Lekent dynamitt-drama

Hvem: Kim Sørensen (44)

Hva: Skuespiller

Hvorfor: Aktuell i serien «Rabalder» som har premiere på NRK Super 1. april.

I «Rabalder» spiller du faren til en av gutta. Hva slags serie er dette?

– Den er løselig basert på regissørens egne opplevelser i Nord-Norge, med rampestreker og alt det unger finner på. Det er en veldig leken serie. I alle episodene er det noe som går gærent, så han hadde tydeligvis mye å ta av. Jeg jobber som sprengningsbas, du kan bare tenke deg hva som skjer der. Det er litt dynamitt.

Kan du tease litt hva som skjer?

– Jeg kan si at min sønn og noen av vennene hans får tak i noen dynamittgubber …

Ja, hva gjør man da som far?

– Det nytter ikke å bare kjefte og kjefte. Så det er vel å forklare at han kan utsette seg selv og andre for fare. Jeg tar ham med, så han får se hvordan de profesjonelle gjør det. Det er farlige ting.

[ Åtte anbefalte dokumentarfilmer fra Human-festivalen 2021 ]

Hvor spilte dere inn serien?

– I Melbu i Vesterålen.

Hvordan var det?

– Jeg er nordlending, så jeg er født og oppvokst der oppe. Det var kjempefint, men det var midt under koronatida, med alt det medfører. Men det var veldig fint og fantastiske unger. De er utrolig gode skuespillere, så det var gøy.

Kjente du igjen noe fra din egen oppvekst i Nord-Norge?

– Ja, vi fant også på mye sprell. Jeg tror denne serien vil vinne på at den treffer kidsa, hva de har gjort og hva de gjør, og hva de går og tenker på. Lekenheten og alt det der.

Hvordan da?

– Man føler at man er på ekspedisjon hele tida som unge. Ting skal skje, de voksne er litt kjedelige. Jeg tror at man vil kjenne seg igjen i den nysgjerrigheten kids har. Å gjøre spennende ting og løpe i flokk.

Du sier dette var en koronainnspilling. Hvordan måtte dere tilpasse dere?

Det var vanlige smittevernregler. Jeg tror folk er drittlei av å høre om det. Jeg merker at jeg og ungene mine er det. Det er smittevern og det vanskeliggjør det veldig. Men jeg tror ikke at det har gått ut over serien.

Nylig har du spilt i en annen NRK-serie, nemlig Maxitaxi Driver. Det er to ganske forskjellige karakterer …

– Den ene er en muslimsk konvertitt på jakt etter folk som kunne sprenge seg i lufta. Men han drev med sprengning han og, på et litt annet plan.

[ TV-anmeldelse «Maxitaxi Driver»: Sex, løgn og potetringer ]

Hvordan er tilnærmingen din til å spille disse rollene?

– Far er jeg selv, så den var ikke så vanskelig. For å spille muslimsk konvertitt så jeg en del dokumentarer og sånt. Man må huske at i den serien er det mye humor, så man søker litt mot det humoristiske. Og om han er muslimsk konvertitt eller ikke, han er et menneske med en mission. Alle har eller har hatt en mission, noe de brenner for.

Hva er din mission?

– Nå er det å oppdra sønnen min som er 11 måneder. Han er et koronabarn, men jeg er veldig glad for at han er såpass liten at han kanskje ikke får så mye med seg av hvordan samfunnet er nå. Når han får med seg mer har verden forhåpentligvis kommer mer til normalen igjen.

Hva gleder du deg mest til når verden blir mer normal igjen?

– Det er rett og slett å være mer med familie og venner. Og så har yrket mitt som skuespiller blitt påvirket ekstremt mye, i hvert fall teaterbransjen. Så det å komme tilbake til det. Det er nå man merker hvor mye man egentlig koser seg i det normale, med jobb. Det kan være slitsomt, men man merker det når det blir borte.

Hva er det neste vi får se fra din kant?

– Jeg har holdt på med Statsteateret i et tiårsprosjekt. Ti forestillinger på ti år. Vi skulle hatt premiere i mai, men alt ble lagt ned. Vi begynner prøver igjen i november, med premiere i januar. Vi skal spille i Oslo, Bergen, Stavanger og rundt omkring. Stykket heter 2066 og er en framtidsfabel om hvordan vi mener det vil være i Norge framover. Det har fått litt påfyll nå med denne pandemien, så kanskje vi må endre manuset litt.

Ja, hvordan ser Norge ut i 2066?

– Det har vært en katastrofe av noe slag, hva slags må man finne ut av selv. Alle har flyttet under jorda og bor der. På landjorda oppe er det lovløse tilstander og kanskje ikke helt sunne forhold.

Til de faste spørsmålene: For mange er det krim som gjelder i påska, men hvilken bok har betydd mest for deg?

– En av de siste jeg leste, som nesten er i krimsjangeren, var «Koke bjørn» av Mikael Niemi. Den anbefaler jeg på det sterkeste. Det er noe med måten han skriver på. Han forfører meg og lokker meg inn i den verdenen og det språket. Det mystiske rundt læstadianismen på den tida.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da jeg var liten ville jeg aldri ha bløtkake på bursdagen min, jeg ville bare ha pølse. Men mamma tvang meg. Når jeg skeier ut som voksen kan jeg gå ut og kjøpe en stor bløtkake.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det er de to sønnene mine, en på 22 år og en på 11 måneder. Det hadde vært trivelig.

[ Se! Et flunkende nytt teater! ]