Suksessen verden ikke makter å gjenta

I år er det 25 år siden Montreal-protokollen trådte i kraft. Den forplikter verdens land til betydelige reduksjoner i utslippene av gasser som er skadelige for ozonlaget. Nå konstaterer FN at ozonlaget kan være tilbake i sin normaltilstand rundt 2050, hvis alle 197 land som har skrevet under på Montreal-protokollen fullfører sine forpliktelser.

Det meste av jobben er allerede gjort. Det er blitt slutt på 98 prosent av produksjon og forbruk av ozonskadelige gasser. Utslippene har nærmest stoppet opp, påpeker FNs ozon-sekretariat.

Grell kontrast

FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan har omtalt Montreal-protokollen som den kanskje mest vellykkede internasjonale avtalen noen sinne. Suksessen står i skrikende kontrast til mangelen på resultater når det gjelder innsatsen mot klimaendringene. Det var under den store FN-konferansen i Rio de Janeiro i Brasil, sommeren 1992, at verdens land ble enige om «å stabilisere mengden menneskeskapte drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlige endringer i klimasystemet.»

Senere ble politikerne enige om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt to grader. Nå mener forskere at det vil være umulig å nå dette målet, fordi verdens land, også Norge, har gjort altfor lite for å få ned utslippene av klimagasser.

Fire årsaker

Helt siden slutten av 1990-tallet har det internasjonale klimasamarbeidet gått tregt, påpeker professor Steinar Andresen ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI). Han har forsket på årsakene til dette, sammen med kolleger fra FNI og CICERO Senter for klima­forskning, og med økonomisk støtte fra Norges forskningsråd. De konkluderer med at det er fire viktige årsaker til de globale utslippene fortsetter på høyt nivå:

* USA, som har vært den viktigste aktøren, har så langt ikke ønsket seg en sterk klima­avtale.

* EU, som har villet ha en ambisiøs avtale, har ikke vært sterk nok på egen hånd til å klare å få det til.

* Kina og andre lignende land med sterk økonomisk vekst har ikke ønsket et ambisiøst klimasamarbeid.

* Forskere, miljøorganisasjoner og andre ikke-statlige aktører har ikke klart å påvirke det internasjonale klimasamarbeidet.

Andresen har derfor små forhåpninger foran det neste klimatoppmøtet i Paris neste år.

- Det kommer sikkert til å bli en avtale «fem over 12», og alle vil juble for det. Men det blir ingen ambisiøs avtale, for det vil verken USA eller u-landene ha, spår han.

- Hvorfor vil ikke u-landene ha en ambisiøs klimaavtale?

- Alle prognoser tyder på at fossil brensel vil være svært viktig i lang tid framover i de sørlige landene, som Kina, India og landene i Afrika. Der er de avhengige av kull, svarer Andresen.

Avhengig av kull

Selv om det skjer mye når det gjelder utvikling av fornybar energi, tror han ikke på store, dramatiske endringer i energibruken i disse landene med det første.

- I vår del av verden har vi kommet et stykke på vei. Utslippene faller. Vi bør fortsatt gjøre mer for å få ned utslippene her i nord, men det er i sør at nøkkelen til problemene er. Det er disse landene som bidrar mest til klima­problemene, og deres andel av utslippene øker. Det er der innsatsen må settes inn, understreker Andresen.

- Hvorfor var det så mye enklere å få verden til å samle seg om å redde ozonlaget?

- Hovedgrunnen til det var at det fantes substitutter til de skadelige KFK-­gassene. Industrien var derfor nærmest på lag med landene om dette. Antallet aktører og land som produserte slike gasser var dessuten mikroskopisk sammenlignet med hva det nå er snakk om. Klimaproblemet går inn til kjernen av nær sagt all økonomisk aktivitet i verden.

- Og derfor vil den globale oppvarmingen fortsette?

- Hvis vi skal tro på dem som kan noe om klimaendringene, vil den det.

tor.sandberg@dagsavisen.no