Navn i nyhetene

Yvonne Fondenes: – Hvis min historie kan redde ett barn, så har det vært verdt det

Telefonen til Yvonne Fondenes har ikke stått stille etter at hun fortalte sin historie om vold i hjemmet. Og det er én type tilbakemelding som har gjort aller størst inntrykk på henne.

Hvem: Yvonne Fondenes (40)

Hva: Nyhetsanker i TV 2

Hvorfor: Skrev en tekst på tv2.no med tittelen «Mammas hår er revet ut av hodebunnen. Hun er skambanket av pappa. Igjen». Fondenes har siden fått stor oppmerksomhet etter at hun fortalte om å vokse opp i et hjem med vold og alkoholisme.

Hva er grunnen til at du valgte å gå ut med denne historien?

– Jeg har tenkt på det veldig lenge. Jeg tror det var da jeg satt i studio for rundt et år siden, under koronasituasjonen da samfunnet var nedstengt. Det begynte å komme nyhetsmeldinger om at det var økende familievold i hjemmet på grunn av nedstengingen. Og så kom det også en rapport om at én av seks barn opplevde en eller annen form for vold i hjemmet under nedstengingen. En del av barna opplevde vold for første gang mens andre barn hadde opplevd det før.

– Da kjente jeg det bare fysisk i kroppen. Jeg tenkte at nå mister disse ungene de få pusterommene de har, og de få mulighetene de har til å bli oppdaget av de andre omsorgspersonene som de vanligvis møter i hverdagen sin. Hvis jeg noen gang skulle fortelle min historie, så måtte jeg gjøre det nå.

Hva slags reaksjoner har du fått etter at du fortalte din historie?

– Helt overveldende. Telefonen min har ikke stått stille siden søndag morgen, da TV 2 publiserte teksten min. Jeg er blitt kontaktet av vilt fremmede mennesker, unge voksne og «voksne voksne» som forteller at de kjenner seg igjen eller har opplevd enda verre ting. Mange har holdt det hemmelig, og de forteller det for første gang til meg. Tidligere lærere, naboer og venninner har sagt unnskyld fordi de ikke har sett.

– Men det som kanskje har gjort aller størst inntrykk på meg er de som sier at jeg har snakket til samvittigheten deres, de som har en magefølelse på at et barn ikke har det godt eller at de har lukket øynene for noe de egentlig vet. Og at nå skal de gjøre noe. Det er det som har vært motivasjonen min for å fortelle denne historien. Hvis min historie kan redde ett barn ut av en vond situasjon, så har det vært verdt det for meg.

Hvis jeg noen gang skulle fortelle min historie, så måtte jeg gjøre det nå

—  Yvonne Fondenes

– Og reaksjonene fra mediene. At dette virkelig har truffet noe i samfunnet vårt, mange kjenner seg igjen. Jeg er veldig takknemlig for oppmerksomheten, og for at mange er opptatt av at vi må bry oss mer.

Saken fortsetter under bildet

Du skriver i teksten din: «Hver dag jobber jeg for å dekke over hemmeligheten» og «barna blir eksperter på å skjule». Kan du si noe om hva du gjorde for å dekke over hemmeligheten?

– Først og fremst sa jeg ingenting om det som skjedde hjemme. Jeg var flink på skolen, jeg sørget for at jeg hadde mat med meg. Jeg tok et ansvar for å holde fasaden. Jeg var opptatt av at ingen skulle se eller høre. Når det var voldelige episoder hjemme, var jeg fokusert på at det måtte ta slutt før venninnene mine gikk forbi huset om morgenen, at ting roet seg før andre i nabolaget våknet.

Saken fortsetter under videoen

Hva tenkte du kom til å skje hvis noen oppdaget hva som foregikk hjemme?

– Jeg var redd for at noen ville ta fra meg mamma og pappa, min største frykt var barnevernet. Jeg var jo glad i foreldrene mine, og opptatt av å beskytte dem. At folk kun skulle se den gode, morsomme siden ved pappa, og ikke den mørke siden. Vi bodde jo i et villastrøk med masse fasade, man er jo opptatt av å ha det alle andre har – eller det man tror alle andre har – en god og trygg familie. Du har ikke lyst til å sitte på skolen og si at pappa slår mamma.

