Nyheter
– Jeg har alltid visst at livet mitt skulle bli betydningsfullt
Ingrid Bergman samlet på seg selv gjennom hele livet. Nå har Isabella Rossellini sørget for at alle minnene om hennes rastløse og ikoniske skuespillermor som i dag ville fylt 100 år, blir allemannseie gjennom dokumentarfilmen «Jeg er Ingrid».

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
CANNES (Dagsavisen): Da Ingrid Bergman fikk kreft og visste at hun snart skulle dø, sorterte hun alle sine papirer, filmopptak, bilder, kontrakter og alt annet som hun hadde samlet gjennom et langt og omflakkende liv.
– Mamma var veldig ydmyk av seg. Da hun var dødssyk spurte jeg hva det kom av at hun i alle år hadde greid å ta vare på alt gjennom alle flyttelassene, først fra Sverige til USA, så til Italia, til Frankrike, til England. Til min store overraskelse svarte hun følgende: «Jeg har alltid visst at livet mitt skulle bli betydningsfullt». Jeg fikk sjokk. Jeg syntes det var så arrogant sagt av mamma, som var en svært ydmyk kvinne med begge beina godt planta på bakken.
På en terrasse i Cannes, midt i filmbyens hjerte, gir Isabella Rossellini ett eneste intervju til en håndfull journalister fra hele verden. Skuespilleren, modellen og ikonet har bare en sak på agendaen denne morgenen, og hun sprudler av glede. Hun skal snakke om «mamma», som hun uttaler mer svensk enn italiensk. Mamma er Ingrid Bergman, stjernen, rollemodellen, skuespilleren og yrkeskvinnen. I dag ville hun fylt 100 år. Rossellini har sammen med sine søsken og en rekke gode hjelpere lagt opp til en feiring som inkluderer en ny bok, en foredragsserie i utvalgte byer i USA og Europa, og ikke minst dokumentarfilmen «Jeg er Ingrid», som har norsk premiere denne helgen samtidig med at Cinemateket i Oslo viser en rekke av hennes klassiske filmer.
«Jeg er Ingrid» er regissert av filmskaperen Stig Björkman, kjent for sine filmer om en annen svensk Bergman, fornavn Ingmar. I filmen om Ingrid er det nettopp stjernens rikholdige og unike arkivmateriale fra et langt liv i filmens og kunstens tjeneste som utgjør kjernen.
– Mamma sa alltid: «Jeg valgte ikke skuespilleryrket, skuespilleryrket valgte meg», forteller Isabella Rossellini, som tilbrakte somrene som barn i Sverige, på hytta på Dannholmen utenfor Fjällbacka hvor hennes tredje ektemann Lars Schmidt hadde sitt «granittparadis» som ble åsted for internasjonalt jetsettliv i noen korte sommeruker. Også Isabella lærte seg svensk, men bedyrer at hun har glemt det i dag, særlig fordi alle skandinaver snakker så godt engelsk at hun aldri har fått sjansen til å praktisere.
Selv var hun 30 år i 1982, da moren Ingrid Bergman døde på sin 67-årsdag av kreft. Hun var da, og regnes fortsatt som, en av verdens aller største skuespillere gjennom tidene, selve bildet på Hollywoods gullalder, beslått med hele tre Oscar-statuetter. Hun, som var sikker på at hun hadde gjort tidenes dårligste audition da hun prøvespilte på Dramatens elevskola som 17-åring og følte det som om hun hadde vært i sin egen begravelse, ble senere fortalt at dommerne ikke trengte å se henne mer enn en gang fordi de umiddelbart skjønte at hun hadde en stor karriere foran seg. Snart spilte hun i en rekke svenske filmer, og etter suksessen «Intermezzo» (1936) banket Hollywood på døren. Sendebudet til Stockholm var den mektige produsenten David O. Selznick. Han tok ingen sjanser, men lot henne rett og slett gjenta sin egen rolle som Anita i en amerikansk nyinnspilling av «Intermezzo». Resten er historie.
– Hva var det største bidraget hennes slik du ser det?
– En av mammas største gaver til filmhistorien var en naturlighet og en jordnærhet som ingen av datidas skuespillere hadde. Da hun først kom til Hollywood for å signere avtalen med produsenten David O. Selznick, sa han følgende: «Vi må endre navnet ditt, du kan ikke hete Bergman, det er for tysk». Dette var jo like oppunder krigen, og videre sa han: «og vi må nok endre på øyebrynene dine». Hennes svar var kontant: «Kommer ikke på tale! Jeg har en karriere i Sverige og er allerede godt etablert. Jeg heter Ingrid Bergman og dette er hvordan jeg ser ut».
