Vi er alle skurker

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Agenda Magasin, hvor den også er kildebelagt.

Næringslivets sikkerhetsråd har nylig utgitt en undersøkelse som viser at mer enn 1 av 4 norske bedrifter har opplevd økonomisk utroskap blant ansatte. Innen bransjene hotell- og restaurantdrift og transport og varehandel, er tallene oppe i 40 prosent. For mange blir det å motta bestikkelser eller å forsyne seg fra varelageret alt for fristende. Burde det overraske oss at det er så mange kriminelle og uærlige personer i næringslivet?

Svaret er nei – vi er alle potensielle kriminelle. Eksperimenter fra feltet moralpsykologi viser at de aller fleste av oss er tilbøyelige til å jukse eller stjele hvis vi tror vi kommer til å slippe unna med det. Den amerikanske psykologen Dan Ariely har gjennomført et slikt eksperiment. Han ga Harvard-studenter en prøve der de fikk muligheten til å jukse, og der de fikk penger for hvert riktige svar de avga. Disse studentene fikk gjennomgående bedre poengsum enn en gruppe som ikke fikk anledning til å jukse, noe som tyder på at juksing er normen heller enn unntaket. Dette eksperimentet støttes av en lang rekke lignende forsøk.

En forklaring for hvorfor det er så alt for menneskelig å jukse og stjele, finner vi hos den amerikanske psykologen Jonathan Haidt. Ifølge ham har ikke rasjonaliteten vår utviklet seg for å hjelpe oss med å finne frem til moralske sannheter, eller for å hjelpe oss med å ta gode valg. Rasjonalitet har i stedet i stor grad utviklet seg i mennesker, slik at vi kan fremme vår egen sosiale agenda, og gruppene vi tilhører. En person som kan snakke seg ut fra å bli tatt for et tyveri, har større sjanse til å reprodusere seg og å komme bedre ut i evolusjonen, enn en person som ikke har de samme rasjonelle verktøyene.

LES OGSÅ: BI-professor om bytte-korrupsjon: – Vanligere enn vi tror

Noen lesere vil muligens reagere på at jeg anklager dem for noe de mener ikke gjelder dem selv. De fleste som tenker over sin egen adferd, vil stort sett oppleve å ha en ren samvittighet, og få vil vedkjenne seg at de kommer til å begå tyveri og umoral – hvis de får muligheten. Dette er fordi rasjonaliteten vår lurer oss selv mest av alle.

Hjernene våre jobber imot oss. Vi er veldig gode til å rettferdiggjøre vår adferd, særlig overfor oss selv. Hvis vi gjør noe umoralsk, vil hjernen vår mer eller mindre automatisk komme opp med en forklaring på hvorfor. Det er ubehagelige å bli stilt overfor et moralsk dilemma, og det er enda mer ubehagelig å ha skyldfølelse. For å oppheve dette ubehaget, forteller vi oss selv sånne ting som at handlingen vår ikke hadde noe ekte offer, eller at vi ikke hadde noe annet valg på grunn av ytre forhold som pengemangel eller autoriteter. Da føler vi oss bedre.

Dette er ikke nødvendigvis en bevisst prosess, det er mer en psykologisk mekanisme det er vanskelig å styre unna. Etter å ha overbevist oss selv, setter vi i gang med å overbevise andre, hvis dette er nødvendig. Man er mye bedre i stand til å overbevise andre når man først har overbevist seg selv.

Hvordan skal vi så forholde oss til korrupsjon, tyveri eller juks i næringslivet? Hvis vi alle er sterkt tilbøyelig til å begå umoralske handlinger, som beskrevet over, er da det beste vi kan håpe på å innføre massive overvåking- og kontrollregimer? Slike system har nok sin plass i næringslivet. Men hvis det blir for mye av det, kan man oppnå det motsatte av hva man ønsker seg.

LES OGSÅ: Korrupsjon kan koste næringslivet dyrt

Ifølge Tina Søreide, som er korrupsjonsforsker ved NHH, misliker folk at de ikke blir stolt på. Ansatte som ikke blir stolt på, vil sannsynligvis ha lavere terskel for å stjele fra arbeidsplassen, fordi det er lettere å rettferdiggjøre et tyveri overfor seg selv hvis man stjeler fra noen man ikke liker.

