Storsamfunnets svik mot barna

– Vi er livredde for å ta tak i det.

Få kan snakke på inn- og utpust som Inga Marte Thorkildsen (SV). Spesielt når hun blir provosert.

Innleggene til byråden på Facebook ser nesten også ut som om de er skrevet på inn- og utpust.

«Urovekkende mye vold i mange innvandrerfamilier. Mange skjønner ikke hvilken skade volden gjør på barn. Eller de er mer opptatt av egen ære og fasade. Jeg syns også at det er for lite trøkk fra mange miljøer for å snakke om det som skjer og få vekk tabuene. Ingen barn tåler vold bedre enn andre!», skrev byråden som også har ansvaret for barnevernet i hovedstaden. Hun sitter i tillegg i politirådet som representant fra Oslo-byrådet der.

Undersøkelsen UngVold 2015 fra NOVA viser at andelen som er utsatt for vold fra foreldre, er høyere blant unge med bakgrunn fra ikke-vestlige land. Mønsteret er likt både for mor og far. Sammenlignet med 2007, har omfanget gått ned. I 2015 hadde om lag en fjerdedel av ungdommer med mor fra et ikke-vestlig land opplevd vold fra mor. For åtte år siden var andelen om lag en tredjedel.

Tabuer

Så hvorfor er dette så vanskelig å snakke om?

– Det er bare å se på Tysfjord. Den samiske bygda som nå rives av nye historier om seksuelle overgrep. Man er livredd for å stigmatisere, samtidig er det dét man har gjort når man snur seg bort. Tenk deg for et svik fra storsamfunnet! Det har vi gjort altfor ofte i Norge, sier byråden.

Skyves under teppet

Thorkildsen advarer samtidig mot to fallgruver.

– Den ene handler om å glatte over og bagatellisere. At vi tåler mer på vegne av minoritetsbarn enn vi ville tålt på vegne av majoriteten. Jeg er for eksempel bekymret for at bruken av begrepet «oppdragervold» kan føre til at vold brukt mot barn gjøres mer akseptabel, fordi vi ikke klarer å kommunisere tydelig at all vold gjør skade på barn. Den andre fallgruven handler om å late som at vold først og fremst er et innvandrerproblem.

For vold i nære relasjoner er et stort folkehelseproblem og har vært det lenge, mener byråden.

– Men det har vært skjøvet under teppet. Helsemyndighetene våre gjør dette fortsatt. Det virker som om de tror at omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep er et lite problem, stikk i strid med forskningen som er gjort på omfang. Dermed bidrar de til å opprettholde tabuene. Skammen som følger disse tabuene, gjør det for mange enda verre å være utsatt.

Hun mener også at vi har mer kunnskap om hva som funker enn det som blir utnyttet av myndighetene.

– Og det er fortsatt sånn at asfalt og akuttmedisin er mer sexy og statuspreget enn å beskytte barn mot seksuelle overgrep og vold. Det går ikke an. Det provoserer meg, sier hun.

Tomme pulter

Hver høst står skolepulter tomme fordi norske barn og unge blir holdt tilbake i utlandet mot sin vilje. Tidligere i sommer skrev Farrah Ghazanfar, spesialutsending for integreringssaker ved Norges ambassade i Nairobi, et innlegg i Aftenposten der hun spør: «Hvordan kan vi forhindre at norske barn og unge blir holdt tilbake i utlandet?»

Thorkildsen mener svaret er en kombinasjon av opplysningsarbeid, sanksjoner og inkludering. Hun trekker spesielt fram minoritetsrådgivere. Samtidig mener hun mye av nøkkelen ligger i å tenke mer lavterskel og spontant.

– Det hverdagsengasjementet som gjør at foreldre finner sammen i en travel hverdag – ta med et ekstra barn på tur når noen har fem andre barn ta vare på – det er helt uvurderlig. Men der trenger vi nordmenn litt hjelp. Jeg tror skolen kan få mye igjen for å bidra mer til at folk tør å bry seg, avslutter hun.