der og skulle være etterrettelig. Jeg er preget av å ha sett for mye amerikansk krim. Jeg burde nok ha utdypet svarene bedre. Det ble veldig kort og kontant.

Du får muligheten her ...

- I 2006 ble synagogen pepret med skudd fra en AG-3 etter lang tids spaning. Ett skudd gikk rett gjennom vinduet der vaktmesterfamilien vår bodde. Datteren i huset var hjemme og kunne blitt truffet. Seks år seinere uttrykker militante islamister at det er synd at «broren som skjøt ikke traff noen». Sett i lys av vår historie er selv folkemord en forbigående hendelse. Vi er bare 720 medlemmer i synagogen i Oslo, totalt mellom 1300 og 1500 i Norge. Det skal lite til før vår minoritet blir borte, før foreldre tar barna sine ut av den jødiske barnehagen - og slutter å komme på gudstjenester. Det ligger i oss å ligge under radaren og gjøre oss så usynlige som mulig.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- Å...vanskelig! Lettere med den siste boka jeg har lest. Bjørn Gabrielsens «Jeg skal bare ut i boden en tur». Om boder i alle tider, former og samfunn, med mye glimt i øyet. Boden er mannens siste skanse.

Den beste filmen?

- «Boktyven» som jeg så med kone og datter søndag. Om ei ung jentes kjærlighet til bøker i førkrigstidas Tyskland, hennes opplevelse av Krystallnatten og av bokbål. Den går på alle kinoer nå. Se den!

Hva gjør deg lykkelig?

- Samvær med familien, mine tre barn og barnebarn.

Din barndomshelt?

- Kennedy-brødrene. Robert sa: «Some people see things as they are, and ask why. I dream things that never were, and ask why not?»

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Utålmodigheten min.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Spiser sjokolade. Mest Monolitt!

Hva er du villig til å gå i 
demonstrasjonstog mot?

- Intoleranse i alle former.

Er det noe du angrer på?

- Jeg ville heller angret på ting jeg ikke har gjort, men jeg har fått sjansen til det meste. Med kreft i kroppen i to omganger og cellegiftkur, har jeg bestemt meg for å elske som om jeg døde i morgen og jobbe som om jeg levde evig. Mange gjør det stikk motsatte. Jeg har alltid brukt mye tid på barna, det angrer jeg minst på.

Hvem ville du helst stått fast
i heisen med?

- Kona, selvfølgelig. Min beste venn og rådgiver. Vi har vært sammen siden vi var 17 år.

nina.johnsrud@dagsavisen.no