Navn i nyhetene

Tjeltas gullrute ble stjålet: – Jeg fikk en melding av en angrende synder

Pia Tjelta ble hedret i Grieghallen da hun mottok Gullruten for beste birolle. Men så ble prisen stjålet.

Hvem: Pia Tjelta (44)

Hva: Skuespiller

Hvorfor: Vant nettopp Gullrute for beste birolle og spiller hovedrollen i «Made in Oslo», som har fått strålende anmeldelser.

Hei! Først og fremst: grattis med Gullrute! Har du fått tilbake prisen nå?

– Jeg har ikke funnet den igjen, men den er lokalisert. Prisen befinner seg fortsatt i Bergen. Jeg fikk en melding på Instagram av en angrende synder. Stakkars fyr, han var veldig søt og full av anger.

Mens vi er inne på Gullruten. Du vant beste birolle for rollen som Ingrid Nyman i Lykkeland. Blir det en sesong 3?

– Det er under planlegging, men vi håper det. I Stavanger Aftenblad står det at det planlegges tre sesonger til. Jeg spiller gjerne Ingrid Nyman til jeg blir gammel, jeg.

Du er også aktuell med hovedrollen i Viaplays nye serie «Made in Oslo», som har fått ellevill respons og forrige uke ble håndplukket til en prestisjefestival i Monte Carlo. Hva betyr slike tilbakemeldinger for deg?

– Det betyr masse. Jeg blir skikkelig glad for hver eneste melding jeg har fått. Det betyr selvfølgelig mye at serien berører folk, det er derfor vi holder på med dette, for å røre litt i hjertene til folk. Det føles meningsfullt nå og det føltes meningsfullt å lage den også. Men jeg var ordentlig nervøs før den skulle slippes.

Hvorfor det? Hadde det noe med at tematikken er ganske sårbar å gjøre?

– Det er på mange vis en underkommunisert tematikk som det fortsatt er litt tabubelagt å prate om. Men tematikken er behandlet med den dypeste respekt av serieskaper Kathrine Valen Zeiner og regissør Marit Moum Aune. Jeg var trygg på at serien ikke tok noen standpunkt eller ga noen svar, men heller stiller de vanskelige spørsmålene, med et helstøpt manus. Men selvfølgelig var jeg redd. Jeg tenkte jo at hvis dette blir terningkast to så er det on me, som er med i hver eneste scene omtrent.

Serien handler om ufrivillig barnløshet og fertilitetslegen Elin, som du spiller, blir besatt av å få barn etter 17 mislykkede forsøk. Var det krevende å sette seg inn i en slik karakter?

– Elin er en gavepakke å få i fanget som skuespiller, fordi hun er en karakter som innehar så store motsetninger i seg. At Kathrine (serieskaper) plasserer Elin på begge sider av bordet, både som lege og pasient, er i seg selv en stor motsetning. Jeg syntes ikke det var noe vanskelig å forstå henne emosjonelt. Det som var mest utfordrende var å lære seg alt det medisinske og gynekologiske utstyret og ikke kløne med det.

Ja, for du må vel sette deg ordentlig inn i et helt annet yrke for å kunne spille rollen troverdig?

– Ja, jeg gjorde masse research og trente på å få det til å se ut som at jeg kunne håndtere slikt utstyr like naturlig som jeg håndterer kniv og gaffel. Jeg fikk god hjelp av flere gynekologer og fertilitetsleger, blant annet Madelen Engen, som hjalp meg masse med å forstå det rent fysiske. Bare det å sitte på en sånn stol med hjul på, og få det inn i kroppen, krever masse fysisk arbeid og man må trene på det for å få hvilepuls. Jeg kan ikke ha høye skuldre og skjelve når jeg holder sprøyter, liksom. Så det krever fysisk tilnærming og øving.

Hva har du lært av å jobbe med denne serien?

– Oi, det er et stort spørsmål. Serien klarer å både flette inn de personlige relasjonene, det faglige og politiske og det dypt menneskelige. Det favner ganske mange ulike ting, som handler om når livet har en pris. Hvor langt er du villig til å gå for å få det du ønsker deg? Og hva skjer når livet ikke blir som du har tenkt og planlagt? Den tar for seg helt ordentlige eksistensielle dilemmaer, egentlig for hver karakter. Det var derfor jeg syntes manuset var så godt i utgangspunktet.

Flere scener i serien er ganske ekstreme, og blir nærmest ubehagelige å se på. Hvor bevisst har det vært å dra tematikken så langt ut?

– Det var et ganske bevisst valg at enkelte ting skulle oppleves fysisk for seerne. Det er det som gjør at det oppleves autentisk. At det er nålestikk i hud, smertefulle inngrep. Alt det fysiske ved livet diskuterte vi mye underveis. Vi hadde ikke lyst til å pakke det inn, forfine det, men heller tørre å gå langt. Fordi det, i hvert fall basert på min research, er sånn det oppleves i virkeligheten.

Flere mener at du gjør en av dine beste roller i rollen som Elin. Er du enig?

– Haha! Hva skal jeg svare på det, da? Det blir jeg selvfølgelig veldig, veldig glad for å høre. Jeg kjenner en nærhet til dette prosjektet og vil gjerne lage mer hvis vi får lov til det. Også er det gøy å få spille så ulike karakterer. Ingrid Nyman for eksempel, er jo en helt annen. Elin og Ingrid er store kontraster. Det liker jeg.

Du er også aktuell med en ny, svensk spillefilm, «Diorama» av Tuva Novotny. I den lille traileren jeg har sett snakker du svensk – mest gøy eller mest krevende og kleint?

– Jeg var nervøs for det, for jeg følte at jeg bare skøyt fra hofta og lata som jeg kunne svensk. Men jeg har bodd i Sverige i noen år, så jeg var ikke helt lost. Karakteren jeg spiller er norsk, men har bodd i Sverige siden hun fikk barn. Ungene og mannen hennes snakker svensk, men så snakker hun norsk til eksen, som hun var sammen med da hun ikke bodde i Sverige. Så jeg veksler mellom norsk og svensk. Det hjalp litt, for da tenkte jeg at det ikke trengte å være perfekt.

Okei, vi tar noen faste spørsmål også. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Oi, det er så mange å velge i. En bok som har fulgt meg lenge er Trude Lorentzens «Mysteriet Mamma», den slipper liksom ikke helt taket på meg.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg føler jeg har skeiet ut hele denne helgen. Først Nordiske Mediedager og så Gullruten - jeg har vært på fest hele helgen. Ellers lever jeg et rimelig kjedelig liv, som følge av å fortsatt være småbarnsmamma.

Hvem var din barndomshelt?

– Mormor og mamma! Eller skal jeg svare Carola her?

Hvem ville du helst sittet fast i en heis med?

– Jeg hadde sikkert fått veldig klaustrofobi, så jeg hadde gått for bestevenninnen min Vanessa Rudjord, da hadde jeg i hvert fall ikke kjeda meg.

Lurt. Håper Gullruten din kommer tilbake i Oslo snart!

– Haha! Ja, den må opp på peishylla, vet du.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra Dagsavisen