---
Hvem: Ole Jacob Madsen (46)
Hva: Psykolog, filosof og professor i samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo.
Hvorfor: Mer enn hver fjerde nordmann setter seg mål for det kommende året (2020).
---
– Hvorfor setter vi oss mål for det nye året? Hvorfor ikke starte midt i året?
– Jeg har forsøkt å undersøke dette tidligere, og man regner det tilbake til babylonerne for 4000 år siden og den tolv dager lange festivalen Nakitu, som var i midten av mars. Da kunne man komme med løfter til gudene for å få gudenes gunst i året som kom. Så ville jeg også knyttet det til tanken om at kosmos er noenlunde i orden mesteparten av året, og så har du en unntakstilstand rundt festivaltid, hvor det er mer kaos. Da er ting mer up for grabs, som gir mulighet til å starte på nytt.
– I en mer moderne kontekst, har jeg følelsen av at nyttårsforsettene er på vei ut av tiden, og at det henger sammen med alminneliggjøringen av selvforbedringskulturen. Vi har alle små prosjekter som vi jobber med året rundt.
– Så nyttårsforsett er gått av moten?
– Ja, jeg har tenkt litt på det. Men så fant jeg noen avisutklipp fra 1920-tallet der noen spør om nyttårsforsetter er på vei til å gå av moten. Så kanskje den tanken om at de er på vei til å forsvinne også er veldig gammel. Kanskje den er universelt menneskelig, og forbløffende resistent.
– Hva er de vanligste nyttårsforsettene?
– Tradisjonelt sett er det helserelaterte målsettinger: å slanke seg, gå ned i vekt, komme i gang med trening, drikke mindre alkohol. Det å slutte å røyke, som kanskje er på vei ut av tiden, i og med at færre røyker. Å være mindre på mobilen har kanskje erstattet dette målet litt. Det kan være økonomiske mål, med stive priser og en ny dyrtid. Folk vil bli flinkere på å spare eller være nøysomme med forbruket sitt. Og så vil man være mer ivaretakende overfor venner og familie, treffe vennene sine mer.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
– Quitters day, den andre fredagen i januar, er man mest sannsynlig å gi opp på nyttårsforsettene sine. Hvorfor er det så vanskelig å endre vaner?
– Man begynner ofte hardt ut, og forsøker å endre for mye på én gang. Kanskje går man fra å ikke trene i det hele tatt til å trene hver dag. Det er typisk at man gaper over for mye, og det krever for mye motivasjon. Det er ofte stor sjanse for å feile når du må mobilisere en hel masse viljestyrke for å få det til.
– Hvordan holder man seg til nyttårsforsettene gjennom hele året?
– Det har jo blitt skrevet mye om mikrovaner (atomic habits), og da ligger det i ordet at du tar babysteg mot endring. Man tenker langsiktig og gjør veldig små endringer fra dag til dag, for å etablere en ny vane. Et godt tips er også å være veldig konkret i målene. Å si at man skal «trene mer» eller «gå ned i vekt» er veldig lite spesifikt, da er det bedre å si at man skal trene tre ganger i uka eller gå ned fem kilo. Det må være målbart og angripelig.
– Det er også lurt å sette realistiske mål som er mulige å oppnå. Da kan man lage noen belønningssystemer for å holde motivasjonen oppe, eller alliere seg med andre som heier på deg. Jeg har hørt om noen som sier at de skal donere penger til en organisasjon de absolutt ikke liker hvis de bryter løftet til seg selv.
– Kan nyttårsforsetter ha noen negative konsekvenser?
– Det kan lett gli over i en nederlagsfølelse, og forsterke en følelse av at du uansett ikke har kontroll på vanene dine. I verste fall kan det svekke selvfølelsen eller selvbildet ditt. Men jeg tror at de fleste har et uforpliktende forhold til nyttårsforsetter. Det er ikke noe man tar på blodig alvor, så de fleste håndterer det vel helt greit.
– Hva er din mening som psykolog om nyttårsforsetter? Fungerer det?
– Umiddelbart er det fristende å si at det ikke fungerer, og at de færreste får til en varig endring. Men så har jeg sett noen studier som tilsier at det er en høyere andel enn man skulle tro som klarer det. Men det kan være vanskelig å ettergå hvordan de skaffet forsøkspersonene, om folk som er veldig dedikerte i utgangspunktet er overrepresentert. Så det er litt vanskelig å konkludere. Kanskje nyttårsforsettene har et dårligere rykte enn de egentlig fortjener.
– Har du satt deg noen mål for 2025?
– Jeg har mål som jeg plager meg selv med gjennom hele året, så jeg er ikke veldig opptatt av nyttårsforsett. Men hele året har jeg, som de fleste andre mennesker, mål om å bli flinkere til å trene, være litt mindre på Facebook, bli litt mer effektiv på jobb, flinkere til å konsentrere meg og få bedre vaner. Den vanlige pakka.
– Hva gjør deg lykkelig?
– Lykke er et stort ord. Jeg føler at det er umulig å si på forhånd, det er ikke noe du kan kontrollere. Men en sjelden gang innimellom, hvis du er heldig, kan du få en overrumplende følelse av at «jeg føler meg ganske bra nå», kanskje til og med litt lykkelig. Men for min egen del har jeg aldri klart å si hva som skal til, eller hvilke grunnbetingelser som må være til stede for at det skal skje. Følelsen varer sjelden lenge av gangen.
Les også: – Som foreldre må vi tåle å være uenige med barna våre (+)
– Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– Det var et stort spørsmål, for bøker preger ulike livsfaser. Hvis jeg skal gå tilbake til barndommen, så var en av mine største leseopplevelser en bok som het «Flukten fra dyreskogen» av Colin Dann. Den handler om dyr som får skogen ødelagt og blir drevet ut av mennesker med bulldosere. Det var en rystende erkjennelse av at menneskeheten ikke alltid opptrer etisk riktig. Jeg husker at jeg meldte meg inn i Verdens Naturfond (WWF) etter det.
– Hva misliker du ved deg selv?
– Kanskje jeg misliker ved meg selv at jeg misliker færre og færre ting ved meg selv etter hvert som jeg blir eldre. Litt filosofisk svar.
– Er ikke det en bra ting, da?
– Jo, sikkert. Men når man blir mer selvtilfreds, og veldig selvgod, så kan det kanskje være en fare for at det tipper over i arroganse.
– Hvilken superkraft skulle du ønske at du hadde?
– At jeg var usynlig og kunne snike meg inn i hjemmene til folk og spionere på hva de gjør når de er helt alene. Litt creepy svar, kanskje. Men jeg tenker at det hadde vært spennende å se om folk opptrår på samme måte som meg selv.
– Hvilke tre gjester ville du invitert på middag?
– Jeg hadde invitert Jonas Gahr Støre, Erna Solberg og Sylvi Listhaug. Du får et helt annet inntrykk av folk når du ser dem i offentlig setting enn på privaten. Men man kunne jo da risikert at den man sympatiserer mest med politisk faktisk viser seg som minst sympatisk som person, uten at jeg håper det hadde påvirket hva jeg stemmer.
Les også: Anmeldelse: «Black Doves»: Blodig morsom nedtelling til jul (+)
Les også: Trekkes tusenvis hvert år: – Jeg er blitt gjeldsslave (+)
Les også: West Johnsen om Ap-bråk: De klarte ikke arrangere bakholds-angrepet. Kan de styre landet? (+)