40 år siden brannen i Vålerenga kirke

Hvem: Trond Ingebretsen (70)

Hva: Vokalist og låtskriver i Bjølsen Valsemølle, som skreiv låta om brannen i Vålerenga kirke.

Hvorfor: I dag er det 40 år siden kjerka brant.

Det er 40 år siden Vålerenga kjerke brant. Hva ... øhh ... føler du nå?

– Det er jo litt rart for meg. Jeg har vært der oppe i det siste. Røttene mine til Vålerenga er blitt enda sterkere. Den historia er jo blitt veldig svær.

Det er en historie om deg, ikke bare om Vålerenga?

– Jeg var faktisk ikke i byen da det skjedde. Men faren min bodde på Ekeberg og hørte om brannen på radioen. Da dro han rett til Vålerenga. Det er hans historie jeg fortalte i sangen.

Typisk. Ingenting er sant lenger!

– Faren min var Vålerenggutt. Han hadde 10–11 sesonger på A-laget. Men jeg er født på Bislett. Faren min hadde flytta fra Vålerenga da jeg vokste opp.

Du spilte ikke fotball?

– Nei. Vålerenga var jævla mye surr og rot da faren min spilte der. Det var jo i tredveåra, da. Men jeg merka at han holdt meg litt ute av fotballen. Det var skiløper jeg skulle bli. Det, eller orientering.

Følger du med, da? På fotballen?

– Ja, er du gæærn. Men jeg er litt medgangssupporter. Det er jo tungt å være Vålerenga. Med en gang noe er litt positivt, så detter det sammen.

Er det ikke sånn livet er, egentlig?

– Jo, jo. Men du håper jo. Nå er det Ronny Deila, liksom, så nå kommer alt til å bli bra! I våres hadde vi Ejuke. Det var jo verdt å gå på kamp bare for å se han. Så da selger vi han, sjølsagt.

De synger fortsatt sangen din, da.

– Ja, det som er moro med den sangen er at den er litt overalt. Unger i barnehagene synger den. Mannskor og janitsjar og barnekor og ... overalt. Det er gøy.

Ja. Å skrive en låt som blir så viktig, det må være ganske digg?

– Ja, jeg tror jeg hadde en bra dag.

Er det noe du irriterer deg over? Noe du skulle gjort annerledes i låta, som gnager hver gang du spiller den?

– Nei, jeg er egentlig ganske fornøyd med den, altså. Det eneste er at jeg skreiv om «publikum» på store stå, det forandra vi til «klanen» etter hvert.

Åssen står det ellers til med Valsemølla?

– Den er veldig oppe og går. Vi kom med album nå i mai. Det tror jeg er et av de bedre vi har laga.

Hvor mange har det blitt?

– Det er nummer elleve. Sanger om kjærlighet.

Dette skrev Dagsavisens anmelder om albumet: «Bjølsen Valsemølle er litt mer konkrete enn den alminnelige, generiske poplyrikken» (Dagsavisen+)

Men du har holdt på i mange år da. Så elleve album er ikke så sjukt imponerende?

– Neida, vi har lagt ned og starta igjen. Men nå har det vært fem album siden 2005. Vi spiller mye.

Du er pensjonist, eller?

– Ja. Før var jeg jo lærer, nå er jeg bare Bjølsen. Og det er nok. Det er jobb å drive et band, ass!

Ja, jeg veit. Nå faste spørsmål: Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg er ikke alltid god nok til å banke neven i bordet og si fra. Det angrer jeg litt på, ofte. Konfliktsky, er det ikke det man kaller det?

Feig, er det ikke det man kaller det?

– Njæ, kanskje ikke feig, men ...

Jokke skreiv en fin låt: «Hvis noen sparker og spytter på meg, legger meg ned og slår meg, spretter meg opp og klår meg, så løfter jeg ikke en finger, for jeg er feig.»

– Ja, Jokke skreiv utrolig mye bra. Jeg spilte inn Vaterlands Bru med Jokke en gang, helt på slutten. Det ble jævla fint. Du hører det er en sånn skjelven i stemmen hans.

Apropos Jokke, hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg tar en lang tur i skauen. Sånn er det blitt.

Det er mye skau på deg, sånn til byfyr å være?

– Ja. Jeg er litt delt. Jeg vokste opp med rock, men idrett og friluft og skau og sånt har også vært viktig.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Det er mye, ass. Veldig mye. Jeg har alltid vært engasjert i Palestina og Midtøsten. Og nå har jeg familie i Sør-Libanon også. Jeg har gått mye i demonstrasjoner.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Kristin Solberg, midtøstenkorrespondenten i NRK. Hu er dødsflink.