Hvem: Isabelle Ringnes (34)
Hva: Gründer, blant annet leder og grunnlegger for organisasjonen «TENK», som jobber for å inspirere jenter til å forme fremtiden med teknologi.
Hvorfor: En av initiativtakerne til Girl Tech Fest, som ble arrangert i Oslo onsdag denne uka.
Hei, Isabelle! Hva er Girl Tech Fest, egentlig?
– Det er akkurat det navnet tilsier! Én årlig dag der vi arrangerer teknologifest for jenter i 10-årsalderen. Dagen er spekket med workshopper der de får kode nettsider, bygge roboter, løse verdensproblemer og skyte opp raketter – kombinert med konsert og dans og vitenshow. Målet vårt er å vise dem hvor gøy teknologi er, hvor mange muligheter det finnes for dem der ute og eksponere dem for gode rollemodeller i bransjen.
Wow! Hva er din rolle oppi det hele?
– Som leder og grunnlegger av TENK var jeg i 2015 en av initiativtakerne til oppstarten av Girl Tech Fest sammen med et knippe andre ildsjeler.
Hvorfor er det viktig med en sånn dag?
– Teknologi er en enorm del av livene våre allerede, og vil fortsette å være det i stadig økende grad fremover. Det er generelt altfor lite mangfold i teknologibransjen og på teknologistudiene i dag. Skal vi klare å imøtekomme fremtidens behov for teknologer og samtidig sørge for at disse teknologene representerer mange og ulike behov, verdier og perspektiver i befolkningen, er vi nødt til å begynne rekrutteringen tidlig.
– Studier viser at det er et stort informasjonsgap i forhold til hva teknologistudier- og yrker innebærer, og at mange velger bort teknologi fordi de ikke vet nok om mulighetene. Denne dagen er viktig fordi den inspirerer dem til å se hva som ligger i teknologi, lærer dem hva det kan innebære å jobbe med teknologi og bidrar til å åpne perspektivet deres. Og ikke minst vise frem et mangfold av rollemodeller innenfor bransjen.
Hvorfor er det sånn, tror du? At så mange flere gutter enn jenter jobber innenfor teknologi?
– Det er et sammensatt problem, men det viktigste er at det kan løses. På 1940-tallet var kvinner de typiske «koderne» i luftfartsindustrien og forsvaret. Kvinner ble faktisk kalt «computers». Den første datamaskinen ble bygget av Grace Hopper og den første programvaren ble skrevet av Ada Lovelace på 1800-tallet. Men så skjedde det særlig to ting på 1980-tallet: teknologiyrker ble mer prestisjefulle og høytlønnede, så mennene strømmet på og kvinnene forsvant ut.
– Det andre som skjedde, var at da de første pc-ene ble markedsført mot husholdninger ble de introdusert til markedet som en slags spillkonsoll for gutta. Maskinene ble plassert på gutterommet og ga mange gutter erfaring med data. Da disse kullene kom til universitet hadde ikke jentene like mye erfaring og falt fra. Det var en en veldig stor nedgang med kvinner på it-studier fra 1984.
– Denne negative tendensen har forplantet seg i hvilket bilde verden etter hvert har fått av teknologer. Media- og underholdningsbransjens fremstilling av teknologer er hvite menn i hettegensere, og de er ikke typiske rollemodeller for unge jenter. Etter hvert som mannsdominansen har befestet seg, blir det gjerne mindre kvinnevennlig på alle måter – om det er hvilke leker som lages til barn, hvordan studiene presenteres og fagene bygges opp, til hvordan kulturen på arbeidsplassen er. Det er ikke løst på en dag, men det går i riktig retning.
Oi, dette var lærerikt. Hva var ditt forhold til teknologi da du var ungdom?
– Jeg tilhører en unik generasjon som kjenner livet før og etter alt ble digitalt. I barndommen synes jeg tekniske dingser og alt som kunne leve var fascinerende. Med leve mener jeg elektroniske leker og spill som hadde personligheter eller kunne programmeres til å gjøre ting. Men jeg tenkte nok neppe over at jeg hadde en interesse for teknologi. Jeg observerte nok mest på et ubevisst plan hvilken verden som var i ferd med å utvikle seg, men skjønte dessverre ikke at jeg kunne ta del i å forme den selv.
– Hadde jeg visst det tidligere så hadde jeg valgt å studere teknologi. Det er også noe av motivasjonen min for å vise disse unge jentene på Girl Tech Fest alt det spennende som finnes innen teknologiverden, fordi det er et tilbud jeg skulle ønske jeg fikk selv.
Du er også aktuell med serien «Power women Norge» på Viaplay. Hvorfor takket du ja til å medvirke?
– Jeg anså det som en unik og morsom mulighet til å vise frem prosjektene jeg jobber med og snakke om sakene jeg brenner for til et bredere publikum. Samtidig var timingen fin, for jeg ønsker å jobbe mer i TV-bransjen og utvikler nå mine egne konsepter. Det var også en viktig faktor at jeg digger de andre kvinnene som skulle være med, jeg har virkelig vært stolt over å dele skjerm med dem.
Serien har jo høstet litt kritikk, blant annet for å være litt tam, og for at enkelte ting virker konstruert. Hvordan stiller du deg til kritikken?
– Jeg regnet med at serien skulle høste en del kritikk, fordi slik er det når en serie med et engelsk og litt pompøst navn på rosa plakater over hele byen viser frem fem damer med store smil. Men det å stå i kritikk er baksiden av privilegiet man får ved å nettopp få muligheten til å snakke om sine fanesaker og prosjekter på ulike plattformer. Men serien er verken konstruert eller falsk, selvom det selvfølgelig er mange timers opptak som skal klippes ned til få minutter.
Vi tar noen faste spørsmål også. Hvilken bok har betydd mest for deg?
– En bok jeg aldri glemmer er av den kjente forfatteren Dale Carnegie, «Lev Livet Uten Bekymringer». Carnegie setter de typiske menneskelige bekymringene i perspektiv og tar en realistisk og rasjonell tilnærming til stress og unødvendig negativ energi som et resultat av bekymringer. Jeg gir mye av creden for at jeg er et svært lite stresset menneske til ham.
Hvem var din barndomshelt?
– Mamma og pappa.
Er det noe du angrer på?
– Nei, for hadde jeg ikke levd livet akkurat som jeg har gjort kan det hende at jeg hadde hatt et annet liv i dag. Og jeg elsker livet!
Hvem ville du helst sittet fast i heisen med?
– Putin. Og jeg ville ikke sluppet han ut før krigen ble erklært over.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
