Hvem: Jo Røislien
Hva: Professor og biostatistiker
Hvorfor: Programleder for «Kampen om livet» på NRK
I «Kampen om livet» stiller du en rekke eksistensielle spørsmål, tror du helt ærlig talt på at vi kan finne opp noe som gir oss evig liv på jorden?
– Hehe, nei, det gjør jeg ikke. Men jeg tror vi kan lage et bedre liv for flere den tida vi er her. Finne behandlinger for dødelige sykdommer og kroniske lidelser. Det er vel så interessant.
Tror du den menneskelige bevisstheten kan kobles til en datamaskin når den biologiske kroppen forfaller og dør?
– Det er gjort flere eksperimenter som antyder at noe sånt kan være mulig. Selv synes jeg ikke det høres så veldig attraktivt ut. Noe av det å være menneske er å være biologi. Å kjenne det på kroppen. Ha sommerfugler i magen. Være i nærheten av andre mennesker. Ta på hverandre. Lukte. Føle.
Det sies at det første mennesket som blir 150 år allerede er født, tror du det stemmer?
– Det kan godt stemme. Jeg håper bare at det mennesket slipper 50 ekstra år på institusjon, men får 50 ekstra år med noe gøy.
Du har studert avføring i Stockholm og svartedauden i Asia, hva var morsomst?
– Å reise til Kasakhstan for å se på Svartedauden på steppene og overvåkingsstasjonene der var veldig eksotisk. Kasakhstan er veldig langt fra Norge, både geografisk og kulturelt. Og når er det man reiser på ferie til Kasakhstan, liksom? Sånne opplevelser er noe av det som gjør det gøy å jobbe med TV.
Om du kunne klone deg selv, hva ville du gjort med de forskjellige utgavene?
– Kloning er ikke kopiering av individer, men kopiering av gener. Og så må denne genkopien vokse opp og bli til sitt eget individ. Vi kloner genene mine på TV i Kampen om livet. Men det hjelper ikke meg så mye. Det som er «meg» blir jo ikke med i prosessen. Alle minnene mine, drømmene mine, alt jeg kan. De nye klonene hadde nok uansett stort sett gjort som de selv ville.
Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Jeg leste Simon Singhs «Fermats siste teoerm» på et tidspunkt i livet mitt da det var akkurat den boka jeg trengte å lese. En bok om matematikk og kunnskapssøken, men skrevet som en kriminalroman, en bok om mennesker.
Hva gjør deg lykkelig?
– Jeg blir glad av å få til vanskelige ting jeg har jobbet med i lang tid. Jeg blir glad når jeg innimellom klarer å gjøre ingenting. Å gå en tur i sola istedenfor å ta bilen. Jeg blir glad av å høre barna mine le eller når de entusiastisk forteller om et-eller-annet.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg er egentlig veldig glad i å gå ut og sitte ved en bardisk og drikke øl og diskutere og filosofere og skrøne. Men de siste årene har det blitt veldig mye reising, bare i Kampen om livet hadde vi over 70 reisedøgn fra februar til mai. Så jeg har blitt litt mer sofagris enn jeg pleide å være. Rosévins-sofagris.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– At jeg er så dårlig til å prioritere å trene. Finn fram en hvilken-som-helst ball og jeg løper til jeg stuper. Men ta vekk ballen, og hele piffen går ut av meg. Det er mange som sier at løping er gøy, men det er feil.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?
– Jeg synes det er veldig trist at jeg ikke fikk med meg March for Science lørdag 22. april. Men da satt jeg på et fly fra Los Angeles til Norge. Jakten på sannhet er viktig for meg. Den kan være vanskelig å finne, greit nok, men det er det som må være målet.
Er det noe du angrer på?
– Ikke egentlig. Jeg synes livet mitt har blitt ganske gøy, og veldig mye av det har kommet ved at jeg har kastet meg ut i ting som like gjerne kunne gått skeis. Så da sier det seg selv at jeg har skuffen full av ting jeg har gjort som jeg godt kunne angret på, om jeg var sånn anlagt. Men det å sitte helt stille i sofaen fordi man risikerer å gjøre noe man angrer på er jo ikke spesielt festlig.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– James Bond. Eller en heismontør. Så kunne vi krabbet ut av heisen gjennom taket sånn som man gjør på film. Det ser fett ut.