Navn i nyhetene

Fem år siden kuppforsøket i Tyrkia: – Erdogan blir mer og mer upopulær

Pensjonerte Midtøsten-korrespondent Odd Karsten Tveit ble tilfeldigvis nøkkelmann for NRK kvelden for kuppforsøket, mer enn tretti år etter at han rapporterte fra hovedstaden Ankara under et militærkupp som lyktes.

Hvem: Odd Karsten Tveit (75).

Hva: Journalist, sosialøkonom og forfatter. Var over flere tiår en av NRKs mest profilerte utenrikskorrespondenter.

Hvorfor: 15. juli i år er det fem år siden kuppforsøket mot Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Den da pensjonerte Tveit ferierte tilfeldigvis i Istanbul sammen med sin kone, og steppet inn som reporter siden NRKs påtroppende Istanbul-baserte korrespondent fremdeles befant seg i Norge.

Hvordan vil du beskrive kvelden for kuppforsøket?

– Det er litt pussig. Under kuppforsøket i 1980 kom jeg også til Tyrkia, den gang fra Beirut der jeg var korrespondent. Da vi kom fra Beirut for akkurat fem år siden, reiste jeg sammen med kona mi, Berit Mortensen. Vi skulle være noen dager i Istanbul. Denne kvelden satt vi på en utekafé da jeg fikk en telefon fra en gammel tyrkisk tv-fotograf som jeg jobbet med i Midtøsten. Han sa «Karsten, jeg tror det er et kupp på gang». Det gikk bare ti minutter før vi så hvordan folk forlot kafeene. Da skjønte vi at noe var i ferd med å skje. Vi dro tilbake til hotellet for å se på tv, og fikk bekreftet at det var et kuppforsøk på gang. Jeg ringte til NRK og meldte meg, og de ble kjempeglade, fordi det ikke var mulig for andre å komme seg til Tyrkia. Den kvelden var det akkurat som å være tilbake i manesjen, og jeg leverte til radio om natta. Det var først ved midnattstid at det virket som at kuppet ikke lyktes. Neste morgen var fremdeles alt stengt, ingen kom inn, så da rapporterte jeg videre også for tv.

Så hva har skjedd i Tyrkia i de fem årene siden den gang?

– Fem år senere er det fremdeles bølger etter kuppet. I disse dager er det avslutning på nok en rettssak. Ikke bare toppoffiserer er dømt til livsvarig fengsel. For eksempel, flygere som ikke gjorde noen ting annet enn å sitte på basen og vente på ordre er fengslet. Hundretusener av sivile har mistet jobbene sine, mens Erdogan regjerer som en osmansk-tyrkisk sultan, og har slått ned med hard hånd på alle som forsøker å være kritiske til ham.

Hva er den viktigste utviklingen som preger det tyrkiske folk nå?

– Erdogan blir mer og mer upopulær. I 2015 var han populær. Nå regjerer han uten nåde. Økonomien går nedenom og hjem. Foreløpig ser det ut som han ikke er truet.

Er det noen sjanse for at Erdogan kan bli avsatt demokratisk?

– Det ser ikke sånn ut foreløpig. Men det er klart at, den som tror han kan spå om Tyrkia har ikke blitt skikkelig brifet. En vet aldri. Om du vil vite om dagens situasjon burde du heller ringe Sidsel Wold. Hun gjør en kjempejobb som NRKs korrespondent i Istanbul. Folk som meg, pensjonister som ikke følger situasjonen helt på nært hold, har ingen mulighet til å være flinke analytikere. Den som tror at, fordi en kunne en del tidligere, så kan en sitte der og mumle og trekke veksler på historisk lærdom, det hjelper ikke. En må være til stede, snakke med folk, kjenne livet og pulsen for å skjønne hva som foregår. Det er ikke meg nå.

Men du trivdes med å være tilbake i manesjen for fem år siden?

– Det var kjempeartig. Kona mi, Berit Mortensen, hun sa at med en gang så var det utrolig å se hvordan det var som om jeg fikk en vitaminpille. Det var virkelig spennende. Det var alltid min drøm å være til stede der det skjer, og det var jeg nå. Da jeg rapporterte fra kuppnatten kunne jeg også trekke veksler tilbake til den gangen i 1980, da jeg satt i Beirut og ble fløyet inn til Ankara. Det var en periode da Tyrkia nærmest var preget av borgerkrig og unntakstilstand. Dét kuppet var veldig populært. Dette var åpenbart ikke populært. Her gikk folk ut i gatene og bekjempet kuppmakerne.