Hvilke følelser gikk gjennom deg på den tiden?

– Jeg var mye redd. Jeg var redd for at mamma skulle dø. Hun måtte love meg mange ganger som liten at hun ikke skulle gjøre det.

«Ingen visste. Noen ante». «Men ingen spurte», skriver du. Hva tror du grunnen til det kan være?

– Det har jeg spurt om. Jeg har snakket med lærere, familie, naboer og venners foreldre. Noen ante, noen stusset litt på noe, men fasaden vi hadde stemte liksom ikke med at jeg hadde det vanskelig hjemme. Jeg var utadvendt, hadde gode karakterer, gode venner, aktiv på trening, godt kledd. Jeg manglet ikke noe, var ikke et problembarn. Jeg hadde en overlevelsesstrategi som funket godt.

Min største frykt var barnevernet

—  Yvonne Fondenes

Tror du terskelen ble for høy? At de kan ha fryktet konsekvensene av å blande seg inn?

– De få som stusset på noe, eller hadde en magefølelse, jeg tror ikke de tenkte tanken at det var så alvorlig som det var. Men generelt tror jeg at mange har en høy terskel for å blande seg inn i andres liv. Og litt av budskapet mitt er nettopp det, å tørre å gjøre det litt mer. Det er ubehagelig, men okei: stå litt i det ubehaget, da. Tør å stille spørsmål, tør å blande deg litt.

Hvilke spørsmål bør man stille?

– Dette er ofte barn som ikke stoler på voksne. Men hvis du tror at et barn ikke har det godt, ville jeg forsøkt å snakke med barnet først, og prøvd å etablere en slags tillit. Det vil selvsagt avhenge av alvoret i situasjonen, men jeg tror at det å gå direkte til myndighetene fort kan føre til at de føler seg sviktet på nytt, og føre til et nytt traume.

– Men du kan gjøre enkle ting. Du kan åpne hjemmet ditt for barnet. Invitere på middag, spørre om hvordan det går hjemme, «er mamma og pappa ofte sinte?». Kanskje får du ikke noe svar der og da, men kanskje – etter litt tid – så vil de åpne seg for deg. Tillit tar tid å bygge. Det hjelper uansett et barn å vite at det er trygge voksne der ute. Jeg hadde trygge voksne i mitt liv. Selv om de ikke spurte, var det viktig for meg å ha dem der. Og jeg tror på mange måter det var en redning for meg.

Vurderte du noen gang å fortelle til noen om det du opplevde hjemme?

– Nei. Ikke da jeg var barn, ikke da jeg var ungdom og ikke som voksen. Jeg begynte så vidt å fortelle litt da jeg passerte 30. Men det er først nå jeg forteller. Det er første gang venninner og kolleger har fått vite. Ingen har visst om denne hemmeligheten.

Hva gjør det med et barn å leve med vold og alkoholisme i hjemmet, samtidig som man bruker mye krefter på å holde det skjult?

– Du blir sliten. Det var mange ganger jeg kom utmattet på skolen. Og så er du mye redd, og engstelig for at noe skal skje med mammaen din. Man blir veslevoksen. Du mister muligheten til å være barn.

Du skriver: «Det tøffeste ved å skrive og dele denne historien var å la mamma lese den først». Kan du si noe om hvordan hun reagerte da hun leste den?

– Hun synes det var vanskelig, og var redd for hvordan hun ville bli oppfattet, men hun bestemte seg for at hun skulle stå i det sammen med meg. Og så har hun heldigvis bare fått gode tilbakemeldinger. Folk ser henne som det offeret hun var.

Snakket du noen gang med faren din etter at du ble voksen om det du opplevde som barn?

– Pappa endret seg da han ble eldre. Han sluttet på et tidspunkt å slå og drikke. Jeg tok et oppgjør med ham da jeg var ferdig med å studere, som gjorde at vi fikk et veldig godt forhold etter at jeg ble voksen.

Det var mange ganger jeg kom utmattet på skolen

—  Yvonne Fondenes

Det var først etter at han gikk bort at du så smått begynte å åpne litt opp om det du opplevde som liten?

