Innenriks

– Vi lever ikke i et kvinnevennlig samfunn

Kari Wærness kjempet for en kvinnefrigjøring på kvinners premisser, og for en frigjøring av moderskapet. Det er langt igjen dit, sier hun.

– Hvordan ser «det kvinnevennlige samfunnet» ut?

– Det ser i alle fall ikke ut som det samfunnet vi lever i nå. Kvinnelige arbeidstakere beskrives som kollektivsvake, og får kjeft fordi de jobber deltid og for lite. Den tradisjonelle, kvinnelige omsorgen anerkjennes ikke som arbeid, i motsetning til tidligere. Vårt samfunn er lite kvinnevennlig.

Det er Kari Wærness som svarer på spørsmålet. Wærness er tidligere professor i sosiologi, hovedsakelig på feltene kvinne-, familie- og omsorgsforskning. Hun er nå professor emeritus ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Med andre ord: enda en av nestorene i moderne, norsk kvinnehistorie, og kvinnen bak beskrivelsen «det kvinnevennlige samfunnet». Wærness har lest hva Torild Skard og Ebba Wergeland har sagt til Dagsavisen de siste dagene, og er enig i både problembeskrivelsene og løsningene som skisseres.

Men først: Hvordan havnet vi her?

Karrierejaget

Wærness mener den feminismen som vokste seg sterk i universitetsmiljøene på 1970-tallet først og fremst var en middelklassebevegelse. Kampen for at det tradisjonelle kvinnearbeidet skulle anerkjennes og få bedre betingelser, forsvant bak andre kamper, og feminismen ble primært en kamp for kvinners muligheter til å konkurrere om elitejobber.

– Middelklassefeminismen innebærer at det som ble målt som suksess, var at kvinner kom høyt opp i hierarkiet i arbeidslivet. Sjefsstillinger er det alle fineste. Kvinnenes inntog i arbeidslivet fikk ikke den effekten jeg håpet på. Flere kvinnelige arbeidstakere bidro ikke til å forandre arbeidslivet. I stedet ble arbeidende kvinner i stor grad en kopi av den mannlige modellen, sier Wærness.

Dermed fikk vi den virkeligheten Torild Skard beskrev tidligere i uka: Et yrkesliv preget av den mannlige livsformen, som ikke tar hensyn til at kvinner har en annen biologi – og føder og ammer barn.

– Jeg er helt enig med Skard: Likestilling skal vi ha når ting er like. Men så lenge kvinner føder barn og ammer dem, finnes det en biologisk forskjell på kjønnene som vi ikke kan se bort ifra, sier Wærness.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Omsorgsetikk»

Kvinner, sier Wærness, følger gjerne en omsorgsetikk, der menn følger en rettferdighetsetikk.

– Omsorgsetikk og rettferdighetsetikk står i en konflikt med hverandre. Omsorgsetikk betyr at man tar seg god tid til den enkelte når det er behov for det, og det kan man ikke gjøre når man løper etter stoppeklokka, som man nå må gjøre i eksempelvis helsevesenet. Kirkefaderen Thomas Aquinas sa at «omsorg uten rettferdighet er oppløsning, rettferdighet uten omsorg er brutalitet». Om du aldri har tid til å yte noe ekstra, blir det ikke mye igjen, sier hun.

LES OGSÅ: Hege Ulstein: «Er vi helt sikre på at dagens familiepolitikk er den beste for barna?»

Støtter kontantstøtten

Likestillingen for kvinner i arbeidslivet har kommet langt – men har også hatt sine omkostninger. Som manglende tid til omsorg, og like viktig: En nedvurdering av omsorg og ulønnet arbeid, mener Wærness.

Hun løfter fram en av sine heltinner fra den norske kvinnekampen, Katti Anker Møller (1868-1945). Hennes prosjekt vår å kjempe for en frigjøring for moderskapet, ikke at kvinner skulle bli like gode arbeidstakere som menn på mannens premisser.

– Jeg er for kontantstøtten. Det handler om at den kvinnelige omsorgen har en egen verdi, og at ikke alle må velge å satse på en karriere i yrkeslivet.