David Selznick, viden kjent for å få viljen sin, reddet seg ut av situasjonen på snartenkt vis:
– David svarte da følgende på protesten: «Aha, det er en god idé! Du skal bli verdens første naturlige skuespiller», forteller Rossellini og ler hjertelig.
Bergman fikk beholde både navnet og sine i amerikanske øyne grove bryn, og ikke bare det, hun fikk også en kontrakt som ikke knyttet henne til mer enn en film til å begynne med, i stedet for standardkontrakten som på 30-tallet låste skuespillerne til sju filmer.
– Selznick tillot henne å være naturlig, og det ga et enormt bidrag til filmen og til kvinner generelt som gjennom mamma så at de kunne være naturlige, talentfulle og vakre uten kunstig manipulasjon. Men hun hadde andre selvstendige fortrinn også, blant annet snakket hun fem språk flytende. Selvsagt svensk og engelsk, men også tysk fordi hennes mor var fra Hamburg. I tillegg italiensk og fransk, og utrolig nok arbeidet hun på alle fem språkene. Dette har gjort at hun i USA blir sett på som amerikaner, mens i Europa er hun en europeer. At hun også tilegnet seg alle de ulike kulturene i de landene hun jobbet i gjorde henne helt spesiell.
De neste ti årene spilte hun inn over ti filmer i Hollywood. Blant dem var «Klokkene ringer for deg», hvor hun faktisk sa seg villig til ikke bare å klippe håret, men kutte av seg hodet for å få rollen. Blant de andre filmene var selvsagt «Casablanca» mot Humphrey Bogart og to for Alfred Hitchcock. Hans «Vindu mot bakgården» (1954) var inspirert av Bergmans egen kjærlighetsaffære med fotografen Robert Capa. Da hadde imidlertid kjedsomheten tatt henne og Ingrid Bergman søkte kunstneriske utfordringer langt unna Hollywoods overfladiske livsstil. Kunne ikke kunsten komme til henne, måtte hun ta initiativet selv. Målet var neorealismens nye store stjerne, italieneren Roberto Rossellini som i 1945 hadde laget «Roma, åpen by».
- Hun viste tidlig i karrieren at hun var svært selvstendig og at hun hadde god kunstnerisk smak og et talent som hun ønsket å utvikle videre. Derfor skrev hun en rekke brev til min far som senere av pressen er blitt romantisert over som de reneste kjærlighetserklæringer. Men det var de ikke. Brevene hun sendte var rett og slett skrevet fra henne som skuespiller med et ønske om å få en rolle i hans filmer. Hun skrev faktisk også et brev til Ingmar Bergman da hun var jurypresident i Cannes i 1973. Da Bergman kom til Cannes fikk hun smuglet brevet ned i lommen hans. I det sto det at siden de begge var berømte svenske filmskapere så burde de finne et felles prosjekt som de kunne lage film ut av sammen. Jeg tror ellers ikke det kan ha vært lett for kvinner på den tida å nå gjennom i et mannsdominert miljø, sier Rossellini som innrømmer at hun er mest svak for filmene hun lagde i Italia sammen med Roberto Rossellini.
– Selvsagt liker jeg godt de hun lagde sammen med min far, fordi der kan jeg se dem begge på et vis, hvordan de samarbeider og samspiller i det kunstneriske uttrykket, særlig i «Stromboli» og «Reise i Italia», filmer som jeg ikke forsto før jeg selv ble voksen fordi du behøver å ha vært eksistensielt ulykkelig selv for å fullt ut skjønne hva de ønsker å si. Men selv som liten jente likte jeg «Stromboli» fordi den har en utrolig scene hvor det fiskes tunfisk, og som i dag sjokkerer fordi det er en så truet art, sier miljøforkjemperen Rossellini.
Bergmans reise til Italia forårsaket bokstavelig talt eksistensiell ulykke, men også ekstatisk lykke. Hun og Roberto Rossellini ble elskere under innspillingen av «Stromboli». Det var begge gift på hver sin kant, og Ingrid hadde datteren Pia med den eldre legen Petter Lindström. Mens hun var i Roma slo ryktet om at hun var gravid ned som en bombe i USA. Våre dagers utroskapsskandaler, det være seg Bill Clinton eller Tiger Woods, blekner i forhold. Hun ble bannlyst fra Ed Sullivan-show og alle andre offentlige opptredener i USA, i det amerikanske senatet holdt demokraten Edwin C. Johnson Colorado den famøse talen hvor han stemplet henne som det ondes instrument. Ikke overraskende valgte Bergman å gi sin støtte til det republikanske partiet resten av livet.
