Navn i nyhetene

Maratonløper for menneskerettigheter

Statsviter og forsker Geir Hønneland får endelig muligheten til å ta standpunkt og si sin sanne mening i politiske saker.

Hvem: Geir Hønneland (54).

Hva: Statsviter og forsker. Vært direktør ved Fridtjof Nansens Institutt.

Hvorfor: Ny generalsekretær i Den norske Helsingforskomité. Starter i jobben 4. januar.

Gratulerer med ny jobb! Hvorfor vil du lede Den norske Helsingforskomité? 

– Som utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide har uttalt: Helsingforskomiteen er en maratonløper for menneskerettigheter. Jeg har jobbet mange år som utenrikspolitisk forsker, og da har jeg selvfølgelig vært nøytral og ikke tatt standpunkt i politiske saker. Nå er jeg veldig klar for å jobbe i en organisasjon som både er kunnskapsbasert og som tar klare standpunkt i aktuelle saker. Jeg brenner personlig for menneskerettigheter og liker å lede organisasjoner. Nå får jeg også jobbe innenfor et geografisk område som jeg kjenner godt.

Hva mener du er den viktigste oppgaven til Helsingforskomiteen i dag? 

– Siden dette er helt nytt for meg, vil jeg være litt forsiktig med å uttale meg, men det er åpenbart at situasjonen i Hviterussland og den generelle autoritære utviklingen i land som Ungarn og Polen, er viktig.

Da Helsingforskomiteen ble grunnlagt i 1977, var målet å støtte forfulgte menneskerettighetsforsvarere i Sovjetunionen og Øst-Europa. Hva vil du si om utviklingen når det gjelder demokrati og menneskerettigheter i disse landene de siste årene? 

– Det var en voldsom optimisme i 1989 og i årene etterpå. Mange trodde nærmest at demokrati bare var en knapp man kunne trykke på. For meg er det ikke veldig uventet at man har fått en liten reversering. Det gjelder særlig i Russland. Dette er en langsiktig kamp, og her kommer det inn at Helsingforskomiteen er en maratonløper. Det tar tiår å få til den utviklingen som vi ønsker.

I Hviterussland blir demonstranter som protesterer mot valgresultatet og presidentens maktbruk fortsatt kastet i fengsel. Hvordan ser du på krisen i Hviterussland, og hva kan dere gjøre for å støtte sivilbefolkningen?

– Det er en dypt bekymringsfull situasjon og et vanskelig tilfelle, gitt Hviterusslands nære tilknytning til Russland, både kulturelt og politisk. Det gjør arbeidet utfordrende.

Tror du president Aleksandr Lukasjenko blir sittende?

– Han vil neppe bli sittende i veldig mange år til. Han er en ganske moden mann.

Les også: Frihetskampen i Hviterussland: – Vi stolte aldri på ham, men vi kunne ikke si det høyt (+)

Det kan virke som mye går i gal retning når det gjelder demokrati og menneskerettigheter i verden i dag. Er det likevel grunn til å være optimistisk? 

– Ja, det mener jeg. Historien har vist at demokrati kan vinnes, og i det store bildet går utviklingen i riktig retning, det blir flere og flere mennesker som lever i et demokrati, selv om vi også ser tilbakesteg.

Helsingforskomiteen ble nylig kåret til «Årets Europeer» i 2020. Hva betyr den prisen for dere? 

– Det sier litt om hvilken status Helsingforskomiteen har internasjonalt. Vi er ikke en tilfeldig interesseorganisasjon, men en troverdig aktør som det lyttes til. Våre vurderinger har et solid kunnskapsgrunnlag.

Les også: Virus på ytringsfriheten

Vi har også noen faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– I den senere tid er det «En dråpe midnatt» av Jason Diakité, også kjent som artisten Timbuktu. Boka er både analytisk og dypt rørende. Jeg hadde gleden av å møte Diakité på sakprosafestivalen i Oslo for et par år siden. Sympatisk var han også.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg kan være veldig lykkelig når jeg skriver, og særlig når jeg er i sluttspurten av et bokmanuskript. Så er det nære øyeblikk med barna mine og når jeg er på skogshytta vår i Sigdal.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg kan av og til være litt treig i avtrekkeren når jeg er i en forsamling og etterpå irritere meg over hva jeg burde sagt. Det er nok litt sørlendingen i meg.

Hva gjør du når du skeier ut?

– En sen kveld på restaurant med en god venn eller to.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– For menneskerettigheter og demokrati, kort og godt.

Er det noe du angrer på?

– Ja, masse. Jeg kan virkelig ikke forstå mennesker som ikke angrer på noe.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Mikhail Gorbatsjov. Da tror jeg at jeg hadde blitt starstruck. Jeg studerte russisk akkurat i den korte perioden det var reell optimisme for vanlige russere, og for meg ble han symbolet på denne optimismen.

Mer fra Dagsavisen