– Vi vet jo at barn som blir utsatt for vold eller blir vitne til vold tar skade av det, og vi tar med oss disse traumene inn i vårt voksne liv. Da jeg passerte 30 begynte jeg å merke at det var noe som ikke stemte. Jeg kunne bli redd i situasjoner der jeg egentlig var helt trygg.

– Jeg kunne våkne opp om natten og bli redd fordi det gikk festglade mennesker forbi vinduet mitt. Eller jeg kunne stivne til på en jobbfest idet jeg merket at de mannlige kollegene mine hadde drukket noen glass vin. Følelsene mine stemte ikke med situasjonen jeg sto i, og da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe.

– Hvis disse triggerne slår inn i dag, så vet jeg hvor de kommer fra og jeg har verktøyene som skal til for å hindre at de skaper kaos i livet mitt. Jeg føler at jeg er på et godt sted.

Hva vil du si til barn og unge som nå gjennomgår det du gjorde da du var liten?

– Snakk med noen du stoler på. Søk mot trygge voksne. En lærer du er ekstra glad i, mamma til en kompis, venninne eller noen i familien. Ellers fins det telefoner i dag med gode, trygge voksne som kan hjelpe deg på en god måte. Men prøv å snakke med noen, du bør ikke gå og bære på disse vonde tingene alene. Barn har ikke ansvar for å ta vare på foreldrene sine, det skal være omvendt.

Du sier til din egen kanal at «jeg håper at de som sitter med makten, bruker sin stemme til å gjøre noe». Hva mener du helt konkret med det?

– Det er helt forferdelig å tenke på hvordan de sårbare barna har det i denne koronasituasjonen. Myndighetene hadde ingen plan for disse barna den første gangen vi stengte ned. De mistet pusterommene sine og muligheten til å bli oppdaget av andre. Den gangen ga barne- og familieministeren et inntrykk at dette var noe de skulle gjøre noe med, men nå stenger vi ned samfunnet vårt gang nummer to, og fremdeles har vi ingen plan for disse barna. Og det gir meg vondt i magen. Det er mange som har ansvar for disse barna. Det er skole, helsetjeneste, barnevernet, oss andre voksne som medmennesker. Men vi må ha noen som tar ansvaret for helheten her.

Da skal vi over på de faste, mer trivielle, spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg har alltid slukt bøker om Midtøsten. I bokhyllen min finner du mye litteratur om det arabiske folk. På nattbordet ligger en bok som jeg nå har lest for andre gang; «Araberne – historien om det arabiske folk». Ellers vil jeg si at Åsne Seierstads bok «To søstre» er en historie som både fascinerer og har fanget meg.

Hvor kommer denne fascinasjonen for det arabiske folk fra?

– Den har jeg hatt siden jeg var liten. Jeg har også studert arabisk, bodd i Jerusalem og i en landsby på Vestbredden.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg er aller lykkeligst når jeg er ute i naturen. Det er et klisjésvar, men hvis jeg kan være på en fjelltopp, gå på ski eller løpe en tur i skogen … det er der jeg lader batteriene og finner roen, smiler og kjenner at livet er godt.

Hvem var din barndomshelt?

– Annie! Husker du den filmen om barnehjemsjenten som ble reddet av Daddy Warbucks, og Miss Hannigan som drakk for mye? Den filmen så jeg om igjen og om igjen og om igjen, helt til videobåndet røk. Jeg ble så fortvilet at pappa dro et sted for å få den limt og lappet sammen igjen. Første delen forble ødelagt, men jeg fikk sett resten. Jeg tror den filmen ga meg litt håp om at kanskje ting skulle bli litt bedre, kanskje «I morgen», som sangen heter. Jeg spilte faktisk Annie i et skuespill da jeg gikk på skolen, det var jeg veldig stolt av.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg skeiet ut nå nettopp. Jeg har spist opp hele påskeegget med sjokolade og påskeegg som jeg fikk i posten av jobben i går.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Det må være for å gi alle barn en trygg barndom, og mot vold i hjemmet

Er det noe du angrer på?

– Nei. Kanskje hvis jeg i en opphetet diskusjon sier noe til noen som jeg ikke mente, men generelt prøver jeg å ikke angre på valgene jeg tar. Jeg tenker at de er tatt i en situasjon der jeg har ment at de var riktige.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Hvem som helst, så lenge de har testet negativt på korona.

---

Trenger du noen å snakke med?