---
Hvem: Maria Lavik (40).
Hva: Forfatter og journalist.
Hvorfor: Ga nylig ut boka «Odelsskam», som handler om å gi slipp på en gård med 15 generasjoners historie. Lavik bor i Oslo, men er vokst opp i Eksingedalen på Vestlandet.
---
Hei, er du kvitt odelsskammen nå?
– Nesten, jeg styrer i alle fall i den retningen. Jeg tror det har hjulpet å skrive boka. I den prosessen har jeg nok gått litt mer over til følelsen av sorg enn skam. Og det er en bedre følelse, da sorg er en naturlig reaksjon på det å gi slipp på noe nært. Gården er jo oppveksten min og familien min, og det er en form for kjærlighet jeg sørger over. Skam, derimot – jeg tar den riktig nok litt i forsvar i boka. Vestlandet er jo skammens høyborg, hvor man dyrker tungsinn sammen med skam.
Er det for sent å snu, og hva skal eventuelt til for det?
– Det er aldri for sent å snu, men nå har jeg jo skrevet bok om valget jeg har tatt. Det måtte kanskje vært 3. verdenskrig eller en krisetid hvor tilgang på egen mat hadde vært helt nødvendig. Jeg kan ikke sitte på gården og bare ha den i bakhånd, heller – det er ikke bra for den plassen. Nå har jeg bodd i Oslo i 15 år og må ta konsekvensene av det.
Les også: – Jeg er bekymret for at Norge er blitt Europas gjerrigknark
Altså, 15 generasjoner – gården har røtter til lenge før Norge ble et selvstendig land. Det er ikke småtteri?
– Nei, det er lang historie og det som gjør det så vanskelig. En del av de før meg har nok tatt over av plikt, som gjør børa mi tyngre. Men de levde også i tider da gårdsdrifta var enda viktigere og de hadde færre muligheter. Kanskje hadde noen av dem valgt annerledes hvis de var i mine sko.
Du er ikke den eneste arvtakeren som gir slipp – hva er grunnen til at du og sikkert mange andre får dårlig samvittighet av det?
– Mange bygdefolk i byen kjenner på en stolthet over hvor vi kommer fra og en sterk kjærlighet til hjemplassen. Kampen mot sentralisering, som familien min har tatt, er også en kamp mot at alle skal være like, skrive bokmål og så videre, så mange føler vel at de svikter hjembygda og historien også på et intellektuelt plan. Privilegiene vi får av å bo i by bidrar samtidig til at de har færre privilegier i hjembygda. Utflytting fører til nedleggelser og færre tilbud.
Hvilke konsekvenser får det for norsk landbruk?
– Landbruket blir veldig sårbart og vi blir alle mer avhengig av import, både av menneskemat og dyrefôr. Det gjør også at færre har kunnskap om å slakte en sau eller dyrke korn og poteter. På gården vår pleide vi også å overføre kunnskap til besøkende tilreisende, som hjalp til med oppgaver på gården. Det var byfolk på eventyr på landet, men de fikk også kunnskap av det. At vi blir færre med kunnskap om å produsere egen mat er jo litt skummelt.
Og hvorfor bør du ikke egentlig ha dårlig samvittighet?
– Nei, jeg har ett liv. Det ville vært synd hvis jeg måtte tatt valg basert på hva folk som ligger i jorda i dag kanskje ville ønsket. Dessuten er gjerne ikke de beste bøndene de som tar over av plikt.
Les også: Slik vil stadig flere nordmenn møte døden. Men det er ett problem (+)
Til noen faste spørsmål: Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– «Frihetens øyeblikk» av Jens Bjørneboe, som jeg leste som veldig ung etter å ha vokst opp på 90-tallet. Boka var for meg en korrigering av verdensbildet på den tiden, der den tok for seg ondskapens historie og Europas mørke fortid.
Hva gjør deg lykkelig?
– Når jeg går ut av bilen og er hjemme på Lavik i Eksingedalen, og får høre lydene jeg er vokst opp med, som elva som bruser. Det er lyder jeg ikke har lagt merke til på samme måte før. Det hender jeg går meg en tur langs Akerselva for å gjenoppleve litt av det.
Hvem var barndomshelten din?
– Barndomshelten min var «besto», altså mor til far. Hun er veldig blid, varm, tydelig og sterk. Husene våre lå like ved hverandre og jeg var mye med «besto» og «besten», hvor jeg følte meg veldig velkommen. Hun var fra Voss, og da jeg var liten tok jeg etter hennes flotte vossadialekt.
Hvilket valg skulle du gjerne tatt om igjen?
– Jeg har vært heldig og gjort mye jeg selv ville, men i starten av 30-årene tok jeg fornuftige valg om fast jobb og kjøp av leilighet. Jeg var singel og folk rundt meg fikk barn. Kanskje skulle jeg fortsatt å reise og gjøre nye ting. De kloke valgene var egentlig dritkjedelige, men jeg tror 40-årene blir mindre dominert av følelsen av å måtte lykkes.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?
– Jeg går i mange demonstrasjonstog. Ikke under spesifikke paroler, men jeg støtter universelle kamper som arbeideres rettigheter, at kvinner ikke skal måtte leve i frykt, barn ikke drepes i Gaza og at antisemittismen ikke skal få vokse. Der har Europa et spesielt ansvar.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Jeg tror det kunne vært Jon Fosse, for jeg ser veldig opp til ham. Han virker også som en rolig og fin type, og jeg tror ikke jeg ville blitt skuffet.
Vi gjør oppmerksom på at Maria Lavik er ansatt som journalist i Vårt Land – avisa tilhører samme konsern som Dagsavisen. Dette intervjuet er utelukkende gjort på bakgrunn av Dagsavisens egne, redaksjonelle vurderinger.
Les også: Eksperter: Statsbudsjettet kunne ha vært strammere
Les også: Midtøsten-ekspert: – Israel har ikke mange venner (+)
