Innenriks

– Svikter barn i menneskehandel

Arbeidet mot menneskehandel med mindreårige har sviktet, fastslår ny rapport.

Av Hanad Ali

– Vi har hatt tilfeller av at barnevernet eller UDI har rapportert om grove overgrep, og jeg finner det overraskende at politiet ikke har brukt mer ressurser på dem, sier Guri Tyldum.

Hun er forsker og en av forfatterne bak FAFO-rapporten «Ikke våre barn». Rapporten slår fast at arbeidet med oppfølging av mindreårige ofre for menneskehandel i Norge har sviktet.

Flest barn

De siste 2,5 årene er det kun ti tilfeller av fellende dommer etter menneskehandelsparagrafen. I samme periode har det vært 52 verifiserte ofre for menneskehandel, hvorav kun fire er over 18 år gamle, ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI).

Det betyr at en overveldende andel av ofrene trolig er barn.

Tyldum forteller at det i tillegg er sterk mistanke om at ytterligere 138 mindreårige er ofre, uten at det har vært tilstrekkelig rettslig bevis for at de kan gis den merkelappen.

LES OGSÅ: Styrker kampen mot menneskehandel

Manglende etterforskning

– Med mer politietterforskning ville antakeligvis langt flere av disse blitt dokumentert som menneskehandelssaker–og overgripere kunne blitt tatt, sier hun.

Astrid Borge er seksjonssjef i politifagavdelingen. Hun mener det er rettssikkerhet som gjør at så få blir dømt for menneskehandel.

– Terskelen for å bli dømt for menneskehandel er høy, og ut fra et rettssikkerhetshensyn skal den også være det, sier Borge.

Hun legger til at terskelen for å bli identifisert som et mulig offer for menneskehandel er lav og at det utløser rettigheter til å få hjelp og oppfølging.

Likevel fastslår Borge at politiet skal ta sin del av ansvaret. Hun tilføyer at det i løpet av 2015 skal etableres spesialistgrupper i fem politidistrikt. De skal følge opp menneskehandelssaker.

Møter «onkler»

Ifølge rapporten er ofrene hovedsakelig fra Afrika sør for Sahara, Nord-Afrika, Midtøsten og det sentrale Øst-Europa.

Ofrene brukes til prostitusjon, vinningskriminalitet, smugling og salg av narkotika.

Tyldum forteller at mange av ofrene har private relasjoner til bakmennene, og at ofrene gjerne blir møtt av en «onkel» eller andre personer vedkommende får tillit til. Da starter utnyttelsen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tause ofre

– I rettssakene som foreligger, er det ofte familiemedlemmer eller personer i lokalmiljøer til offeret som er blitt dømt, slår Tyldum fast.

Politiet er også avhengig av at ofrene er villig til å snakke. Guri Tyldum slår fast at det tar lang tid å få ofrene til å snakke om bakmennene. Forskeren legger til at ofrene ofte er avhengige av en trygg omsorgsposisjon før de snakker. De må få avklart at de ikke blir sendt hjem igjen hvor bakmenn venter, og de må få tro på at saken vil bli fulgt opp hvis de forteller om bakmennene, forteller hun.

– Barn har i dag liten grunn til å stole på myndighetene på grunn av den lave oppklaringsprosenten, sier Tyldum.

LES OGSÅ: - Tvinges tilbake til prostitusjon

Dårlig samarbeid

Knut Berntsen er seksjonssjef i UDI. Han forteller om flere grove saker som ikke har resultert i straffeforfølging. Det mener han skyldes mangel på koordinering mellom barnevernet, politiet og UDI.

– Informasjonsflyten i enkeltsaker er mangelfull, sier han og legger til at det har vært tilfeller hvor taushetsplikten til barnevernet har ført til at avgjørende informasjon om menneskehandel er blitt holdt tilbake.

Ifølge Berntsen har UDI foreslått en tverretatlig samarbeidsinstans mellom de tre institusjonene.

– Det tror vi vil styrke samspillet og informasjonsflyten mellom instansene, sier Berntsen.

Astrid Borge i politifagavdelingen er enig med Berntsen. Hun mener at aktørenes ulike roller har gjort kommunikasjonen vanskelig, men foreslår også hun et tettere samspill.

– Vi kommer til å ta initiativ til å finne bedre samarbeidsformer, sier Borge.

Mer fra Dagsavisen