Flere begynte å gråte under Unni Espeland Marcussens historie om hvordan livet har artet seg etter at datteren Andrine ble drept på Utøya. Her sammen med Christin Bjelland fra støttegruppen.

Tårer på rettssakens siste dag

Dommere, advokater, pressefolk og tilhørere gråt da etterlatte fortalte om livet etter terroren 22. juli.

Også da Unni Espeland Marcussen, som mistet sin 16 år gamle datter Andrine på Utøya, fortalte sin historie, begynte mange å gråte i rettssalen.

– Det heter sorgarbeid. Og det er den tyngste jobben jeg noen gang har hatt. En jobb jeg ikke har valgt selv, men som ble tvunget på meg, beskrev Marcussen.

Kan ikke forstå det

Hun forteller at det er dager hvor hun kjenner hun er i ferd med å klare å leve uten at Andrine er til stede.

– Men så kjenner jeg stunder og dager da jeg ikke kan forstå hvordan jeg skal klare det. Det er de små hverdagslige hintene som kan sette meg helt ut, sier hun.

Da Andrine ringte hjem fra Utøya, gråt hun og klarte nesten ikke forklare hva som skjedde. En gutt tok så over telefonen.

– Det siste han sa var at han skulle passe godt på Andrine for meg, men at jeg ikke måtte ringe fordi de kunne bli oppdaget.

Andrine var en av de siste som ble drept på Utøya.

Mye venting siste året

Marcussen sier at det siste året har vært preget av mye venting.

– Vi ventet ett døgn på å få vite at hun var en av de savnede, en uke på å få vite at hun var drept, et halvt år på å få tilgang til obduksjonsrapporten og ni måneder før vi fikk saksopplysningene om hvor hun hadde beveget seg på øya.

Moren til Andrine forteller at det for henne ikke handler om hvorvidt Anders Behring Breivik er tilregnelig eller ikke.

– Det handler om at han aldri mer må komme ut. Selv skulle jeg ønske at han må ta ansvaret for de 77 drepte gjennom fengselsstraff, sa hun til dommerne og la til:

– Dét vil for meg kjennes rettferdig.

 

Da Kirsti Løvlie hadde fortalt om livet etter at datteren ble drept i regjeringkvartalet, brøt det ut stille applaus.

– Hun var ikke minst vår kjære Hanne, vår lille jente, som jeg tenker tilbake på, sa Kirsti Løvlie, og skjøt inn at det fortsatt er vanskelig å si «var» om datteren.

Hanne hadde nylig fylt 30 år, og familien skulle feire dagen hennes denne fredagen, fortalte Løvlie. Hun skulle dra fra jobben i regjeringskvartalet da bomben gikk av. Det tok flere dager før familien endelig fikk beskjeden om at Hanne var identifisert. Moren forklarte at beskjeden nesten var god å få. Da var det endelig slutt på den forferdelige ventingen.

Fikk se de siste sekundene

Kirsti Løvlie og familien hadde fått lese utdrag fra obduksjonsrapporten og fått se bilder fra overvåkingskameraer. Det siste var noe av det vanskeligste av alt.

– Vi fikk se Hannes siste sekunder. Se hvordan hun beveget seg. Se at hun sto ved oppkjørselen fra garasjen, der hun ventet på en kollega, sa moren.

Mye har vært vanskelig i sorgen og tiden etterpå. Kirsti Løvlie fortalte om den absurde opplevelsen av å måtte rydde ut av datterens leilighet.

– Det var helt grusomt. Det å arve barns kopper og kar, det er liksom så helt vanvittig, sa Løvlie.

– Nå er det nok

Så kom tiden for rettssaken mot Anders Behring Breivik. Datoen sto foran familien som et stort fjell. Men Kirsti Løvlie hadde bestemt seg for at «denne mannen skal jeg ikke være redd for». Hun følte at hun skyldte datteren å være til stede i retten.

– Klart det har vært grusomt å høre denne mannen, gjerningsmannen, forklare det han har gjort, sa Løvlie. Hun synes likevel det er godt å bo i et land med et slikt rettssystem.

– Men nå tenker jeg at det er nok. Når vi er ferdig, bør vi slippe å høre noe mer til denne mannen, sa hun. For henne vil det være viktig å vite at gjerningsmannen aldri slipper ut igjen.

– Nå er vi her, nå er vi ved veis ende. Dette har vært min rettssak. Kommer det anke, vil jeg ikke være med, sa hun.

Opplevde dødsangst

Tonje Brenna (24) overlevde massakren på Utøya. Hun avsluttet med å si at det kommer til å gå bra til slutt. – Ellers hadde jeg ikke stått opp om morgenen, sa hun.

– Det fins ikke en historie alene som kan beskrive det som skjedde på Utøya. Flere enn 500 opplevde dødsangsten. Vi har kjent på følelser vi ikke hadde ord for. Mange følelser kan bare uttrykkes i stillhet, sa Brenna.

Hun tegnet opp igjen de grusomme bildene: Venninnene som var der for første gang, latteren som satt løst, men plutselig stilnet. En eksplosjon – en bombe, var noen død? Hvem sto bak? Så tanken om at «det går nok bra, vi er på verdens tryggeste sted: Utøya.» Hun snakket til venninna, men fikk ikke svar.

Går bra til slutt

Etter flukten til land ble livet kaotisk og annerledes. Det verste var følelsen av at ingen andre kunne forstå det som hadde skjedd.

– Vi forsto det jo ikke selv! Det fins ikke terror og bomber i Norge, sa Brenna.

Hun understreker at alle har sin måte å reagere på, at det ikke fins noen fasit.

– Men en ting er vi enige om. Når dommen faller, vil vi aldri se ham igjen.

I fjor høst traff hun ei jente som var så sint.

– Jeg spurte henne hvorfor. Hun svarte «hvorfor er det ingen som sier at det kommer til å gå bra med oss? Til slutt går det jo bra. Det gjør jo det, da må man kunne si det i avisen». Det tror jeg også. Jeg tror fortsatt at det kommer til å gå bra til slutt, avsluttet Brenna.

(NTB)