Navn i nyhetene

Har skrevet ungdomsbok om tiden etter 22.juli

Hvordan forholdt ungdommer som ikke var direkte berørt av terroren seg til den nasjonale sorgen etter 22.juli? Det har Nora Dåsnes skrevet en ungdomsbok om.

Forfatter og illustratør Nora Dåsnes

Hvem: Nora Dåsnes.

Hva: Forfatter og illustratør av Ubesvart Anrop og Ti kniver i hjertet.

Hvorfor: Hvorfor er det viktig å skrive barnebøker om 22.juli?

Hva handler Ubesvart Anrop om?

–Den handler om Rebekka og Fariba som er 15 og 16 år, i Oslo. De hører bomben i sentrum, men utover det blir de ikke direkte rammet av terrorangrepet. Den handler om hvordan de prøver å leve et normalt liv i etterkant. Rebekka sliter med å ta hverdagen tilbake.

Hvorfor er det viktig å skrive om de som ikke var direkte berørt av terrorangrepet?

–Jeg tenker at det er en litt annen inngang til temaet for yngre lesere. Også tenker jeg at det er viktig å huske litt hvordan vi reagerte og tenkte i dagene etterpå. Ettertiden er interessant og viktig å huske på.

Hvem er boken ment for?

–Den er i utgangspunktet ment for 13+, men jeg tror at barn ned til ti år kan lese den. Da gjerne sammen med, eller parallelt med, en voksen. Så man kan snakke om det etterpå.

Syntes du det var vanskelig å skrive om 22. juli?

–Ja. Noe som var vanskelig var det å finne ut hvordan jeg skulle vinkle det og hva jeg skulle ta med. Temaet er så stort at jeg ikke ville klart å dekke alt i en bok. Det å finne hvilken historie jeg skulle fortelle og hva jeg skulle ta med var vanskelig. Også er det jo et tøft tema så klart.

Hva husker du selv fra den tiden?

–Jeg husker, fra selve dagen, at jeg fikk en SMS fra et familiemedlem som var i Oslo. Jeg var ikke selv i Oslo. Det ble å sette seg foran tv-en og se hva som skjedde, følge med på nyhetene i løpet av dagen. Jeg husker det som en veldig rar dag. Jeg gjorde jo det samme som Rebekka i boken, jeg skulle begynne på videregående den måneden. Utfordringen ble å prøve å navigere litt å finne ut av «hvordan oppfører man seg nå» og «hvem var det som var i Oslo». Det var uvant å måtte forholde seg til en sånn type nasjonal sorg.

Jeg var bare 12 år da det skjedde, og vi lærte ikke så mye om det på skolen. Syntes du vi burde lært mer om det den gangen?

–Jeg tenker at ideelt sett burde man nok hatt noen som satt seg ned og fant ut av hvordan man skulle ta opp dette med barn. Men når jeg ser tilbake er det lett å forstå at voksne heller ikke hadde funnet ut av hvordan de skulle forholde seg til det. Jeg har veldig god forståelse for at det ble sånn, at de hadde nok med seg selv på et vis, selv om jeg tror det hadde vært nyttig å ha mer samtale om det på et tidligere tidspunkt.

Hva er det viktig at den oppvoksende generasjonen lærer om tiden etter 22. juli?

– Jeg tror det er viktig at vi lærer om hvordan man responderte, på godt og vondt. Både de fine tingene som vi kan se tilbake på som talene og togene, men også om hvordan de som var der hadde det etterpå. Jeg tenker at det vil bli et slags tema som man må innom og at man kan få stille spørsmål, også om terroristen. Det er viktig å få frem at det var en rettssak som gikk ordentlig for seg etterpå og at han er i fengsel. At det er sånn man takler vold, ikke med vold tilbake. Det tenker jeg er fin læring.

Vi har noen faste spørsmål. Du er selv forfatter, men hvem har skrevet din favorittbok?

– Jeg tror John Steinbeck. Han har skrevet Vredens druer og Perlen. De to er jeg blitt veldig glad i.

Denne boken handler om en ung jente, hvem var din barndomshelt?

­– Min barndomshelt var nok var nok Astrid Lindgren. Jeg husker at jeg hadde lyst til å skrive bøker, så jeg forsøkte litt på å tegne og sånt. Og jeg syntes hun var et veldig viktig forbilde i hva slags historier hun fortalte og hvor forskjellige liv karakterene levde.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen