Navn i nyhetene

«Friends»-ekspert om gjenforeningen: – Litt trist og melankolsk

Serien fra 1990-tallet som nettopp har hatt gjenforening treffer fortsatt millioner av unge seere. Forsker og forfatter av bok om «Friends» tror han vet hvorfor.

Hvem: Kai Hanno Schwind

Hva: Førsteamanuensis ved Høyskolen i Kristiania og forfatter av boka «Friends – A reading of the Sitcom»

Hvorfor: Gjenforeningsprogrammet «Friends: The Reunion» har nettopp kommet ut.

Det er laget et gjenforeningsprogram om TV-serien «Friends», 17 år etter at den tok slutt. Det har fått middels anmeldelser, men jeg må jo spørre en «Friends»-fan og ekspert som deg: Hvordan syns du det ble?

– Jeg så det med en gang det ble tilgjengelig, og var veldig spent. Først må jeg si at vi ikke må glemme at det egentlig var planlagt som et PR-stunt for å markere at serien skulle flyttes fra Netflix til HBO Max. Som kom koronaåret, de forandret konseptet og hadde mulighet til å legge til litt, så det ble større enn de hadde tenkt, kanskje blant annet på grunn av forventninger fra fans. Men jeg reagerte på at også jeg ble mer rørt enn jeg hadde forventet. Jeg skulle være en kald og nøytral forsker, men så ble jeg satt ut av å se dem sammen, der de går rundt i kulissene, sitter rundt bordet og leser replikkene – det var vellykket og en god idé.

Men hele konseptet er litt rotete, de har prøvd å få til veldig mye i stedet for å fokusere på ett aspekt, nemlig å se dem samlet igjen. Det var et pinlig moteshow, et litt dårlig James Corden-intervju, og det hele var veldig på overflaten. Jeg hadde kanskje forventet at de gikk inn i nerven i serien, og snakket om hvordan den står seg i dag. I boka vår intervjuet vi serieskaperne, og de har mange tanker om det. Det ble litt «reklamete» og overfladisk, en litt tapt sjanse. En siste ting jeg merket meg, var at det var noe litt trist og melankolsk over stemningen. Spesielt det at man vet at Matthew Perry («Chandler», red, anm.) sliter med rus. Det var synlig at han ikke er på et godt sted akkurat nå.

I boka «Friends – a Reading of the Sitcom» undersøker du blant annet hva som gjorde at den ble en så stor suksess. Hva fant du?

– Hovedmotivasjonen med boka var å skrive en helhetlig akademisk analyse av «Friends», for det fantes ikke fra før, noe vi syntes var veldig merkelig. Vi fikk blant annet snakket med serieskaperne. Jeg tror suksessoppskriften består av flere ting. Serien følger en intimitetsstrategi: De oppnår en nærhet med seerne. Den har en humor som er varm og inkluderende, ikke kald og kynisk som for eksempel i «Seinfeld» – som jeg for øvrig også liker veldig godt og syns er veldig morsom.

Så har man gruppedynamikken: Det handler om de seks karakterene, vi blir inkludert i gruppen og blir kjent med dem, og trenger ikke mange kulturelle referanser. Scenografien spiller også inn: Leiligheten til Monica føles som et ekte sted, og ble ikke laget som i en klassisk sitcom på den tiden, der man har en sofa som er plassert rett overfor kameraet.

I tillegg kommer temaet: Det handler om å navigere de små og store kamper når man skal bli voksen: Forhold, vennskap, finne seg jobb, den perioden da venner er familien. Det er en allmenngyldig oppskrift laget på høyt nivå. Det er et fantastisk bra manus, de hadde 12 forfattere per episode. Castingen var så vellykket, de brukte lang tid på å sette samme skuespillerlaget med topp folk. Til slutt var det noe med tidsånden og stemningen som man ikke kan planlegge helt, og som ingen på forhånd visste ville treffe så godt.

Serien ble ikke bare en gigantsuksess da den gikk fra 1994 til 2004 – den sees fortsatt av millioner av unge som ikke har noe forhold til 1990-tallet. Hvorfor fungerer den fortsatt?

– Ja, det er veldig fascinerende. Man har jo i dag en 90-tallsnostalgi, det ser vi på moten i dag. Da vi intervjuet veldig unge fans, var det en person som ikke hadde skjønt at serien ikke var laget på 90-tallet, men som trodde den var laget i dag som en slags retroserie. Jeg tror det hovedsakelig er to grunner til at den fungerer fortsatt: Det ene er det at den handler om å bli voksen, og at de har klart å lage en varm, rund boble rundt det, med en humor som signaliserer at «det går helt greit selv om du mislykkes, så lenge du har noen venner rundt deg». Det andre er noe våre unge informanter sier, nemlig at de liker at det er fra en tid før sosiale medier og mobilen. Det var ingen Tinder-app, de møtes på kafé og snakker med hverandre, de har ekte sosial interaksjon, de henger ikke på mobilen. Mange unge får en avslappende følelse og syns det er utrolig tiltrekkende.

Har du en personlig favoritt blant de seks?

– Jeg har gått gjennom ulike faser av favoritter. Under arbeidet av boka hadde jeg en Monica-fase, fordi hun var strukturert, noe som også krevdes av meg. Men min favoritt over tid er Ross. David Schwimmer er veldig flink på fysisk komedie. Og så er Ross akademikeren i gruppen, som de andre gjør litt narr av ham for. Jeg kjenner meg litt igjen i begge deler.

Mot slutten av sendeperioden fikk serien noe kritikk for blant annet homofobiske og transfobiske vitser, at man gjør narr av fedme og at det er lite etnisk mangfold i castingen. Hva tenker du om kritikken?

– Det peker mot en stor debatt vi har i dagens etiske klima: Hvordan vurderer vi gamle underholdningsprodukter? Vi har sett nøye på dette i boka, og snakket med serieskaperen om det. Problemet er at mange av innvendingene blir sauset sammen. Når det gjelder mangel på mangfold er det helt sant. Serien skal være fra en smeltedigel som New York, og så er det ingen afroamerikanske eller latinamerikanske blant hovedpersonene. Forklaringen er at serieskapernes modeller var deres egne venner. Kritikken om transfobi retter seg til karakteren faren til Chandler, en transperson som spilles av en kvinne. Her sier skapere at de har bommet og ville gjort annerledes i dag. Det er problematisk å se på, samtidig er det veldig få vitser som går på bekostning av faren til Chandlers karakter. Når det gjelder kritikken om homofobi: Målet av humoren er egentlig å latterliggjøre den usikre maskuliniteten til Chandler og Ross, ikke å gjøre narr av homofile. Selvfølgelig er det en del vitser som er preget av å være laget i sin tid, men generelt er «Friends» en ganske uproblematisk serie i dag. Det er ikke sant at det er en problematisk serie.

Hva gjør deg lykkelig?

– Familien min, og dager uten avtaler, da jeg kan sitte på kafé og lese avis og høre podkast.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Mot høyreekstremisme og for ytringsfrihet. Jeg er opprinnelig fra Tyskland, og i min ungdom ble jeg opptatt av politikk og disse temaene.

Er det noe du angrer på?

– Ja, på en del personlige ting, hvordan jeg har behandlet folk i fortiden. Det er ting jeg ville ha likt å gjøre annerledes.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Med alle seks skuespillerne i «Friends».

Ja, har du møtt noen av dem?

– Jeg snakket veldig kort med Matthew Perry etter en teaterforestilling han var med på i London. Men det ble ikke mer enn to setninger om stykket.

Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev fra Dagsavisen.

Åsne Gullikstad

Journalist