Navn i nyhetene

Munch-direktøren: – Helt ålreit at det også provoserer

Trist, tomt, kaldt, billig, stygt. Munchmuseet provoserer mange kritikere, men direktøren er strålende fornøyd med mottakelsen.

På fredag var direktør Stein Olav Henrichsen til stede under den høytidelige åpningen av Munchmuseet.

Hvem: Stein Olav Henrichsen.

Hva: Direktør for Munchmuseet.

Hvorfor: I helga åpnet det nye Munchmuseet i Bjørvika.

Hvordan har åpningshelga til Munchmuseet vært for deg?

– Det har vært en fantastisk opplevelse. Alt har gått etter planen, og det var både rørende og gøy å se så mange mennesker fylle huset og gjøre det levende.

Hva slags tilbakemeldinger har du selv fått?

– De har vært overveldende positive. Jeg har bare opplevd blide og begeistrede mennesker, og mange har kommet bort til meg og sagt at de skal tilbake. Det er også mange som har påpekt hvor dyktige medarbeidere vi har og hvor godt de har tatt imot de besøkende.

Det er ikke alle som er fornøyd med det nye museet. Charles Alexander Booker, professor i arkitektur, uttalte til Dagbladet at han aldri har opplevd noe som føles «så billig» som Munchmuseet. I en kommentar på Facebook, skrev han: «Jeg har vært på bedre parkeringsplasser. Det er sannsynligvis det verste ‘offentlige ansiktet’ for et nytt museum som jeg noensinne har vært på.» Hva synes du om den karakteristikken?

– Jeg tenker at vi utfordrer den gamle oppfatningen av hva et museum skal være. Det er en del museumsvoktere som ønsker at vi skal bygge et høyverdig sted, et slags mausoleum for en stor kunstner. Vi vil ha et museum der vi kan ha et bredt program og hvor alle føler seg hjemme. Vårt mål har vært å bygge ned de hierarkiske strukturene i kunstlivet. Det er noe helt nytt, og det er helt ålreit at det også provoserer.

Gaute Brochmann, arkitekt og kommentator i Morgenbladet, slaktet også det mye museet. Han mener det er «om mulig enda tristere og mindre inspirert inni enn det er utenpå». Han sammenligner inngangspartiet med en halvgammel nummer-to-flyplass. En annen kommentator mente det var som å gå inn i et kjøpesenter. Hva er din dom over det som møter publikum når de kommer inn?

– Først vil jeg si at den faglige kritikken også i aller høyeste grad er subjektiv. Her har fagmiljøene delt seg. I internasjonal presse har responsen vært gjennomgående positiv, mens det har vært vanskeligere å få fram hva vi tenker med dette bygget her hjemme. Jeg synes vi har fått til det vi har ønsket oss. Både kritikerne og andre har understreket hvor åpent, rent – og i noen grad kaldt – bygget er før de kommer inn til kunsten. Det er det vi ønsker. Vi vil at folk skal bevare sin visuelle kapasitet før de kommer inn til kunsten. Det er nettopp derfor utstillingene skaper så stor begeistring. Jeg synes også det er et inkluderende bygg for hele befolkningen.

Til Dagbladet sa du at vi ikke skal ha et pent bygg med Edvard Munch. Synes du museet er stygt?

– Jeg synes ikke det er interessant om bygget er pent eller ikke. Det er et monumentalt bygg, som setter kunsten i sentrum. Jeg synes museet både kler Munch og samlingen veldig godt.

I et intervju med avisen The Guardian ga du uttrykk for at Munchmuseet skiller seg fra alle andre museer, at det er noe helt annet. Hva legger du i det?

– Jeg mener det samlet sett er et unikt museumsbygg med elleve utstillingssaler. Vi legger opp til samtaler, seminarer og konserter. Spisestedene er plassert i sentrum av begivenhetene, men det er også steder for refleksjon. Bygget har et forskningsbibliotek og et barneverksted. Det er gjort veldig mye for å legge til rette for barn og unge. I tillegg til hva som befinner seg i selve bygget, har vi hatt tett kontakt med samfunnet rundt oss. Vi har hatt over 100 formelle samarbeidspartnere, som har kommer med innspill til hvordan bygget kan bli relevant og interessant. Vi ønsker å diskutere med alle rundt oss, invitere til deltakelse og medvirkning, og den strategien er også unik.

Over til noen faste spørsmål: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Hvis en reisende en vinternatt» av Italo Calvino.

Hva gjør deg lykkelig?

– Barna mine, kjæresten min og mine kolleger.

Hvem var din barndomshelt?

– Som barn var det nok Donald Duck, som jeg leste side opp og side ned. Han er en optimistisk fyr som aldri gir opp.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg har en tendens til å ta vel mye plass i sosiale sammenhenger.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– For menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det må bli min kjæreste, Eva.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen