---
Hvem: Jon Almaas (57).
Hva: Bonde og programleder.
Hvorfor: Kjøpte i 2023 Brårud gård på Nes på Romerike, som nå har blitt TV-serien «Jon blir bonde» på TV Norge.
---
I 2023 kjøpte du og kona Ellen et gårdsbruk fra 1100-tallet i Brårud i Nes kommune, hvor dere driver økologisk. Hva fikk deg til å ta et sånt valg, å flytte fra enebolig til gårdsbruk?
– Det var en drøm og tanke som vi har hatt i mange år. Det er ikke noe nytt som plutselig har dukket opp. Nå hadde vi muligheten, barna er store og har flyttet ut, så vi kan gjøre hva vi vil. Vi tenkte at vi måtte gjøre det nå, gjøre det før det er for sent. Vi hadde sett på gårder i ti år på Finn. Men det var fjellgårder oppe i «gokk» i Gudbrandsdalen, Hallingdal og Valdres. Det var helt urealistisk å flytte så langt vekk. Så begynte vi å tenke på om det var mulig å finne noe nærmere Oslo. Da søkte vi i Akershus, og denne gården dukket opp. Vi hadde sett på en gård tidligere, men allerede da vi kjørte inn på tunet på Brårud i bestemte vi oss. Den så bedre ut enn den gjorde på bildene. Vi visste ikke så mye om prisnivået, landbruks-takst og tilstand, men tenkte at dette går seg til.
Er det en drøm som nå har gått i oppfyllelse?
– Dette er som sagt ikke noen impulshandling. For noen kan det virke rart det vi har gjort, men for mange andre er det ikke så rart. Jeg har fått mange meldinger fra folk som synes det er gøy at vi gjør det vi gjør, og at vi oppfyller drømmer.
Hva slags drift har dere på gården?
– Vi har 237 mål fulldyrket jord, hvor vi dyrker korn, elleve mål innmarksbeite og i underkant av 300 mål skog. Vi har også 6 geiter, 13 sauer, og vi venter 19 lam i april. Vi ser ikke for oss industriell stordrift foreløpig. Men målet er å finne på noe vi syns det er gøy å drive med som også genererer inntekter. Det blir nok i liten skala, men målet er å gå økonomisk i pluss.
I Finansavisen har du fått kjeft av redaktør Trygve Hegnar for å kun være deltidsbonde, som overspiller rollen som bonde. Og at du fint får tid til golfrunder. Er livet som bonde et behagelig liv, med rause støtteordninger og kun tidagers jobbing?
– Nei, det er grunnen til at mine kamerater som kommer på besøk, rister på hodet når de ser hvor mye arbeid det er. Å ha gård er som å ha hus ganger 10, eller heller si ganger 50. Det er ekstremt mye som går i stykker og må fikses og ordnes. Det er som å ha en gigantisk hage. Jeg betaler ikke folk for å gjøre jobben, den gjør jeg selv. Jeg er bonde hele døgnet. Men fordelen er at man kan styre sin egen arbeidsdag. Som at jeg kan ta noen timer fri midt på dagen for å spille golf, eller ta en løpe- eller skitur. Så sånt sett er det et behagelig liv. Men det er vær og gården som bestemmer, og nå i april og mai blir det veldig hektisk. Jeg hadde ambisjoner om å gå «Birken», men det satte gårdsdriften en stopper for.
Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)
Og du er blitt god til å kjøre traktor?
– Jeg føler det selv. Jeg synes traktorkjøringen begynner å sitte. Men det er nok mange som er bedre enn meg til å plukke opp og håndtere rundballer. Jeg gjør det aller meste selv på gården, men tresking av korn setter jeg bort til andre. Jeg kan ikke kjøpe en dyr skurtresker for 250 mål.
Hva med gårdslivet har overrasket deg mest?
– Et litt kjedelig svar, men jeg har sagt det mange ganger, hvor mye jobb det er og hvor dyrt alt er. Utgiftene er enorme både på såkorn, gjødsel og diesel. Ting man bare må ha. For ikke å snakke om maskiner som harv og såmaskin. Det koster flere hundre tusen kroner om en skal kjøpe det nytt. Det ville tatt meg mange år å tjene inn de pengene. Så jeg ser på Finn etter rustne gamle ting som jeg kan få til å fungere. Jeg er også positivt overrasket over hvordan dette livet passer oss, og hvor glad man blir. Det er litt som å være på hytta hele tiden. Det er åpent rundt oss, vi har god plass, og kan være ute i frisk luft ute hele dagen. Venner på besøk fra Oslo synes det er fantastisk her.
Nå har livet som bonde også blitt TV-serie. Var det planen helt fra starten?
– Det var ikke planen, men da vi kjøpte denne gården tenkte jeg på dette kunne bli en bli TV-serie. Jeg tok det opp med TV Norge, som tente på ideen. For meg så ble det en ekstra dytt i ryggen. Jeg føler et press med TV-kamerater rundt meg, men er ikke redd for å drite meg ut. Folk tror jeg er Kopperud fra «Side om Side», men jeg er ingen tullete besserwisser i virkeligheten. Jeg er bare en mann 50 pluss. Noen ganger har jeg løsningen, noen ganger har andre løsningen. Jeg er ikke redd for å si fra hvis jeg mener min løsning er best, men jeg lytter til alle. Det som er slitsomt er at ting tar ekstra tid når alt skal filmes. Vi hadde 75 opptaksdager i forrige sesong, og det ble mange dager med mye venting, tid jeg gjerne skulle brukt til å komme i gang med arbeidet. Men jeg kunne ikke sette i gang før kameraet var klart. I denne bransjen lever man av tall, og de har vært såpass bra at vi snart begynner med sesong to.
Les også: Stoltenberg advarer: – Fare for handelskrig
Du har jo også drevet med oppussing på TV. Med en gammel gård kan du vel nesten slo to programmer sammen til ett?
– Det har vært mye å pusse opp og rehabilitere. Mye har vi pusset opp, slik som fjøset og vårt hus, og et stabbur. Men halve låven kan fortsatt ikke brukes, og det er mye som fortsatt trenger oppgradering og vedlikehold. Alt er gammelt og nedslitt, og når det kaldt, blåser det tvers igjennom låven. Men vi har holdt TV-kameraene unna vårt private hus.
Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Her vil jeg si «Markens Grøde», av Knut Hamsun, en bok jeg likte og som appellerte til meg. Jeg liker det tradisjonelle og enkle livet. Og ikke noe er mer tradisjonelt ennå rydde en plass i skauen, bryte stein og stubber. Isak Sellanraa-figuren i boken er et ideal for meg. Som han synes jeg det er morsomt å ta over ting som er i dårlig stand, og ordne det på min måte. Og ikke bare kjøpe noe som er nytt og striglet.
Hva gjør deg lykkelig?
– Jeg blir lykkelig av praktiske prosjekter som går bra, og som jeg som jeg håndterer. Jeg blir også glad av å ligge med beina høyt, se på TV, men jeg må ha fortjent det.
Hvem var din barndomshelt?
– Sølvpilen. Den verden han levde i appellerte til meg. Jeg har alltid likt ville vesten. Charles Ingalls i «Huset på prærien» var også en helt.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– Det er at jeg er litt lat, og jeg mangler litt «drive». Jeg har litt tungt for å komme i gang, noe som passer dårlig på en gård. Jeg tenker og tenker i stedet for å gjøre ting.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Da drikker jeg alkohol, og er altfor sent oppe.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot/for?
– Jeg er vokst opp med å gå i tog, og hadde foreldre som demonstrerte hver 1. mai. Så jeg har blandet forhold til det, og ser på det som en litt primitiv måte. I min situasjon, med et kjent fjes, kan jeg bruke påvirkningskraften min på noe annet enn å gå i tog.
Er det noe du angrer på?
– Det er jo en del småting. Kanskje at jeg ikke var strengere med skjermbruken til barna da de var mindre. Nå har barna vokst opp, og det er blitt folk av dem. Men det var tidvis mye skjermtid. Men livet er summen av de avgjørelser og valg man tar på godt og vondt, og min erfaring er at ting ordner seg. Jeg er fornøyd med sånn livet har blitt.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Det ville vært interessant med Donald Trump, og da håper jeg vi hadde sittet der lenge. Sånn 13–14 timer kanskje. Ville vært interessant å se hvordan han er da, når han er ferdig med det innledende kjekkaseriet sitt og blodsukkeret synker.
Les også: Fredsprisens noble vokter
Les også: Oslo Ap vil ha Norge inn i EU. Men ikke før «tiden er inne»
