Navn i nyhetene

Para-sjefen: – Ingenting er som et lag som har det fint sammen

Paralympics-sjef Cato Zahl Pedersen er fornøyd med Norges innsats i Tokyo. Særlig Salum Kashafalis verdensrekord og gull på 100 meter for synshemmede henger høyt.

Cato Zahl Pedersen oppsummerer Paralympics i Tokyo.

Hvem: Cato Zahl Pedersen (62)

Hva: Paralympics-sjef for Norge.

Hvorfor: Søndag ble årets Paralympics i Tokyo avsluttet. Norge tok to gull og to bronse.

Paralympics er over for denne gang. Hvordan vil du oppsummere lekene?

– Med ett års forsinkelse vil jeg si at japanerne har vært fantastiske med tilrettelegging og smittevernhensyn. Sist, men ikke minst er de så utrolig hyggelige og hjelpsomme. Det er smil og lutter glede, som smitter over på oss. Ikke at vi var sure i utgangspunktet.

Dere reiser hjem med fire norske medaljer i bagasjen. Hvordan er det?

– Vi hadde som mål å kjempe om åtte medaljer. Vi fikk fire, og fem fjerdeplasser. Det vitner om at vi var veldig nære. Utøverne gjorde sitt beste og var i form, og vi må erkjenne at konkurrentene i de øvelsene var bedre. Jeg kan ikke si annet enn at vi er fornøyd med utøvernes prestasjoner og hvordan alt ble tilrettelagt.

Hvis du skal løfte fram en enkeltprestasjon, hvilken blir det?

– Verdensrekorden til Salum Kashafali på 100 meter for synshemmede. Det er rått. Å både vinne og sette verdensrekord viser at han var i kjempeslag. Ellers er også Birgit (Skarstein) overlegen i roing. Men den verdensrekorden på 100 meter henger høyt.

Hvordan var årets Paralympics, sammenlignet med tidligere?

– Innpakningen av hele arrangementet og lekene var en øvelse i hvordan vi skulle forholde oss til spillereglene og hvordan alle skulle oppføre seg med tanke på smittevern. Det er en belastning når utøverne først og fremst kommer for å være frie til å prestere og nyte. Innrammingen var spesiell, men det gjaldt alle. Tomme tribuner er også veldig spesielt, det gjaldt for begge lekene. OL er spesielt vant til masse folk, vi også, for så vidt. Men med både musikk og gode speakere ble det stemningsfullt på arenaene.

Synes du Paralympics har fått nok oppmerksomhet i Norge og norske medier?

– Jeg har ærlig talt ikke fulgt med på norske medier. Men jeg opplever at NRK har dekket lekene bra, og NTB har vært her nede i en periode. Jeg opplever at muligheten for å komme på trykk hjemme var godt til stede. Selv om vi gjerne skulle sett flere journalister som dekket lekene.

Du har vunnet mange Paralympics-gull selv, hvilken kunnskap overfører du til de norske utøverne?

– Det å ha vært utøver, å ha fokus på utøvernes prestasjon og betingelser for å prestere. Det er både knyttet til forberedelsene, hva som behøves og ikke behøves, og å legge til rette for å kunne finne ro og grunnlag for å prestere, og å ha det hyggelig sammen. Ingenting er som et lag som har det fint sammen.

I Paralympics klassifiseres utøvere ut fra nivået i funksjonsnedsetting. I år har flere parautøvere hevdet at noen forsøker å lure systemet. Jukses det?

– Jeg vil først og fremst si at klassifiseringssystemet er en god ordning. Rammene for klassifisering er bra, og hele tida under utvikling. Det er på linje med doping hvis noen bevisst påvirker det og spiller dårligere eller gjør det dårligere, hvis testene ikke finner ut av det. Noen gjør kanskje det. Klassifiseringene vurderer funksjon i en standardisert omgivelse, men de ser også utøverne i konkurransesituasjon. Det er flere tilfeller der klassifiseringen har blitt revurdert.

– Med fair play og rein idrett håper jeg at juks i klassifiseringssammenheng er noe man er for god for. Det vil aldri bli helt vanntett og 100 prosent når et klassifiseringssystem skal vurdere mennesker. Det er en kompleks situasjon, og gjelder særlig for cerebral parese, spenninger og spasmer. Det er det største usikkerhetsmomentet for dem som skal klassifisere.

Til noen av de faste spørsmålene: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er «Zen and the Art of Motorcycle Maintenance» av Robert Pirsig. Den får fram en bevissthet over hva har du, hvordan behandler du det og hva betyr det for deg. Det å finne glede over det lille du har. Jeg tenker at i et økosystem med forbruk så er dette en vettug bok. Et godt eksempel er at jeg mistet armene som 14-åring. Proteser må byttes og justeres når man vokser, men det har vært en utvikling mot at man kan få mer avanserte armer i dag. Men jeg vil beholde det jeg har og er veldig fornøyd med det. Jeg ville heller ikke hatt armene mine tilbake, for å si det sånn. Det ville endret personligheten min.

Hvem var din barndomshelt?

– Grete Waitz. Jeg var rundt 16 år da jeg bestemte meg for å bli konkurranseutøver. Grete var et fantastisk forbilde.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Det er mye. Jeg går i pride, nettopp for å framheve mangfoldet.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Kultur- og likestillingsministeren. Jeg håper den heisturen er i en skyskraper, for jeg ville snakket inngående med ham om suksessmodellen for hva vi må gjøre for at flere med nedsatt funksjonsevne kommer inn og deltar i idrett og aktivitet. Det er viktig for folkehelsa.

Ines Margot Zander

Ines Margot Zander

Journalist