I kamp for oljedykkerne

Hvordan opplever dine dykkerkolleger at den norske stat har behandlet dem i årene etter at de gjorde sin jobb som dykkere for oljeindustrien?

- Etter flere runder i retten for å få erstatning for skader og dødsfall konkluderte Høyesterett med at staten ikke hadde nær nok tilknytning til dykkingen. Vi reagerte alle med dyp skuffelse. Det var staten som presset på for dypdykking fordi de ville ha ilandføring via norskerenna. Vi anket avgjørelsen til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Den ga oss rett i at staten har ansvar for manglende informasjon om farene ved dykkingen. Dykkerne, som gjorde en viktig jobb for oljenasjonen Norge, er blitt dårlig behandlet av staten. I vår sak er det bare Frp som har hatt et plettfritt rykte, og som har stått på barrikadene for oss. Etter forliksmøtet nå, onsdag, føler vi sterkt at arbeidsminister Robert Eriksson er genuint opptatt av å få løst saken.

Pionerdykkerne i Nordsjøen utførte de historiske, men også svært helseskadelige dykkene fra sekstitallet og fram til 1990. Hva vil det bety for nordsjødykkerne å endelig få erstatning?

- Denne verkebyllen har vart i 15 år. Å kunne få stikke hull på den og sette et verdig punktum vil være veldig stort. Her bør skjønn velges foran kald, ufølsom juss ikke minst overfor dykkeres etterlatte.

Var dere en gjeng cowboyer som jobbet der ute, og tok sjanser med egen helse, eller fikk dere ikke den kunnskap og det utstyret dere trengte?

- I Norge kunne ingen noe om dypdykking, og bestandig, når det er klondyke, så er det litt cowboy-tilstander. Mange dykkere var nok typiske risikosøkere, men i denne sammenhengen må de ha utført verdens mest matnyttige risiko­sport, sett med oljenasjonens øyne. Vi tok opp sikkerhetsspørsmål hele veien, og lyttet til medisinere som var betalt av oljebransjen, samtidig som det var et veldig sterkt press fra oppdragsgiver.

Mange av dykkerne fikk hjerneskader. De skal ha slitt med skamfølelse. Kan du si noe om hvorfor?

- De fleste dykkerne var fysisk og psykisk veldig sterke, men fikk dykkerskader i veldig ung alder. De følte seg utenfor i samfunnet når de ikke klarte å bidra. Skamfølelsen sitter dypt i mange av oss. Derfor har vi et viktig punkt i forhandlingene med regjeringen at myndighetene skal reise en minneplakett, betalt av staten, hvor det uttrykkes anerkjennelse for den jobben som dykkerne har gjort.

Hvilken bok har betydd 
mest for deg?

- Bøkene til den sørafrikanske forfatteren Wilbur Smith. Han beskriver mennesker som også var en form for pionerer.

Hva gjør deg lykkelig?

- Å være sammen med barn og barnebarn. Det er en utrolig fin følelse når barnebarna er veldig glad når du kommer.

Hvem var din barndomshelt?

- Da vil jeg nevne to: Fridtjof Nansen og Roald Amundsen.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Jeg er kanskje litt for utålmodig og for lite diplomatisk.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Drar på båttur med gamle dykkerkollegaer.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

- Jeg vil gå i tog for å bevare demokratiet vi har i dette landet.

Er det noe du angrer på?

- At jeg i ungdommen ikke fortsatte med skole og fikk meg en skikkelig utdannelse, og heller reiste på sjøen i ung alder.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Min samboer eller en av damene i «dykkerkontakten», som gjør en fantastisk jobb og betjener en 24-timers vakttelefon for dykkerne.

tore.letvik@dagsavisen.no