– Det var broren min Roberto som var skandalen, han ble født to år før meg!
Isabella Rossellini ler av det nå, men for moren skulle det ta ti år før hun fikk lov til å returnere til USA.
– Da jeg ble gammel nok til å forstå at det hadde vært en skandale, så hadde den selvsagt fislet ut, men for mamma var dette alltid et sårt punkt. Hun var veldig såret, hun snakket om det ofte som noe svært smertefullt. Det sies at smerte gjør deg mer moden, og at hun var såret er det ingen tvil om. Hun lærte kanskje en lekse hun ikke hadde fått hvis hun bare hadde vært suksessfull, sier hun som ble døpt Isabella Fiorella Elettra Giovanna Rossellini og er tvillingsøster til Isotta Ingrid.
Forholdet til Roberto Rossellini var imidlertid ikke bare rosenrødt, det heller. Den dominerende italienske regissøren forbød henne å være med i filmer regissert av andre enn ham, noe som viser at selv en sterk skuespiller som Bergman, som hele livet beholdt kontakten med Alfred Hitchcock, ble kuet under datidas syn på arbeidende kvinner. Først da franske Jean Renoir kom på banen og skrev filmen «Elena og hennes menn» måtte Rossellini gi etter. Da hadde han heller ikke noe han skulle sagt, forholdet mellom dem var over, og for Bergman startet et nytt kapittel både privat og karrieremessig. Film- og teaterproduksjoner førte til skytteltrafikk mellom Frankrike, England og USA, der «Anastasia» (1956) skulle gi henne både oppreising og hennes andre Oscar. Den første fikk hun for «Gaslight» (1944), Anastasia (1956), den tredje for «Mord på Orientekspressen» (1974). I 1958 giftet hun seg med filmprodusenten Lars Schmidt og bosatte seg i England.
At det er Isabella som er primus motor i bevaringen av Ingrid Bergmans minne, beror på et usedvanlig nært forhold til moren under oppveksten, først i Roma, senere i Paris og England.
– Jeg ble født med en misdannet ryggrad, og det har ført til at jeg har måttet gå gjennom svært kompliserte ryggoperasjoner. Den siste var så sent som for to år siden, og da savnet jeg moren min noe forferdelig fordi hun var den perfekte sykesøster. Den første operasjonen tok jeg som 13-åring, og da var jeg sengeliggende i nesten to år. Mamma var hos meg og pleiet meg hele tida. Jeg husker at jeg for noen år siden snakket med mine to søstre Ingrid og Pia om at jeg kanskje er den av oss søsknene som har savnet moren min minst siden jeg kom så nær henne som barn, sier Rossellini, som medgir at for barna var moren mye fraværende på grunn av filmkarrieren.
– Hun var en pioner av en yrkeskvinne som kombinerte både barn og karriere. Jeg tror ikke noen av oss søsknene egentlig har vært i nærheten av å kunne kombinere karriere med familie på samme måte som hun fikk til.
Blant søsknene er det Isabella som har vært mest synlig i offentligheten, som verdenskjent modell og skuespiller i filmer som David Lynchs «Blue Velvet», samt aktivist, filmskaper på egen hånd og filmkonservator. Derfor fikk hun oppgaven med å fullføre morens arkiv, sortere, arkivere og samle inn alt som var en del av Bergmans lange virke som skuespiller og menneske.
– Film er kultur, og det er på høy tid at vi begynner å tenke på og behandle film på lik linje med hvordan vi gjenforteller de store romanene og lytter til Beethoven. Film er ikke et produkt der det bare er de nye titlene som teller, men en del av vår kulturelle arv og klassikerne burde bli en del av skolepensum. Mamma er en del av kulturarven, slår hun fast.
– Jeg var heldigvis gift med Martin Scorsese, og Marty er en av de fremste pådriverne for restaurering av filmhistorien. Marty hjalp oss med å sette sammen hele Ingrid Bergman-arkivet som vi så ga til Wesleyan University. Dette var første gangen de tok imot materiale som hadde tilhørt en skuespiller, alle tidligere arkiver var viet regissører, forteller hun.
Det private Connecticut-universitetet har en av USAs største samlinger av filmhistorie, og det er ikke bare Ingrid Bergmans private og profesjonelle papirer og minner som ligger i deres arkiver til allmenn bruk for studenter og andre filminteresserte. Andre filmkunstnere i Wesleyan-arkivene teller Frank Capra, Clint Eastwood, Federico Fellini, Elia Kazan og John Waters, foruten Roberto Rossellini og Martin Scorsese selv.
