Navn i nyhetene

– Vi har gjort oss avhengige av bilen

Det er sjokkerende at politikerne ikke skjønner at veibygging fører til uønsket byspredning, mener Ulrik Eriksen. I en ny bok analyserer han framveksten av bil-landet Norge.

Bilde 1 av 2

Hvem: Ulrik Eriksen (46).

Hva: Journalist og forfatter.

Hvorfor: Aktuell med boken «Et land på fire hjul. Hvordan bilen erobret Norge».

Les også: Finner ikke sykkelen i statsbudsjettet

I 1910 var det drøyt 200 registrerte personbiler i Norge, skriver du i starten av boka din. Nå er det over 2,8 millioner, ifølge Statistisk sentralbyrå. Hvorfor har antallet økt så voldsomt på disse 90 årene?

– Det er det jeg prøver å svare på. Utrolig mange faktorer spiller inn. Den enkle forklaringen er måten mange av oss bor på – spredt, med god plass, store hager og nærhet til naturen. For å opprettholde denne måten å bo på, har vi gjort oss avhengige av bilen. Alle daglige sysler krever bil. Derfor øker biltettheten fortsatt, og derfor blir det mer og mer vanlig med tre biler i én husholdning. Men det er ikke selvsagt at vi måtte bosette oss slik. Det blir som høna og egget. Hva kom først?

Antallet personbiler har nå økt til over 2,8 millioner i Norge. Ulrik Eriksen er ikke blant dem som bidrar til den statistikken. Han har byttet fra bil til lastesykkel.

Ulrik Eriksen. Foto: Privat

Nå er det cirka én personbil for annenhver innbygger. Hva sier dette deg om Norge og nordmenn?

– Grunnen til at dette tallet er så høyt, er som jeg allerede har vært inne på, at mange husholdninger har flere biler fordi det ikke er gangavstand dit vi skal, og at kollektivtilbudet ikke er godt nok. Vi trenger derfor bil til alt, og derfor må det alltid være en bil «på lur». Antallet personbiler sier jo også noe om velstandsutviklingen i Norge de siste 20 årene. Den har vært formidabel. Verdistigningen på bolig, kombinert med lav rente, har ført til et høyt bilsalg, selv om bil jo er veldig dyrt.

Er det mulig å se for seg en utvikling hvor privatbilen blir mindre nødvendig?

– Oslo og Bergen forsøker jo å gjøre byene mindre bilavhengige. Der og i andre virkelig tettbygde områder, er en utvikling i retning mindre bilbruk ikke bare mulig, men også helt nødvendig. Bilen skaper jo langt flere problemer enn den løser. I forstedene, som er den gjengse måten å bo på i Norge, er det vanskeligere å snu utviklingen, men det vil være lurt å tenke seg om likevel. Hva skjer med trafikkbildet, næringslivet, barnas mulighet til å gå til skolen, hvis vi begynner å bruke bilen mindre og i stedet sykler mer, også der? Bilbruk skaper jo behov for mer bilbruk. I dag er det mange som ikke tør å gå eller sykle fordi de synes det er ubehagelig eller ikke trygt på grunn av biltrafikken, og som derfor selv også bruker bilen, i stedet.

Les også: Dette er det verste med alle andre i trafikken

Trafikkulykker har ført til titusenvis av dødsfall og alvorlige personskader i Norge. Du skriver at det var først da du fikk ditt første barn at bilbruken rundt deg begynte å framstå som en trussel. Hvor farlig er bilen?

– Det å bo i byen er ikke så farlig som det var. Dødsulykkene har heldigvis gått kraftig ned i byene. Det skyldes mer forsiktige bilister, større respekt for myke trafikanter, myke trafikanter som har lært seg å ta vare på seg selv og ikke minst lavere fartsgrenser. Tidligere var det vanlig med fartsgrense på 50 kilometer i timen i alle gater i Oslo. Nå er fartsgrensen i prinsippet 30 kilometer i timen. 50 kilometer i timen er en absurd og idiotisk fartsgrense i by. Kjører du på noen da, dreper du dem. Det var helt forferdelig før.

Det er umulig for småbarnsforeldre å klare seg uten bil, er noe som jevnlig blir hevdet. Er du enig i det, eller er det mulig å leve uten bil?

– Jeg har stort sett klart meg uten bil, selv om jeg er småbarnsforelder. Men det fordrer at du har veldig bevisst forhold til dette, planlegger og kanskje også er villig til å bo litt mindre bekvemt, ved å gå ned på antall kvadratmeter. Hvis du ikke må ha 150 kvadratmeter, kan du også bosette deg slik at du kan gjøre deg mindre bilavhengig. Og hvis du bor innenfor Oslos grenser, er det stort sett veldig god kollektivdekning. Jeg eide bil før, men brukte den aldri til daglige formål. Nå har jeg investert i en lastesykkel i stedet, som jeg bruker til alt. Den er mye mer praktisk, raskere, billigere og barna synes den er helt fantastisk. Men klasseperspektivet er viktig her. Hvis du ikke har økonomi til å bo i Oslo, og må velge billigere områder, blir du ofte avhengig av bil. I større og større grad vil det bety at det er de ressurssvake som bor bilavhengig til.

