Av Hans Christian Paulsen, Vårt Land
– Jeg vil ikke at ungene mine skal tenke at det er normalt at pappa kjører sort bil til jobben, sier Torbjørn Røe Isaksen.
Han er nesten ufordragelig bedagelig, der han henslengt nærmest ligger i lenestolen på statsrådskontoret i Arbeids- og sosialdepartementet.
I forrige uke sa han til den borgerlige avisen Minerva at han vil ut av toppolitikken, som han har vært i siden han ble Unge Høyre-leder i 2004.
Hovedgrunnen er at han vil bruke mer tid med barna.
Sier nei neste gang
Derfor stiller han ikke som kandidat til Telemark Høyres stortingsliste i 2021. Og han takker nei hvis Erna spør enda en gang om han vil bli statsråd.
– Tenkte du «pokker heller», da dere vant i 2017?
– Hehe. Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg kunne ikke si nei, det var historisk. At en borgerlig regjering blir gjenvalgt har bare skjedd med Borten-regjeringen i 69 og med Willoch-regjeringen i 85.
Det siste halvannet året har han «forberedt» Erna Solberg på at hun må klare seg uten ham hvis de borgerlige vinner i 2021.
– Føler du at du har forsømt familielivet, er det derfor du gir deg?
– Det er klart at det er en operasjon å få det til å gå opp. Men jeg føler ikke på noen som helst måte at barna mine har blitt neglisjert.
Kan tenke seg å jobbe i Coca-Cola
I bokhylla rett bortenfor der vi sitter, står det mye forskjellig. Diverse biografier og historiske bøker, Bernt Hagtvets murstein av en bok, Dannelse, Trygve Hegnars, Hva var det jeg sa, en gammel utgave av Morgenbladet og det som må være et tiår med Minerva-magasiner.
Og bøkene han selv har skrevet. Blant annet seks utgaver av boken Alt med måte.
– Det er mange som spør: «Er det gøy å være statsråd?». Det kan nok være perioder der jeg har tenkt at dette er ganske gøy. Men stort sett er ikke gøy ordet jeg ville brukt.
– Hva kan du tenke deg å gjøre når du ikke skal sitte her?
– Jeg har tenkt på alt fra at det kunne vært gøy å jobbe i Coca-Cola. Og da er Coca-Cola et bilde på det mest multinasjonale og kapitalistiske jeg kan tenke meg, helt annerledes enn det jeg gjør nå. Det kunne også vært supert å være hjemme og skrive bøker mens jeg smører matpakker til barna, sier han.
Håper det er mulig å komme tilbake
– Går det an å ha åtte års «pappaperm» fra toppolitikken?
– Jeg tror det går. Jeg håper at det går an. Jeg er jo selv en typisk broiler, og det blir stadig flere broilere i politikken.
En broiler er en som aldri har hatt en fulltidsjobb utenfor politikken. Siden Torbjørn Røe Isaksen ble Unge Høyre-leder i 2004 har han gått fra posisjon til posisjon i politikken.
Det må ikke bli sånn at du må velge mellom en politisk karriere eller en karriere i arbeidslivet, mener han.
– Tenk på Oddvar Nordli, han var en solid statsminister. Eller Trygve Bratteli, for den saks skyld, ville de fungert i dagens politikk? Jeg tviler på at de ville klart seg. Ikke på grunn av deres personlige kvaliteter. Men på grunn av at det man forventer og ser etter i politikere er så annerledes.
Ingen planer om å bli Høyre-leder
At en av de store, politiske strategene selv velger å gå ut, har overrasket mange.
– Jeg blitt spurt utallige ganger opp gjennom årene om jeg vil bli partileder i Høyre. Og det er ingen som har trodd på meg når jeg har sagt at jeg ikke har noen planer om det.
– Ledervervet i Høyre er ikke noe jeg tenker på som min drøm i livet, snarere tvert imot.
– Forstår du at jeg ikke tror helt på det?
– Den ene tilfredsstillelsen jeg har ved å si at jeg ikke skal søke tilbake til Stortinget og ser for meg et liv utenfor toppolitikken, er at det er det endelige beviset på at det jeg har sagt er sant, nærmest roper Røe Isaksen engasjert.
