Navn i nyhetene

Simon Nitsche om «Skal vi danse»: – Det er litt ferie for meg

TV2-profilen Simon Nitsche (28) svinger seg på parketten denne høsten med en rekke andre kjendiser. Men han føler seg mest som journalist.

Simon Nitsche og Helene Spilling i en Rumba til låten «More Than Words»

Hvem: Simon Nitsche (28).

Hva: Sportsanker for TV2.

Hvorfor: Er deltaker i årets sesong av TV2-programmet «Skal vi danse».

Hei, Simon! Du tråkket over på direkten under dansen på lørdag. Alt bra med ankelen denne uka?

– Ja, nå er det også gjort. Det går bra. Jeg har fulgt RICE-prinsippet – rest, ice, compression og elevation, så jeg har fått orden på ankelen nå. Jeg har tråkka over før, så det er ikke noe nytt.

Når ble journalister kjendiser, egentlig?

– Godt spørsmål. Jeg synes jo det er rart å bli omtalt som kjendis, for jeg føler meg først og fremst som journalist, men jeg er også en underholdningsprofil. Sport er også underholdning. Jeg har vært i stuene til mange mennesker gjennom sportsnyhetene, og har derfor en rolle hos folk. Det er fint at folk nå kan bli bedre kjent med meg, samtidig som jeg får fortsette å drive med sport. Nå får jeg være førstehåndskilde til en idrett med proffdansere på høyt nivå. Det er kjempekult.

Jeg kan tenke meg at hverdagen din er en ganske annen nå enn når du er sportsanker for TV 2. Gir underholdningsbransjen mersmak?

– Ja, det vil jeg si. Jeg har en humoristisk tilnærming til jobben min som programleder. «Skal vi danse» legger opp til godfølelse og positivitet, her heier man på hverandre og tar ikke alt så seriøst hele tiden. Det opplever jeg som svært befriende, i stor kontrast til sportsnyhetene som den siste tiden har handlet mye om permitteringer, kriser i klubber, sinne og frustrasjon. Det er litt ferie for meg, dette.

Du er jo ganske vant med å gå live, men er du en sånn type som blir nervøs?

– Jeg blir litt nervøs og spent, men jeg liker godt at det er live. Jeg gleder meg alltid før jeg går på parketten. Det er da det gjelder, det er det ene minuttet jeg får til å vise at det sitter. Jeg tiltrekkes veldig av den øvelsen, det er spennende og gøy å kjenne på at alt kan skje. Det tror jeg gir meg et fortrinn.

At du klarer å nyte det?

– Ja, jeg har troen på at det er viktig. For det er jo galskap å danse live på tv og gjøre noe du egentlig ikke kan. Det er helt unaturlig å late som jeg er en latinodanser, men så må jeg spille ut den karakteren og gjøre det godt teknisk samtidig som det koker fra publikum. Heldigvis synes jeg det er veldig gøy.

Den mye omtalte «realitybobla» er ofte et tema når kjendiser som ikke kjenner hverandre fra før samles i et realityprogram. Hvor langt inni bobla er du nå?

– Jeg har jo vært med å mobbe den bobla selv, men nå er jeg midt oppi det. Jeg skal på julekonserten til Alejandro Fuentes i desember og driver og tekster med Siri Alvesen om hvordan det går med strekken hennes. Vi går gjennom noe sammen som bare vi vet hvordan oppleves, så vi snakker mye om felles erfaringer, og da knyttes vi på en spesiell måte.

Er det litt som å være på folkehøyskole?

– Jeg har aldri vært på folkehøyskole, men jeg skjønner nå hvorfor folk elsker det. Nå er vi sånn: «Har du noe brunost? Du kan ta av meg!» Eller, «skal du ha et ostesmørbrød?» Jeg lager ofte ostesmørbrød til de andre. Også tar jeg en kaffekopp med Vinni på sendingsdag, det er et fast ritualet.

Dere har jo gjort det bra så langt, både med dommerpoeng og seerstemmer. Så du den komme, hvis du skal legge ydmykheten til side?

– Nei. Jeg har alltid vært aktiv og i god form, men jeg skjønte fort at det ikke hjalp så mye som jeg hadde trodd. Da jeg begynte kunne jeg ikke rotere hoftene mine, men jeg har nok et treningstalent, jeg står mye på egen hånd og terper. Også filmer jeg dansepartneren min og kopierer det hun gjør til det sitter godt nok. Jeg blir jo en crazy fyr av dette, som har dans i hodet hele tiden og ser på videoer på YouTube. Men det får jeg belønning for nå.

Du tuller med at du tar med deg dansen hvor enn du er nå, på trikken, i butikken, i køen eller på gata. Gjør du det på ekte?

– Jeg går hjem, og når jeg ser at det ikke er mange rundt meg, gjør jeg det trinnet vi har øvd på den dagen. Det samme gjør jeg på butikken. Det er en tvangstanke, jeg er redd for å glemme det, så jeg må bare ha en kjapp bekreftelse på at jeg husker det. Noen ganger blir jeg tatt. Det er en fyr i varmdisken i nærbutikken min som kikker rart på meg, så jeg må nok tone det ned i butikken.

Det svimler jo av romanserykter om dansepartneren din og deg. Er det slitsomt, eller er det litt gøy også?

– Det kommer litt an på hvordan spørsmålene blir stilt. Vi har ikke en romanse, vi er venner, men det ser jo ikke sånn ut når vi danser. Det virker som folk har et håp om at det skal være noe, og det er nok mengden spørsmål som kan gjøre at det blir slitsomt noen ganger. Men egentlig er det jo et kompliment at det ser ut som vi er forelsket når vi danser, for det er jo målet. Dans er historiefortelling.

Vi tar noen faste spørsmål også. Hvem var din barndomshelt?

– Kjetil André Aamodt.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er rotete og ustrukturert. Jeg er en fyr som er avhengig av å skrive ned ting for å huske det, men som likevel ikke husker det.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Kjøper en stor pizza og masse sjokomelk og spiller nettpoker til litt utpå natta. For veldig moderate summer.

Hvem ville du helst stått fast i en heis med?

Forfatteren Terry Hayes. Han har skrevet favorittboka mi gjennom alle tider, «Jeg er en pilegrim». Oppfølgeren har ikke kommet, og ingen vet når den kommer. Jeg hadde spurt han hva som skjer med den, hvis jeg fikk han i en heis. Men jeg tror han er gammel.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her

Thale Engelsen

Thale Engelsen

Journalist