---
Hvem: Øystein «Pølsa» Pettersen.
Hva: Tidligere langrennsløper, og TV-personlighet.
Hvorfor: Premiere på ny NRK-serie «Team Pølsa» fredag 14. januar.
---
Hei Øystein, gratulerer med ny programlederjobb!
– Tusen takk for det, det er veldig hyggelig at dere vil skrive om det.
– Fortell litt om hva «Team Pølsa» er for noe, og hva seerne kan glede seg til.
– Oi, hvor skal jeg begynne? Det er jo en TV-serie som helt spesifikt handler om seks ungdommer med litt ulike funksjonsnedsettelser. Og på en måte den store linja her er jo at vi skal bygge laget og gjennomføre en utfordring i Trondheim. 28. februar så ser den ikke ferdig.
– Samtidig dreier serien seg om hvordan vi ser hverandre, hvordan vi behandler hverandre, og hvordan vi tilrettelegger for hverandre, og hva som er mulig når vi begynner å både se oss selv, og andre på egenskaper, ikke nødvendigvis kun på utfordringene som man kommer med.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
– Hva tenkte du da du ble spurt om å lede dette programmet?
– Det første jeg tenkte var, en: jeg har aldri vært programleder før, så det er jo litt skummelt. To: jeg skal jobbe med en gjeng ungdommer som fortjener kompetente folk. Har jeg kompetansen som skal til for å levere det de fortjener? Og tre: så er jeg ærlig på at jeg tok det som et kjempekompliment. Det høres kanskje litt kliss ut, men jeg mener det. Når jeg først begynte, så gikk det veldig fort opp for meg at dette kommer jeg ikke til å se på som noen jobb. Dette var mye viktigere enn det.
– Hva har imponert deg mest med de som har deltatt i «Team Pølsa»?
– Det var et vanskelig spørsmål. Det er så mye, men kanskje jeg svarer litt klisjéaktig at det er motet deres. Én ting er mot til å gjøre skumle ting, mot til å takle utfordringer, men kanskje motet til å rekke opp hånda, søke om å bli med. Eksponere seg for det en del av de syns er det verste. Det å bli sett. Det å fortelle om utfordringene deres. Helt sårbart, helt nakent, og 100 prosent ufiltrert. Det har vært det som både har imponert meg mest, men også gjort størst inntrykk på meg, og det som sannsynligvis også gjør at denne serien er verdt å se.
Les også: «Min middag med André»: Vekker appetitten etter mer (+)
– Hva er det du håper at folk som ser serien sitter igjen med?
– Jeg håper at vi kan være med på å øke bevisstheten rundt hvordan vi ser hverandre, hva det er vi ser etter hos hverandre, og også hvordan vi både behandler oss selv, og de rundt oss. Så håper jeg også at det kan skape litt ringer i vannet når det kommer til hva betydningen av tilrettelegging er. For dette hadde vi aldri fått, hadde vi ikke vært for tilrettelegging. Så håper jeg at de sitter igjen og tenker det samme som meg. At dette er seks ekte helter uten kappe som vi kan lære av.
Dette høres ut som en serie som kan gjøre inntrykk på mange nivåer. Men, vi må også over til noen faste spørsmål.
– Hva er en film som har betydd mye for deg?
– Da svarer jeg «Crash». Jeg snakket faktisk om den her om dagen. Grunnen til at jeg snakket om den, er fordi den minner meg litt om det vi snakker om nå. Hva er det vi ser etter hos hverandre? Du møter folk igjen, og hva er årsaken til at vi er som vi er? Jeg synes det er utrolig spennende.
Les også: Tror Norge kan vinne i handelskrig: – Bør true med å droppe F-35 (+)
– Bra svar. Du har jo selv vært toppidrettsutøver, men hvem var din barndomshelt?
– Oi. Jeg så jo veldig opp til skiløperne og sånn. Jeg gjorde det. Thomas Alsgaard, Bjørn Dæhlie, Bente Skari, kanskje? Ja, jeg svarer Bente Skari. Nå er det mutter’n og fatter’n, men den gang var det Bente Skari.
– Hvem ville du stått fast i heisen med?
– Det der var vanskelig!
– Ja, vi håper jo ikke at det skal skje med noen av intervjuobjektene våre, men om du var så uheldig?
– Ja, nei, det synes jeg var et skikkelig vanskelig spørsmål. På et eller annet vis har jeg lyst til å stå der med Trump.
– Med Donald Trump?
– Ja, og jeg har lyst til å ha noen som kan liksom stille Trump et spørsmål som faktisk får han til å få huet ut av ræva, og begynne å se. Men jeg er litt usikker på hvem det skal være, liksom. Kanskje vi skulle kunne stått der sammen med Anne Frank og Trump.
– Anne Frank og Trump, og hva med Jens Stoltenberg?
– Jens Stoltenberg kunne gjerne vært med han også. Jeg ville tvunget Trump til å skjønne at vi har avhengig av hverandre. Vi måtte stå der så lenge at han begynner å bli helt desperat på hvordan verden skal komme oss ut. Vi må komme oss ut selv. Gjennom samarbeid. Og alle som er i heisen må bidra. Det må være en sånn tvist på det. Hvis ikke alle gjør jobben sin, så kommer de ikke ut.
– Hvilken person, levende eller død, hadde du hatt lyst til å spise middag med?
– Da svarer jeg min bestefar. Han ble dement, og under krigen satt i konsentrasjonsleir. Før jeg forsto hvor spennende historier han hadde å fortelle, så var jeg ikke voksen nok til å spørre. Jeg var ikke gammel nok til å forstå. Det hadde vært fint å samle alle besteforeldrene mine i grunnen, å kunne ha en samtale med dem nå som jeg er voksen.
Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb
