---
Hvem: Elin Drivenes (48)
Hva: Barnepsykiater Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN Tromsø)
Hvorfor: Aktuell med filmen «Teenage Life Interrupted», som også har blitt dokumentarserien «Uten synlige tegn» på TV2
---
Hei, og gratulerer. Responsen har vært stor etter dokumentarserien om deg og din kollega Hans Petter Fundingsruds arbeid. Om barn og unge med uforklarlige symptomer. Men, er det ikke bare å sette en diagnose med en gang?
– Nei, jeg tenker det er viktig å ha et bevisst forhold til om en diagnose er til hjelp eller til hinder for pasienten. Når det er sagt, er jeg ikke imot diagnoser i seg selv.
I TV-serien blir man blir raskt dratt inn i ungdommenes kamp mot uforklarlige symptomer – men, uten å være fagperson tenker man kjapt at dette dreier seg om psykiske plager. Er det feil?
– Barna og ungdommene jeg møter, har fysiske plager som smerter, utmattelse, svimmelhet, kvalme og andre diffuse plager. Dette er kroppslige plager. Ofte kommer slike symptomer av at kroppen er under stress/belastninger som skyldes forhold i livet. Jeg ser på plagene som kroppens måte å si ifra, og anser ikke nødvendigvis disse pasientene som psykisk syke.
Hva er årsaken til økningen av barn og unge med uforklarlige symptomer?
– Mange av mine pasienter lever liv hvor de opplever at de må levere på alle arenaer, de skal være flinke på skolen, i en idrett, være en god venn, spise riktig og på en måte konstant være den beste versjonen av seg selv. Jeg tror noe av dette er drevet av den kontinuerlige påminnelsen via sosiale medier om andres vellykkethet. Andre pasienter har i lang tid vært utsatt for belastninger i form av krevende familieforhold, ensomhet og utenforskapet eller stadige opplevelser av ikke å mestre. Dette er svært krevende og kan skape slikt stress i kroppen, at symptomer oppstår. Det er mange andre årsaker også til slike symptomer. Jeg tenker dog ikke helt på dem som uforklarlige. Jeg erfarer at om en utvider forståelsen så finner en gode forklaringer på plagene.
Les også: Barneekteskap: Slik skaffet hun seg pauser fra voldtektene (+)
Hvorfor faller disse ungdommene mellom to stoler?
– Disse pasientene kan bli henvist til psykisk helsevern, men undersøkelser der viser ofte at de ikke er psykisk syke. Det samme skjer når de undersøkes i somatisk helsevern. Alle prøver er stort sett normale og kan ikke forklare symptomene. Da blir det viktig å ha en god forklaring på hvorfor kroppen kan gi slike signaler og hjelp til å forstå hva som kan gjøres for å dempe symptomtrykket hos akkurat den pasienten.
Ungdommene som er med i serien virker nesten overrasket over at noen tar plagene deres seriøst?
– Ja, kanskje de gjør det. Mange har jo allerede fått beskjed om at det ikke er noe galt med dem, så de opplever nok at de tas mer seriøst når de får beskjed om at det faktisk er noe galt – og at vi sammen skal finne ut hvorfor. De fleste er da med på å lete etter faktorer i livet som kan være belastende og opprettholdende. Men det er også pasienter som ikke opplever at dette hjelper dem og hvor vi ikke lykkes.
Les også: Kommentar: Jo, det er mulig å behandle hele mennesket
Skrives det generelt ut for mange medikamenter til barn og unge?
– Det har jeg ikke oversikt over, men jeg erfarer at mange får smertestillende, kvalmestillende og lignende som ofte har lite effekt.
Hovedfokuset i deres arbeid er selvfølgelig ungdommene. Men vi ser også at dere bruker tid på å kartlegge forholdet til de voksne rundt dem. Hvorfor er det viktig?
– Barn og ungdom er alltid del av en kontekst. De lever sine liv i familien, blant venner, på skolen og på fritiden. Hvilke erfaring familien har med eksempelvis smerter, påvirker hvordan disse blir håndtert i familien og da hvordan pasienten opplever smertene. Belastninger i familier, hos søsken og foreldre og til og med lenger ut i slekta, blir derfor viktig for å forstå helheten. Vi ser også at det ofte er ressurser i familien som kan bidra positivt. Da er det viktig å fokusere på disse.
Det blir ett spørsmål mange sikkert sitter igjen med. Kan man tenke seg frisk?
– Nei. Jeg tror ikke en kan tenke seg frisk. Min erfaring er at man kan endre atferd, løse opp i floker og konflikter, få hjelp til å håndtere stress – og at det gjør deg friskere.
Les også: Filmen om «Ibelin» rører en hel verden til tårer (+)
Det er din tvillingsøster Åse Svenheim Drivenes som har laget filmen om deg og den nå pensjonerte barnelegen Fundingsrud. Hvordan har det vært å ha med søsteren på jobb?
– Det har vært svært hyggelig å ha min søster med på jobb. Jeg har hele veien stolt på at hun ville møte mine pasienter med respekt, og at filmen ville oppleves bra for pasientene.
Over til våre faste spørsmål, hva gjør deg lykkelig?
– Mennesker, spesielt barn og ungdommer.
Er det noe du angrer på?
– Av og til kan jeg oppleve at pasientene ikke opplever at det som blir sagt, er rett for dem og noen kan føle seg misforstått. Da kan jeg angre på tilnærmingen. Men om du mener sånn ellers i livet, er det ikke mye jeg angrer på. Jeg er selv ikke plaget med at jeg grubler så mye, jeg går raskt videre og kanskje det er derfor jeg ikke bruker så mye tid på å angre.
Hvilke tre personligheter ville du invitert til middag?
– Min mann og mine barn. Hvis jeg skulle hatt tre ukjente gjester, tror jeg det ville ha vært en forfatter, en musiker og en ungdom til å skape utfordring i samtalen. Jeg hadde invitert: Brynjulf Jung Tjønn, han har skrevet flere gode bøker og særlig «Kvar dag skal vi være så modige». Halvdan Sivertsen, for han har jeg alltid tenkt er så trivelig og morsom. Til slutt Kiana Rahmani, datteren til nobelprisvinneren Narges Mohammadi.
Hvem ville du ha stått fast i heisen med?
– Helst min mann, han er klippen i livet mitt og ville fått oss ut derfra. Men om jeg trengte en annen person, sånn for underholdningens skyld mens vi ventet på hjelp, skulle det vært søstera mi. Hun er veldig morsom og hadde holdt humøret oppe.
Kommentar: Hva skjer med «uforklarlig syke» i møte med helsevesenet? De faller mellom to stoler (+)
Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)
Les også: Professor om karensdag: – Ubestridt at det har redusert fraværet (+)