– Du har selv jobbet hele livet. Din egen livserfaring er noe annet enn det tar til orde for?

– Ja, men jeg forsket på hjemmehjelpere. Og min mor var husmor. Hun bakte brød og passet mine barn, og jeg pleide å si når jeg kom hjem fra jobb at hun hadde vært mer produktiv enn meg, sier Wærness.

Wærness har også regnet ut den økonomiske verdien av husmødres arbeid, og har brukt begrepet «ulønnet produksjon» om kvinners arbeid i hjemmet.

– Det fikk jeg mye kjeft for av marxister på 1970-tallet. Men hensikten var å vise at kvinner gjorde viktig arbeid som velferdsstaten var helt avhengig av, sier hun.

Les mer om Katti Anker Møller: Hun slo fast at «raadighet over egen krop og hvad i den er», var selve grunnlaget for frihet

Borgerlig valgfrihet

– Du har sagt at den norske debatten om foreldrepermisjon må ses i et større perspektiv enn likestillingen?

– Vi må ta hensyn til at kvinner må amme barnet. Menn burde kanskje få omsorgspermisjon når ungene skal begynne på skolen? Menn ammer jo ikke. Det er en viktig forskjell.

– Du mener også de borgerlige partiene har skjønt noe venstresiden ikke tar innover seg om valgfrihet for kvinner?

– De respekterer at kvinner kan velge å være hjemme med barna i større grad. Men dette er jo et økonomisk spørsmål. Kunne vi kanskje dele pensjonen til far og mor i de årene man er hjemme med barna? Om vi sier at mødres jobb er verdt noe, må vi lønne det arbeidet på et vis. I dag får man permisjonspenger med utgangspunkt i lønnen man har i arbeidslivet. Vi får ikke betaling for omsorgsarbeidet – men for det vi er verdt på arbeidsmarkedet. Slik trenger det ikke være.

Sekstimersdag nå!

– Du var en av foregangskvinnene da feminismen fikk gjennomslag på 1970-tallet. Var det dagens samfunn du så for deg den gang?

– Nei, det var ikke det. Mitt ideal var Katti Anker Møller, den mest revolusjonære av dem alle. Jeg ville, som henne, ha en frigjøring av kvinner som kvinner, og en frigjøring av moderskapet.

– Hva kan vi gjøre nå?

– Jeg er enig med Ebba Wergeland: Vi må få sekstimersdag. Vi arbeider altfor mye. Produktiviteten bare øker, men fortsatt skal vi jobbe mer. Og mange har lite meningsfullt arbeid.

Planetens tåleevne, hensynet til barna, vårt behov for å gjøre andre ting enn bare å jobbe – alt taler for at vi skal korte ned arbeidstiden, mener Wærness.

Hun viser til boka «Før datamaskinene overtar», som på 1960-tallet argumenterte for at vi burde bruke datateknologien til å leve mer, ikke arbeide mer. Nå kommer robotene, og argumentet er like gyldig. Wærness ser også for seg at borgerlønn er en god løsning.

Men hun ser at tidsånden ikke helt er på hennes side.

– Jeg er litt pessimistisk for tida. Men vi må jo bare holde på, for en annen verden er mulig, sier Kari Wærness.

Les også: – Vi valgte investorenes beste framfor barnas beste

Svikter vi barna?

* Psykolog og SV-veteran Torild Skard sa i Dagsavisen denne uke at «venstresiden har sviktet de minste barna». Skard etterlyser debatt om at de fleste ettåringer går i barnehage. Det er skadelig for barn å være så mye borte fra mor de to første leveårene, sier hun.

* Det er krav til økonomisk produksjon og yrkesaktivitet som ligger til grunn for arbeidslivspolitikken – ikke hensynet til barna. Dette gir en «omsorgskrise».

* Ebba Wergeland, lege og arbeidsmedisiner, og med mange års erfaring fra arbeidstilsynet, argumenterte i gårsdagens avis for seks timers arbeidsdag.

* Dagsavisen vil følge temaet i tida framover.

Mer fra Dagsavisen