– Vi trenger nye løsninger i forholdet mellom hjem og jobb

– Jeg vil ha en feminisme som også verdsetter det ulønnede husarbeidet og omsorgsarbeidet. De aller fleste mennesker har omsorgsforpliktelser i løpet av livet, enten det er snakk om barn, ektefelle, foreldre eller en nabo.

De nye arbeidslivet

Det sier Linn Stalsberg, forfatter og journalist. I 2013 ga hun ut boka «Er jeg fri nå?», om tidsklemma og om kvinnekampens utvikling i Norge. Boka tar for seg den samme utviklingen som feministveteranene Torild Skard, Ebba Wergeland og Kari Wærness, og den svenske forfatteren og feministen Nina Björk, har beskrevet i Dagsavisen de siste ukene: Kvinnenes inntog i arbeidslivet skulle markere en ny tid, med et nytt arbeidsliv, trodde mange på 1970-tallet. Nye verdier skulle prege det nye arbeidslivet når både mor og far skulle inn i lønnet arbeid.

I stedet ble den mannlige modellen i arbeidslivet idealet. Resultatet er at mange arbeidende kvinner – og menn – står i en spagat mellom kravet om å være 100 prosent til stede på jobb og barnas behov for omsorg og trygge rammer på hjemmebane.

Den radikale feminismen på 1970-tallet var systemkritisk og trodde på store samfunnsendringer, både i arbeidslivet og på hjemmebane. Det skulle ikke vare.

Les også: SV-veteran: Ettåringene må ut av barnehagen og hjem til mor

Kapitalens logikk

– Kapitalens logikk er blitt vår tids sunne fornuft, sier Stalsberg.

De økonomiske vekstkravene, kravene til effektivitet, til forbruk, til arbeidslivet som den eneste sanne arena for selvrealisering – alt dette bare er, det er ikke noe vi tenker over i det daglige. Det får noen konsekvenser.

– Er du kritisk til systemet, blir du automatisk oppfattet som naiv, som en som ikke forholder seg til realpolitikk, sier Stalsberg.

Slik er det i de fleste samfunn, legger hun til: Det er alltid vanskelig å være kritisk til tidsånden.

– Jeg tenker at deler av feminismen har inngått en litt for tett allianse med kapitalismen. Da kan det skje at noen mister av syne alt det som foregår i den ulønnede delen av livet, og med det også et kritisk blikk på arbeidslivet og hvem som har makten til å bestemme hvor mye og hvordan vi skal jobbe, sier Stalsberg.

Hun etterlyser «et fugleperspektiv på samfunnet», der vi spør oss: hva er det vi driver med? Hva er det vi dyrker fram?

– Et godt samfunn kan bare måles på hvordan vi tar vare på de svakeste blant oss. Det er en klisjé, men også helt sant. Og den svakeste gruppa i denne sammenhengen, er jo barna. Særlig de aller minste barna som ikke har språk, ikke kan gå, og ikke engang kan si «vann» i barnehagen når de er tørste, sier hun.

Har du lest disse sakene?

Lege og feministnestor Ebba Wergeland: – Sekstimersdagen bør være et pappakrav

Feministveteran Kari Wærness: – Vi lever ikke i et kvinnevennlig samfunn

Nina Björk, svensk forfatter og feminist: – Kvinnebevegelsen bør ikke se på barn som en kvinnefelle

«Er jeg fri nå?»

Da Stalsberg skrev «Er jeg fri nå?», var det vanskelig å få de ansatte i barnehagen i tale, opplevde hun. Siden den gang har vi fått barnehageopprøret, der ansatte i sektoren forteller om underbemanning og for lite tid til hvert enkelt barn. Og debatten om tettere bemanning har kommet høyere på dagsorden. Det, sier Stalsberg, er veldig bra. Men det er ikke nok.

– Jeg ser på dem som får barn nå, nesten en generasjon etter meg. Fordelingen mellom mor og far er veldig fin, mange fedre tar omsorgen fra tidlig alder. Men for å låne et bilde av Naomi Klein: Vi flytter rundt på møblene mens huset brenner ned, sier hun.

Det vi driver med, er symptombehandling, mens det vi egentlig trenger, er en helt annen diagnose. Vi må begynne med forholdet mellom arbeidsliv og resten av livet, mener Stalsberg.

– Jeg etterlyser ikke en femtitalls idealmodell der mor er hjemme med barna. Selvsagt ikke. Lønnet arbeid er essensielt for kvinners frihet i vårt samfunn. Men vi trenger nye løsninger i forholdet mellom hjem og jobb. Vi må tenke overordnet på en radikal måte. Der må den feministiske kampen stå, sier hun.

Hver minutt teller

Kvinner jobber stadig mer i lønnet arbeid, år for år. De blir oppfordret til det av politikerne, og får kjeft for å jobbe deltid. Da drar man ikke lasset. Samtidig er arbeidslivet på mange måter fremdeles organisert som om vi alle har en husmor hjemme, sier Stalsberg. Det er krav til reisevirksomhet og effektivitet, «til å være en maskin». Og det går ikke alltid opp når begge foreldrene jobber fulltid.

Stalsberg står til venstre politisk. Det positive, sett fra hennes ståsted, er at mange av løsningene på de utfordringene vi her snakker om, samsvarer med den medisinen miljøbevegelsen ønsker seg. Mindre vekst, sirkulærøkonomi og sekstimersdag, for å nevne noe. Det skaper nye allianser rundt krav om andre arbeidsdager.

– Men selv ideen om sekstimersdagen virker vanskelig å få gjennom?

– Ja, men temaet er mer aktuelt enn for bare noen år siden. Rødt, MDG og Fagforbundet, for å nevne noen, går inn for ideen. Til sammen er dette mange mennesker.

– Sekstimersdag lanseres som løsningen på mange av problemene i denne debatten. Hvordan kan vi være sikre på at det stemmer?

– Det vet vi ikke, det er jo så lite utprøvd. Men i de forsøkene vi kjenner til, er folk veldig begeistret. De trekker fram tida til alt annet enn jobb som en gevinst. Det er noe annet å hente i barnehagen klokken tre i stedet for klokken fem, det blir en helt annen dag igjen til å være med barna. Og som alle som har småbarn vet: Hvert minutt teller. Men klart, firedagersuke kan også være en løsning. Vi må uansett framheve det vi driver med av ulønnet innsats. Folk må hvile og ha et OK hjem – også for å være gode arbeidstakere. Den lønnede delen av livet er veldig avhengig av den ulønnede.

Med andre ord: Vi må kanskje forstå systemet vi lever i, kapitalismen, på en ny og mer helhetlig måte enn før for å være oss bevisst denne sammenhengen.

LES OGSÅ: Hege Ulstein: «Er vi helt sikre på at dagens familiepolitikk er den beste for barna?»

Ikke vår skyld

Det er ikke hver enkelt av oss som gjør dårlige valg når vi jobber fulltid i stedet for å være med barna. En god omsorgsperson i Norge jobber, for å kunne tilby barna trygge rammer og mat på bordet. På grunn av arbeidslinja er det kun full jobb som gir full tilgang til velferdsstaten.

– Vi kan ikke slenge ut en masse anklager mot folk om å gjøre ting feil, uten å legge til rette for bedre valg. Det er ikke den enkelte som skal kritiseres, det er selve systemet som er galt, sier Stalsberg.

Hun har merket en dreining i debatten de seneste årene. Boka hennes ble mottatt sådær på venstresida da den kom i 2013. En anmelder mente sågar Stalsberg var lat som tok til orde for sekstimersdagen.

– Men jeg ser at Dagsavisens saker om temaet får stor oppmerksomhet i feministiske miljøer, og mange gode tilbakemeldinger. Det har skjedd noe siden 2013, sier hun.

Det er likevel noe i diskusjonen om dette temaet i sosiale og mer tradisjonelle medier, som uroer Linn Stalsberg.

– Nå skal jeg si noe viktig: Vi har blitt så instruert i at alle problemer i livene våre, skal løses av enkeltindividet. Har du suksess: Gratulerer. Har du det ikke, er det din skyld. Det preger også denne debatten, sier Stalsberg, og gir følgende eksempel:

– Jeg har sett at flere som er enige i det dere skriver om temaet, forteller at de skal gå ned i stilling eller jobbe mindre på andre måter for å være mer med barna. De får dårlig samvittighet og vil løse saken på individnivå.

Det kan nok fungere for den enkelte, men vil jo straffe seg i form av lavere lønn og mindre pensjon. Å kreve individuelle løsninger er å overse klassedimensjonen når moderne familieliv diskuteres. Denne problemstillingen krever mye mer enn at hver enkelt av oss «tar grep» i eget liv.

– Sekstimersdagen krever en folkebevegelse, og en vilje i fagbevegelsen til å sette saken på dagsorden, sier Linn Stalsberg.

– Der føler jeg at det er vanskeligere med dagens unge enn med min generasjon. Det er vanskelig å få en organisert systemkritikk mot et system folk ikke ser, som de er en integrert del av. Det var annerledes for oss som vokste opp på 1980-tallet, da kommunismen fantes som et alternativt samfunnssystem. Ikke at vi ønsket oss kommunisme i det hele tatt, men vi hadde en visshet om at det fantes alternative systemer. I dag har vår tids kapitalisme, nyliberalismen, dessverre blitt sunn fornuft, og dermed vanskelig å være kritisk til.