Måkeflokken i Engelsviken demonstrerer at fugletelling ikke kan bli en eksakt vitenskap. Det er de lange linjene som kan leses ut av mange års tellinger, som er interessante. FOTO: ÅSHILD SKADBERG

Ut og telle sjøfugl

DYRELIV: Hver februar telles de norske sjøfuglene - fra Østfold til Varangerfjorden. På landsbasis havner nesten 30 ulike arter i fugletellernes skjemaer.

- Det er ikke akkurat en eksakt vitenskap, dette her, sier Jan Ingar Båtvik og følger en solbelyst gråmåke med blikket. Var det kanskje den samme som fløy forbi her, motsatt vei, for noen minutter siden? Vil den i så fall bli telt to ganger? Eller tre, dersom den flyr videre inn i «territoriet» til en annen fugleteller, som også står klar med sitt skarpe blikk, sitt teleskop og sin beredvillige blyant?

 

Tellingens problem

- Vi teller den uansett, vi, fastslår biologene Rune Aae og Jan Ingar Båtvik, som hver vinter, en fast dag i februar, dekker området «Saltholmen i Råde til Øyenkilen i Fredrikstad» i den årlige norske vinterfugltellingen.

Vissheten om at samme fugl iblant blir telt flere ganger, er ikke så enerverende. Det som derimot kan plage en landfast vinterfuglteller, er dette scenarioet, som gjentar seg gang på gang under vår telling fra Saltholmen til Øyenkilen:

Et skjær. Silhuetten av en skarv med utspente vinger. Bølgene som slår mot sørspissen av skjæret, der skarvens svømmeføtter har klort seg fast til det glatte svaberget. Vingene som blafrer som svarte seil. Denne ene forblåste fuglen, det nesten ensomme skjæret, det burde i prinsippet være et både vakkert og håndterbart syn, og fugletelleren noterer samvittighetsfullt: 1 mellomskarv.

- Det er bare det at vi ikke aner hva som befinner seg på baksiden av skjæret. Der kan det sitte fem skarver til. Eller ti. Kanskje sammen med noen ender. Det får vi aldri vite.

 

Teller på dugnad

NINA (Norsk institutt for naturforskning) betaler NOF (Norsk ornitologisk forening) for tellejobben. Frivillige tellemannskaper i NOF - som Rune og Ingar, begge biologer - tar tellingen som en dugnadsjobb. Hele Norges kyst er stykket opp i telleruter, men det er bare ti av dem som telles årlig. Tellerne sender resultatene inn til NINA, som legger sammen og analyserer og lager rapporter.

Derfor vet vi for eksempel: Mellomskarven, en underart av storskarv, er på frammarsj fra Rogaland til Østfold. Mens måkene i Norge - bortsett fra trekkfuglen sildemåke i sør - er i dramatisk tilbakegang.

 

Tilfeldigheter

Dagens fugletelling i Råde og Fredrikstad begynner som en fantastisk opplevelse både vær- og fuglemessig.

- Aldri før har vi hatt så fint vær på en telling, sier Jan Ingar og myser mot morgensola som forgyller svartbaker og gråmåker mot en knallblå bakgrunn, og - «noterer du, Rune?» - der er det jommen noen fiskemåker også.

- Den isfrie vinteren gjør at vi ser mye mer fugl enn normalt, forklarer Rune.

- Ja, dette var riktig så lukrativt, istemmer Jan Ingar og noterer seg for en mulig gråstrupedykker, som noen minutter senere - etter finstudering av bildene - må nedgraderes til en mer ordinær toppdykker.

Noen tapt, noen vunnet, og Rune og Jan Ingar gjentar at en fugletelling aldri kan bli nøyaktig.

- Vær og vind og tilfeldigheter påvirker. Men over tid gir tellingene oss en pekepinn om hvordan det går med de ulike artene. (NTB Tema)