– For meg var det få overraskelser i arkivene siden hun hadde fortalt det meste i 1979 da hun utga selvbiografien «My story». Det som rørte meg mest var kjærlighetsbrevene hun hadde oppbevart fra mine besteforeldre. Mamma mistet moren sin da hun var to år, og faren da hun var 13 år, og brevene mellom dem, tyske Frieda Adler og svenske Justus Bergman er rett og slett fantastiske. Han var mye eldre enn henne og de fikk mye motbør fra familiene på grunn av aldersforskjellen, og så skulle hun dø før han.
– Hvilke egenskaper har du selv arvet fra dine foreldre?
– Det jeg så var to foreldre som arbeidet, og arbeidet hardt, med noe som de elsket å gjøre. Det er en gave i seg selv, og den gleden videreførte de til meg. Ikke nødvendigvis bare film, men det å få lov til å arbeide med noe man brenner for. Og de ga meg nok en god dose selvstendighet, også fordi jeg vokste opp med en mor som var så jordnær, sier Rossellini, som gjennom «Jeg er Ingrid» får vist fram den mindre kjente siden ved Ingrid Bergman – skuespilleren selv bak filmkameraet.
Bergman filmet hele tida, både privat og profesjonelt, og egenskapen arvet hun fra faren Justus, Stockholms «adels- og embetsmannsfotograf».
– Vi har alle negativene, alle glassplatene, som ble funnet i en kjeller i Stockholm. Blant alle bestefars fotografier fant vi også flere fantastiske av min mor som liten, sier Rossellini som også gjennom tidlige bilder fikk en fornemmelse av den røde tråden som løper gjennom morens arbeid.
– Det er en sterk tilstedeværelse av like deler sårbarhet og styrke som gjør henne til en særegen skuespiller. Jeg ser selvsagt også hvordan hun blir eldre, fra de første hun gjorde som 18-åring i Sverige, men selv i disse ser man tydelig spor av personligheten som gjør at jeg elsker «Notorious». Den er for meg så nærme man kommer en perfekt film. Og «Casablanca» elsker jeg for humoren! Den er blitt anerkjent som en av tidenes mest romantiske filmer, men den har en letthet og en humoristisk tone som slår meg over ende. For meg er det lettere å se på filmene hun spilte i som ung, for når jeg ser mamma i «Høstsonaten» eller som Golda Meir, så ser jeg den moren jeg vokste opp med, en eldre kvinne, sier hun.
Rossellini bidrar selv i filmen, sammen med utallige andre, Liv Ullmann blant dem. Datteren innrømmer at det er litt vemodig at Ingmar Bergmans «Høstsonaten» med Ullmann og Bergman – resultatet av nettopp brevet som ble smuglet ned i navnebrorens lomme – er en av morens få filmer som ikke har tålt tidens tann.
– Den har et datert kvinnesyn som man i dag ser at tilhører 1970-tallet, og særlig når det gjelder menns syn på arbeidende kvinner. I dag ville nok ikke filmen blitt lagd på den måten, avslutter Isabella Rossellini.
Ingrid Bergman
- Født i Stockholm 29. august 1915.
- Døde i London 29. august 1982.
- Filmer i utvalg:
- 1982 – «A Woman Called Golda» (hennes siste, TV-film)
- 1978 – «Høstsonaten» av Ingmar Bergman, mot Liv Ullmann
- 1974 – «Mord på Orientekspressen»
- 1969 – «Kaktusblomsten»
- 1956 – «Anastasia»
- 1956 – «Elena og hennes menn» av Jean renoir
- 1954 – «Giovanna d'Arco al Rogo», hennes andre rolle som Jeanne d'Arc
- 1950 – «Stromboli» av Roberto Rossellini
- 1946 – «The Bells Of St. Mary», mot Bing Crosby
- 1946 – «Notorious» av Alfred Hitchcock, mot Cary Grant
- 1945 – «Trollbundet» av Alfred Hitchcock, mot Gregory Peck
- 1944 – «Gaslight», mot Charles Boyer
- 1943 – «Klokkene ringer for deg», mot Gary Cooper
- 1942 – «Casablanca», mot Humphrey Bogart
- 1941 – «Dr Jekyll og Mr Hyde», mot Spencer Tracy
- 1939 – «Intermezzo» (USA), mot Leslie Howard
- 1936 – «Intermezzo» (Sverige), mot Gösta Ekman
- 1935 – «Munkbrogreven»