Det finnes flere fruktbare tilnærminger til korrupsjonsproblemet som ikke innebærer en slik grunnleggende mistillit til de ansatte. Her vil jeg imidlertid fokusere på at et mer humant næringsliv kan være nøkkelen til å forebygge økonomisk kriminalitet, samtidig som jeg vil argumentere for at tiltak rettet mot dette formålet, også kan bidra til mer produktivitet – og lykkeligere arbeidere.

I sitt eksperiment fikk Ariely noen av studentene til å sverge på MITs æreskodeks før de fikk anledning til å jukse på prøven. Så godt som ingen av studentene som sverget på denne, jukset. Dette til tross for at det ikke finnes noen slik kodeks. Med andre ord: Hvis man blir minnet på at etikk finnes før man får anledning til å gjøre noe kriminelt, er det betydelig mindre risiko for at man bruker denne muligheten til egen vinning.

Er det mulig å innføre slike påminnelser i næringslivet? Ifølge Ariely hadde forskjellige profesjoner det innebygd frem til cirka 1960. Var man lege, advokat eller håndverker, fulgte det med rolleforventninger, og de forskjellige profesjonene hadde tydelige fellesskap som ivaretok faglige standarder og etiske forventninger.

Profesjonene fikk en sterk tilbakegang etter 1960, på grunn av fleksibilisering og forventninger til fortjeneste. På flere måter var denne tilbakegangen bra, da denne typen profesjonalisme kan undergrave folks individualitet og hemme innovasjon, men med denne tilbakegangen mistet man også det moralske vedlikeholdet som profesjonsfelleskapene sto for.

AGENDA MAGASIN: Delingsøkonomien er død

Hva vil det så innebære å gjenreise de positive sidene ved profesjonalismen beskrevet ovenfor? Det mest sentrale er å flytte fokuset fra profittmaksimering til dyrking av de ansattes håndverk. En person som er motivert av penger kan rettferdiggjøre korrupte handlinger overfor seg selv, da slike hjelper vedkommende med å nå sitt mål om å bli rik. En person som er motivert av å mestre sitt håndverk, derimot, kommer ikke nærmere sitt mål ved begå økonomisk kriminalitet, og er derfor mindre motivert for slike handlinger.

Det er ingen som har blitt en god snekker ved å stjele penger. En snekker som bruker dårlige materialer for å spare penger, er ikke bare en dårlig person, hun er også en dårlig snekker. Å mestre en profesjon innebærer at man fremmer visse standarder, og at man overholder samfunnets normer.

Å flytte fokuset fra profittmaksimering til håndverksdyrking vil i tillegg til å gjøre de ansatte mindre korrupte, gjøre de lykkeligere. Den ungarske psykologen Mihaly Csikszentmihalyi har gitt det han anser som den mest optimale opplevelsen, navnet flow. Dette er, noe overfladisk beskrevet, en tilstand der man er fullstendig fordypet i en aktivitet. Man blir utfordret av denne aktiviteten, men man mestrer utfordringen. Denne tilstanden er det typisk å havne i når man er fullt fordypet i sitt håndverk.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Jeg identifiserer meg selv som en tilhenger av markedsfrihet, så jeg ønsker ikke å tvangsinnføre tiltaket jeg har skissert over, men undersøkelser indikerer at visjonære selskap, det vil si selskap som har et mål som er større enn det å tjene penger alene, ironisk nok tjener mer penger enn profittmaksimerende selskap.

Et fokus på håndverk heller enn fortjeneste vil gi mer motiverte og lykkelige ansatte, som blir bedre på sitt håndverk enn kollegene i konkurrerende bedrifter som bruker tiden sin på å jage kortsiktig profitt. Det vil også gi ansatte med sterkere moralsk karakter, og som er mindre motiverte for økonomisk utroskap og korrupsjon.

Dette tiltaket er ingen quick-fix. Men hvis å fokusere på håndverk kan gi økt profitt og gjøre de ansatte lykkelige, samtidig som det kan bidra til mindre korrupsjon, kan jeg se få grunner til at bedrifter ikke skal velge et slikt fokus. Hvis du er uenig får vi håpe standpunktet ditt ikke bare er en rasjonalisering som er skapt for å fremme dine egeninteresser.