Navn i nyhetene

– For de unge demonstrantene er militærdiktatur totalt fjernt og utdatert

Selv Myanmar-kjenner Kristian Stokke er overrasket over den voldsomme motstanden folket i Myanmar viser mot militæret. – For de unge er militærdiktatur totalt fjernt, uakseptabelt og utdatert, sier han.

1 av 2

Hvem: Kristian Stokke (59)

Hva: Professor i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, styreleder i Myanmar-komiteen

Hvorfor: Myanmar-forsker som følger uroen der tett

Kristian Stokke, professor ved Universitetet i Oslo og Myanmar-forsker. Foto: Universitetet i Oslo

To uker er gått siden militærkuppet i Myanmar. Hver dag har det vært demonstrasjoner. Har disse to ukene gått slik du ventet?

– Ja og nei. Det er ikke overraskende at det kommer protester, men jeg tror omfanget og den gradvise økningen av dem er i overkant av hva mange hadde ventet. Vi har sett en spontan og overraskende massiv reaksjon som har spredt seg. Den er ledet av ungdom som er sinte, kreative, disiplinerte og ikke-voldelige, og de har fått massiv oppslutning. Etter hvert som motstanden har økt, har militæret svart med gradvis hardere tiltak, ikke overraskende. Vi har sett en gjensidig forsterkende opptrapping.

Vi har de siste dagene sett hardere lut fra militæret mot demonstrantene. Er det bare et tidsspørsmål før det slår enda hardere ned?

– Hvis militæret føler at de ikke har nødvendig kontroll eller kan sikre stabilitet, er det en stor fare for at det skjer. De første dagene var militæret litt tilbakeholdne fordi de er opptatt av å framstille det som at kuppet har skjedd innenfor grunnloven og av nødvendighet for å sikre stabilitet og ro. De har prøvd å legge lokk på protestene og skape en slags tilsynelatende normal tilstand.   Men de er blitt møtt med motstand fra så mange steder, inkludert i statsapparatet, med omfattende sivil ulydighet fra alle kanter.  Når demonstrasjonene har fortsatt og spredt seg, ser vi at militæret nå bruker mer makt for kontrollere opprøret. Dette skjer gjennom arrestasjoner, utstasjonering av militære styrker, stenging av sosiale internett, press på statsansatte for å komme tilbake på jobb og skjerping av straffelover.  Det er dessverre mye som tyder på at vi vil se mer slik militær maktbruk nå, fordi militæret ikke klarer å slå ned motstandsbevegelsen.

Les også: – Tror vi kan reise normalt internasjonalt først fra våren 2022 (+)

Viser motstanden mot militæret at ønsket om demokrati nå er dypt forankret blant folk i Myanmar?

– Det vi ser ligner litt på demokratibevegelsen som vokste fram i 1988, som kom etter en periode med 26 år med militærjunta.  Nå skjer militærkuppet etter en periode der det først var fem år med «kvasi-sivilt» styre, deretter en valgt regjering fra NLD (Aung San Suu Kyis parti, red. anm.)   Det vi ser nå er en generasjon og et folk som har levd i 10 år siden siste militærstyre.  Spesielt for de unge har dette vært en formativ periode. For dem er militærdiktatur totalt fjernt, uakseptabelt og utdatert. Jeg tror militæret har feilvurdert de endringene som har skjedd i samfunnet, og sin egen posisjon hos folket. De har trodd de har større popularitet enn de har.

Hvem utgjør protestbevegelsen?

– Det er to litt forskjellige strømmer som henger tett sammen. Det ene er ansatte som utøver sivil ulydighet; sykehusansatte, byråkrater, lærere, folk i fagforeninger, som enten ikke går på jobb, eller jobber saktere og saboterer i protest.  Så har vi gatedemonstrantene, som gjerne er folk i 20-30-årene. Men det er en bred folkelig bevegelse, og de siste dagene har vi også sett det i de etniske delstatene.

Aung San Suu Kyi ble igjen satt i husarrest. Er det «rykk tilbake til start» for demokratiet i Myanmar, eller er noe annerledes nå?

– Noe er annerledes, blant annet styrken på protestene. Men også at man nå har etablert noen formelle institusjoner for et demokrati. Myanmar har hatt et hybridregime i noen år, der militæret også har hatt makt. Det var en strek i regningen for militæret at NLD ble så sterke og vant så klart i valget. Det var en politisk ydmykelse for dem. Militærets mål nå er sannsynligvis ikke en militærjunta igjen, men å konsolidere den militære siden av hybridregimet.  De vil nok prøve å fjerne muligheten for at Aung San Suu Kyi kan komme tilbake som statsoverhode. De vil endre valgordningen så de etter neste valg får en regjering som de kan ha mer kontroll på. Så man vil holde på hybridordningen, men med mer kontroll for militæret.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hva bør det internasjonale samfunnet gjøre overfor Myanmar nå?

– Norge må ikke på noen som helst måte gi noen form for anerkjennelse av militærstyret.  All støtte til statlig kapasitetsbygging må settes på is. Arbeidet med demokratiske partnere må fortsette. Norge kan og bør fortsette å støtte sivilsamfunnet. I den grad Norge skal være med på sanksjoner må de være målrettede mot militære ledere og ikke rettet mot hele landet.

Du har fulgt Myanmar tett i mange år. Hvordan er det å følge det som skjer nå? 

– Det er klart det er veldig skuffende og frustrerende. Det er sjokkerende, men ikke overraskende. Det er krevende å tenke på dem jeg har en god relasjon til der. Samtidig er det en tid for fornyet engasjement rundt Myanmar, men jeg skulle virkelig ønske det ikke var nødvendig.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Romanen «When memory dies» av den lankesiske forfatteren Ambalavaner Sivanandan. Det er en slektsfortelling som forteller historien om overgangen fra kolonitiden til et frigjort Sri Lanka og bakgrunnen for landets etniske konflikter.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å være sammen med folk jeg liker; kolleger og venner, ikke minst dem i Myanmar.

Hvem var din barndomshelt?

– Mitt første minne av en helt var da Gjermund Eggen vant tre gull i ski-VM i Oslo i 1966.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Skulle ønske jeg var modigere og mer risikovillig.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Nå skulle jeg ønske jeg kunne møte gode venner over et glass øl.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– For demokrati og fred i Myanmar.

Er det noe du angrer på?

– Klart det, situasjoner der jeg har gjort feil mot andre.  Og at jeg ikke har lært meg flere språk enn engelsk.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Audun Aagre, som er tidligere daglige leder i Myanmar-komiteen, og Odd Nordstoga. Vi skulle hatt minst en gitar. De to kjenner hverandre og har holdt konserter sammen på grensen i Myanmar sammen på 1990-tallet. Vi ville fått gode historier og god musikk.

Les også: – I Myanmar vil Aung San Suu Kyi stå enda sterkere etter dette