Han understreker flere ganger gjennom intervjuet at han misliker at mange alltid tenker på det neste de skal oppnå.
Røe Isaksen mener at nøkkelen til suksess er å tenke på hver jobb og hvert verv som en endestasjon i seg selv, ikke som et steg på veien mot toppen.
– Det skinner så lett gjennom når folk gjør en jobb på grunn av det neste de skal oppnå.
Ideologen
Røe Isaksen reiser seg opp, snur ryggen til. Det ser ut som han leter etter noe i dokumentmappa.
– Hvem i Høyre har du lært mest av?
– Jeg har lært forskjellige ting av forskjellige folk, sier Røe Isaksen, setter seg ned i stolen igjen og plasserer en snus under leppa.
– Jeg har lært mye av Lars Roar Langslet. Han lærte meg å se meg selv inn i en større konservativ tradisjon i Norge.
Langslet var kulturminister i Kåre Willochs regjering og en verdikonservativ nestor i det ideologiske Høyre-miljøet.
– Og så har jeg lært mye av Erna. Hun er nesten monoman på det politiske håndverket. Det er hun veldig opptatt av. Det er fint at du kan ha høy profil i mediene, det er bra, hun forventer det, men du må gjøre den politiske grunnjobben, sier han.
– Når det gjelder å sette partiet inn i en større verdikonservativ sammenheng, føler du at du viderefører prosjektet folk som Langslet, Inge Lønning og Kåre Willoch tilhører?
– Uten sammenligning forøvrig, med deres personligheter og posisjoner, så føler jeg det. Særlig etter at Lars Roar Langslet og Inge Lønning døde, føler jeg at det er en slags oppgave å vedlikeholde og videreformidle en bestemt type konservativ tradisjon i Norge.
– Hva er poenget med dette filosofiske prosjektet, hvis det ikke gir seg utslag i den praktiske dag til dag-politikken? Utover at det er en festlig, intellektuell øvelse?
– Du skal aldri kimse av festlige, intellektuelle øvelser. Mye av drivkraften for meg er at det er spennende, men også viktig å danne meg en oppfatning av hvem vi er som mennesker og hva som er et godt samfunn. Å ha knagger for å forstå hva som skjer i verden i dag. Både historie og filosofi kan virke veldig abstrakt, men det er ekstremt viktig for å forstå hva som foregår akkurat nå.
Gradvis og gjennomtenkt
Røe Isaksen er opptatt av at det konservative prosjektet ikke skal forstås som snevert, i form av «såkalte verdispørsmål».
– Det skal være konservativt i hele sin innfallsvinkel til samfunnet og politikk, sier Røe Isaksen.
– Hva betyr det?
– Hvis du hørte på Høyre på 1990-tallet, hørtes det av og til som drømmesamfunnet til Høyre var et sted mellom Norge og USA. Hvis du hører på Høyre i dag, er partiet rotfestet i at vi har en egen politisk tradisjon og historie i Norge. Selv om vi ikke sier det eksplisitt, er vi mer opptatt av å harmonere forskjellige interesser mot hverandre. Noen ganger går det på bekostningen av den klare profilen, men det er typisk for vår konservative tilnærming at vi ikke skal skape unødige motsetninger og at politikken ikke skal spisse motsetninger mer enn nødvendig. Våre reformer skal være gradvise og gjennomtenkte.
Erna Solberg er dermed som legemliggjørelsen av hans konservative ideologi, nærmest uten at hun vet det selv.
– Uten at Erna Solberg er en stor ideolog, for det er hun ikke, så representerer hun på mange måter det moderne Høyre som et konservativt folkeparti, sier han.
Det meste blir glemt
Røe Isaksen er ikke så opptatt av å bli husket. Han sier at alle departementer har et rom fullt av portretter med folk som «ingen husker navnet på».
– Hva er den ene saken folk vil huske deg mest for?
– Når jeg om ti år sitter på en pub, hvis noen kommer bort for å snakke om en sak, tror jeg det er om fraværsgrensa. Det er liksom den største «kjøkkenbordsaken» jeg har vært involvert i. Men også strukturreformen i høyere utdanning og konkurranse i dagligvaremarkedet har satt spor, sier Røe Isaksen.
Denne saken ble først publisert hos Vårt Land.