I 2016 var du tilfeldigvis midt i det, men i 1980 kom du inn etter at kuppet var gjennomført?

– Det var egentlig ganske morsomt. Jeg satt med en korrespondent fra New York Times, og en CBS-fotograf hjemme i Beirut. Så kom en telefon, det har vært et kupp i Tyrkia. Times og CBS hyret et fly med en gang, og jeg fikk sitte på, som gratispassasjer. Så fløy vi av gårde samme morgen, men over Kypros kom det beskjed: Flyplassen var stengt. Times-korrespondenten ba piloten si til flytårnet «at verdenspressen er på vei», og «da åpner de nok». Og det gjorde kuppmakerne. Så det var bonusen ved å sitte en kveldsstund med en drink med kolleger i Beirut.

Hvor mange kupp og kuppforsøk har du «vært med på»?

– Ikke så mange, men jeg fikk jo være med på den arabiske våren, ved å dra til Kairo helt i begynnelsen av opprøret. Det var litt ålreit.

Hva har skjedd i ditt liv siden 2016?

– Siden den gang har jeg skrevet tre bøker om Midtøsten. Jeg har det veldig spennende.

Du har jo stått midt i det, men nå trives du med større avstand?

– Ja. Det er noe helt annet. Vi har så fantastisk gode korrespondenter, jeg er stolt av å ha vært med på det, og det er fantastisk å følge med. Nå jobber jeg med en bok, og skal til Midtøsten så fort ting lar seg åpne. Jeg har det veldig spennende, bare på et annet sett. Jeg trenger ikke være akkurat i stormens sentrum lenger, nå er det mer historie jeg jobber med.

Kuppforsøket i 2016 var ikke det mest dramatiske du har vært med på? Hva er det mest dramatiske?

– Det var ikke dramatisk i det hele tatt. Det var dramatisk for dem som sto på barrikadene og ble drept, det ble jo drept folk under kuppet. Det var kamper. I krig kan det være rolig et sted og harde kamper et annet. Jeg husker borgerkrigen i Beirut, da var folk i Norge bekymret for reporterne der. Jeg forsøkte å fortelle at, dersom det var borgerkrig i Oslo og folk slåss ved rådhuset, mens du satt på Blindern, ville du ikke merket så mye til det. Det er ofte slik at det virker farligere på avstand enn når en er i nærheten. Vi korrespondenter behøver ikke alltid å utsette oss for ekstra fare. En død korrespondent er ingen god korrespondent.

Hvilken utvikling som du ikke har dekket, skulle du helst vært der for?

– Den tragiske utviklingen i Jemen. Den skulle jeg gjerne ha vært for å rapportere, for der har på mange måter verden sviktet Jemen. Men det har vært veldig farlig og vanskelig å reise dit. Jemen er absolutt et underdekket område.

Vi kan hoppe inn i de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er et umulig spørsmål å besvare godt, for det er så mange bøker jeg har i tankene.

Spørsmålet er vel oftest myntet på personer som har lest ti bøker. Du har kanskje lest noen flere?

– Jeg har ti tusen bøker hjemme, men hvilken bok … Det er en bok for hver tid. Om du spør hvilken roman som har betydd mest … Nei, jeg forandrer mening med én gang. Det er slike spørsmål en burde tenkt ut på forhånd. Jeg har ingen one liner.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er å dra på tur med kona mi, Berit Mortensen.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg blir så fort sint, uten å mene det. At jeg reagerer for fort på ting. Så ber jeg om unnskyldning etterpå.

Har temperamentet ditt endret seg med årene?

– Ja, det er klart, temperamentet har nok endret seg med årene, men jeg har alltid vært brå. Bråheten min er det som irriterer meg mest. Jeg reagerer fort, på alt mulig.

Bråheten har kanskje vært en styrke for deg også, som korrespondent?

– Jeg tror absolutt det, av og til skulle jeg ikke vært brå. Andre ganger er det bra å reagere fort.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da er jeg ute med gutta og virkelig svinger meg på Lorry.

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på at jeg ikke lærte meg flere språk.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det må bli Berit Mortensen, for hun går ikke tom for interessante tanker.