– Det skaper en helt unik følelse av tilhørighet

---

Hvem: Benedicte Fjeldberg (39).

Hva: Mangfolds- og inkluderingsansvarlig i Norges Håndballforbund.

Aktuell: Sammen med håndballpresident Kåre Geir Lio skrev hun kronikken «Idrettens klasseskille», som ble publisert hos NRK 9. november.

---

Hvordan kommer klasseskillet til syne i idretten?

– Klasseskillet kommer best til syne nå fordi vi begynner å se en nedgang i deltakelse i barne- og ungdomsidretten. Det kan også ses ved at det blir stadig vanskeligere å rekruttere barn og unge fra familier med lav inntekt. Det er en erkjennelse at penger de før har brukt til blant annet lisens, treningsavgift og utstyr nå må prioriteres til andre ting.

Hvorfor er det så viktig å bremse frafallet blant barn og unge?

– Fordi vi vet at det kan føre til utenforskap for dem som ikke kan eller får delta. Dette utenforskapet kan også være en direkte årsak til ung uførhet, som dessverre gjør at man fortsetter å være utenfor på flere områder i samfunnet og i livet. Rekruttering av flest mulig øker dessuten sannsynligheten for god integrering av eksempelvis nyankomne flyktninger og en del flerkulturelle. Mange av disse møter store og mange nok barrierer fra før bare for å kunne komme seg på trening eller for eksempel forstå meldinger i Spond. Står man utenfor det, er det også vanskeligere å bli kjent med naboer, andre foreldre og sine nye lokalsamfunn. Vi vet også at de som har engasjert seg eller deltatt i barne- og ungdomsidrett oftere engasjerer seg som voksne. Da enten som trenere, lagledere eller styremedlemmer, og det er jo gaven de har fått som de gir tilbake til samfunnet.

Politikerne har ansvaret, mener dere – hva bør de gjøre?

– Det viktigste politikerne kan gjøre er å gi oss i særforbund mer økonomisk stabilitet gjennom rammefinansieringen over statsbudsjettet. Da vil vi lettere vite hva vi kan planlegge for. I dag opplever vi som særforbund at én del er rammebetingelse mens vi stykkevis og delt må søke om resten av støtten selv. Det gir oss færre midler å dele ut til regionene fordi det er en uforutsigbar ordning. I tillegg bør alle lag ha et tilbud om minimum to timer gratis halltid i uka – i alle kommuner. Det vil gjøre at klubbene kan tilby alle et minimum av treningstid uten at utøverne selv må betale for det. Politikerne er generelt er flinke til å skryte av oss i idretten og frivilligheten for det samfunnsansvaret som vi har og tar. Men det er altså en del forhold vi ikke råder over. Ett konkret eksempel på det er en alenemor med tre barn som bor utenfor bomringen, hvor taksten har økt. For henne kan den økte bomutgiften være nok til at ikke alle hennes tre barn kan fortsette med idretten sin.

Hva kan og bør idretten selv gjøre annerledes for å inkludere flere?

– Vi jobber kontinuerlig både i forbund og i klubber for å gjennomgå våre ordninger, ser på størrelsen på lisenser, bruker lisensfond, har ordninger for lett tilgjengelig utlån av utstyr ute på arenaene og byttedager i klubbene – vi gjør mye for å holde prisnivået og innkjøpsbehovet for den enkelte så lavt som mulig. Vi kan kutte enda mer, men da blir det mindre til cup, turer og feiring av bragder, som ofte er en gulrot for utøverne.

[ – Jeg kjente en stor sorg, fordi jeg ikke var i stand til å beskytte henne ]

Hva er det såreste for deg i at barn og unge tvinges til å slutte med idretten fordi de ikke har råd?

– Det såreste for meg med at barn må slutte er at de går glipp av mye sosial trening og utvikling og en viktig arena for opplæring i demokrati. I idretten må alle stå på sammen om dugnader og kjøring. Det setter hele samfunnet i sving og knytter også menneskene sammen på andre måter. Det skaper langvarige bånd mellom foreldre og de som bor i nærmiljøet.

Hva er dine beste minner fra eget idrettsliv som yngre?

– Mine beste minner er alle oppturene og nedturene og samholdet det skapte på håndballbanen. Det å vinne en kamp og kunne stå der ute og juble sammen, det skaper en helt unik følelse av tilhørighet.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg har lest noen bøker, men vil kanskje trekke fram «Saras nøkkel» og «Bienes hemmelige liv». Den første, om jødenes situasjon i Paris under 2. verdenskrig, fordi jeg synes det er viktig at min generasjon ikke glemmer og er bevisste rundt det som skjedde selv om vi ikke har opplevd krigen selv. Den andre fordi den handler om kvinner, kvinnelig styrke og om å ta vare på hverandre og heie hverandre fram.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg blir lykkelig av at andre rundt meg har det bra. Jeg er en sånn som gjerne kan gi bursdagsgaven to dager for tidlig eller ikke klarer å holde hemmelig hva jeg gir i julegave fordi jeg gleder meg sånn til å glede mottakeren.

Hvem var din barndomshelt?

– Susann Goksør var min barndomshelt som håndballspiller. Hun var kaptein på landslaget da jeg selv spilte aldersbestemt, og gjorde inntrykk på meg fordi hun hadde en sånn positiv utstråling, var engasjert og veldig samlende som lagkaptein.

Er det noe du angrer på?

– Ja, mange ting. Jeg jobbet 12 år i Forsvaret og trengte på en måte ikke å tenke på sivile studier, men skulle i ettertid ønske at jeg startet utdanningsløpet mitt tidligere. Det var jo en snill anger, da, men ellers ville det blitt for flaut.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da skjenker jeg meg gjerne et glass crémant eller champagne og nyter god mat med mannen og sønnen min, og er hundre prosent til stede hjemme. For ellers kan jeg nok være mye opptatt i jobbtanker.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg kan gå og grunne på ting lengre enn jeg har godt av. Det er irriterende. Og så er jeg utålmodig, men det er bare fordi jeg vil at ting skal skje.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Spennende! Da tror jeg at jeg vil si Barack Obama, som har imponert meg veldig som person. Jeg vil gjerne høre fra ham hvordan han klarte å engasjere så bredt og stort da han ble valgt til president den første gangen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen