Unaturlig fordeling av områder for friluftsliv

Lignende forskjeller gjelder også for andre store byer i Norge. Mens Oslo har 35 friluftslivsområder som staten, kommunen eller det interkommunale friluftsrådet eier, er det 13 i Stavanger og ti i Moss.

Også internt i fylkene er det store forskjeller fra kommune til kommune. I Østfold har kommunene alt fra ett til 55 statlig sikrede friluftslivsområder.

I en rekke fylker, blant annet Buskerud, Hedmark og Sogn og Fjordane, er det flere kommuner med bare ett til to slike områder.

Alt dette framgår av Miljødirektoratets Naturbase, som omfatter opplysninger om totalt 2.040 statlig sikrede friluftslivsområder.

Les også: Har reddet 2.400 friluftslivsområder fra å gå tapt

– Definitivt for få

Morten Dåsnes, som er daglig leder i Friluftsrådenes Landsforbund, er på ingen måte fornøyd med situasjonen.

– Det er definitivt kommuner som har sikret for få områder, mener han.

– Det har gjennom årene skjedd feilvurderinger hvor områder som like godt kunne vært ivaretatt som utmark gjennom plan- og bygningsloven, har blitt sikret, men jeg tror ikke det er kommuner hvor en kan si at en har sikret for mye, fortsetter Dåsnes.

I slutten av mars skrev Dagsavisen om ordningen som i sterk grad har bidratt til å sikre badestrender og andre friluftslivsområder fra å bli bebygd eller gå tapt på andre måter. I 60 år, helt siden 1958, har staten bidratt med penger til kommunale oppkjøp av denne typen. De seneste årene er det blitt brukt 35-40 millioner kroner i året på dette, ifølge Miljødirektoratet.

I Dagsavisens artikkel tok generalsekretær Lasse Heimdal i Norsk Friluftsliv til orde for en evaluering av ordningen. Han mener blant annet at det bør vurderes å bruke mer penger på oppkjøp av naturområder som kan være av stor verdi for folk flest.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Arbeidsgruppe

Nå blir Heimdals ønske om en evaluering innfridd. Initiativet kommer fra Klima- og miljødepartementet. En arbeidsgruppe nedsatt av departementet, skal mellom annet «utrede ulike alternative framtidige modeller for statlig involvering og bidrag til arbeid med ivaretakelse og utvikling av friluftslivsområder».

Dåsnes er blant medlemmene av arbeidsgruppen, som også omfatter representanter fra flere kommuner og Den Norske Turistforening.

– Hvorfor er det så store forskjeller fra kommune til kommune?

– Ulikhetene henger nok sammen med at strandsonen og etter hvert også nærfriluftsområder, er et knapphetsgode. For de store turområdene er jo ikke sikring aktuelt, og ivaretakelsen skjer gjennom plan- og bygningsloven og dels gjennom de store verneområdene - nasjonalparkene, svarer Dåsnes.

– Men det er et tankekors at deler av ulikheten ser ut til å skyldes at kommuner og friluftsråd i ulik grad utnytter muligheten - på tvers av «objektivt behov». Miljødirektoratet har derfor gjennomført en fylkesvis seminarserie de to siste årene for å informere om ordningen, fortsetter han.

– Hvorfor så mange områder i Kristiansand?

– Det skyldes dels overtaking av tidligere forsvarseiendommer.

Les også: Grønt, søtt – og fryktelig smått