Bilen har jo også blitt et stadig større forurensningsproblem. Nå øker antallet elbiler i rekordfart og selvkjørende kjøretøy er på vei inn. Da blir det vel slutt på både utslipp og ulykker om noen år?

– Jeg tror ikke selvkjørende biler er rett rundt hjørnet. De vil uansett ikke løse noe som helst. Tvert imot vil det bli lettere å kjøre bil. Da blir det også mer forurensning. Det store problemet er støv og støy. Det kommer du ikke unna. Verken selvkjørende biler eller elbiler er løsningen i en urban sammenheng. Da er det bedre å begrense bilbruken.

Milliarder av kroner brukes årlig på veibygging i Norge. Er det vel anvendte penger?

– Nei, og det er det mange grunner til. Det å bygge store motorveier i utkanten av byene, gjør det mulig å bosette seg der hvor vi ikke ønsker at noen skal bosette seg. Byspredningen vil øke fordi tomtene er billigere der, og det vil føre til enda mer biltrafikk inn til byene. Utbyggingen av E 39 vil føre til et helt bybånd mellom Stavanger og Bergen, hvor du aldri er mer enn 45 minutter unna med bil, fra en av de to byene. Det vil gjøre det enda mindre mulig med fortetting, enn det vi ønsker, og hva som går fram av de nasjonale retningslinjene. Dette tror jeg ikke politikerne skjønner, og det er sjokkerende at de ikke skjønner dette.

Les også: – Vi har gått fra hest til bil, og nå går vi fra bilen til noe helt nytt (+)

For tre år siden svarte 140 av 169 stortingsrepresentanter på spørsmål  fra Dagsavisen, om sin bilbruk. 123 av dem som svarte, oppga da å ha én eller flere biler. Med så stor «biltetthet» på Stortinget er det vel liten grunn til å tro på en annerledes samferdselspolitikk med det første?

– I det siste har det skjedd et skifte i Oslo, Bergen og Trondheim i retning økt miljøbevissthet. Den viktigste grunnen til det er at vi i større grad enn før har politikere som lever uten bil og som derfor også ser problemene ved bilbruken. Vi har ennå ikke fått den samme effekten i resten av landet eller på Stortinget. Der har de ennå ikke denne verdensanskuelsen. Der tar de bilen for gitt. Der tenker de at elbilene skal løse mange av problemene. Det viser hvor naturalisert bilen har blitt, og at politikerne ikke evner å se bilbruken utenfra. Det er et stort problem.

Hvorfor er det slik?

– Bilen har vunnet fram fordi interessene som har jobbet for den har vært så mektige, mens motkreftene har vært svakt organiserte og uten ressurser. Tanken er at interesseorganisasjonene skal kjempe mot hverandre, men dette har ikke fungert. Det har ikke vært noen balanse. Det er en demokratisk skjevhet. Det finnes for eksempel ikke noen «Fotgjengernes Landsforening», mens bilorganisasjonene er mange. Det ser vi på hvem som har vært høringsinstanser, også. Opp gjennom historien er det bare bilorganisasjonene som har blitt spurt, og Trygg Trafikk. Men Trygg Trafikk er også en organisasjon med opprinnelse i bilbransjen. Det at stortingspolitikerne er bilbrukere, gjenspeiles også ved bruk av fraser som «Bilen er kommet for å bli», «Norge er et langstrakt land», «Vi er avhengige av bilen».

Hvilke ønsker har du for samferdselssektoren?

– Det er to ting. En massiv satsing på skinnegående transport inn og ut og gjerne mellom byene, slik at det blir mulig å bo utenfor de største arbeidsmarkedene uten bil. Og gjerne at en stadig større del av bykjernene stenges for bilbruk, slik at byene kan åpnes opp for annen aktivitet. Ved å lage gatetun, for eksempel, vil byene bli mer attraktiv for blant annet småbarnsforeldre.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «The Death and Life of Great American Cities» av Jane Jacobs.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er jo mange ting det da… Barna mine, skrive bok og snakke piss med venner.

Hvem var din barndomshelt?

– Olav Hansson, stilhopperen fra Røa.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg misliker å rydde.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da drikker jeg dyr bourbon.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Mindre bil i by.

Er det noe du angrer på?

– At jeg ikke studerte i utlandet og lærte et språk til.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– George Orwell, mitt intellektuelle og skrivemessige forbilde.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.