Innenriks

Stasi, PST og razzia mot Rolfsen

KOMMENTAR: En var mistenkt for ­spionasje for DDR. Den andre for innsidehandel. Ulrik Imtiaz Rolfsen er ikke ­mistenkt for annet enn å ville lage en god ­dokumentarfilm.

«Brussel, torsdag 4. november 1999. Presis klokken 18.00 dundret det på døren i niende etasje i Square Marguerite nr. 34 i Brussel.» Slik begynner Stein Viksveens bok «Kodenavn Lanze – en tenkt spion». Bevæpnet, belgisk terrorpoliti og Politiets overvåkingstjeneste (POT) fra Norge sto på døra hos Stavanger Aftenblads korrespondent. Leiligheten i Brussel, Stavanger Aftenblads kontor i samme lokaler og korrespondentens hjem i Stavanger ble grundig endevendt. Episoden er spesiell i norsk historie. Det er ikke ofte at POT eller Politiets sikkerhetstjeneste (PST), som det nå heter, har gått til razzia mot journalister.

Mandag 8. juni i år, like etter klokken 20.00. Landskampen mellom Norge og Sverige hadde akkurat begynt da Ulrik Imtiaz Rolfsen ble oppsøkt av PST hjemme i Oslo. Filmregissørens bolig og bil ble gjennomsøkt. Upublisert journalistisk materiale om det islamistiske miljøet i Norge ble beslaglagt.

Episoden er langt mer spesiell enn Viksveen-saken. Denne gang er det ikke journalisten selv som er under etterforskning. Nå er PST på jakt etter journalistens kilder. Ulrik Imtiaz Rolfsen er altså ikke selv mistenkt for å ha gjort noe ulovlig, slik Viksveen var da han fikk POT på døra i Brussel og slik en innsidesiktet NA24-journalist var da Nettavisens lokaler ble utsatt for razzia av Økokrim i 2006. Likevel har først PST, så tingretten og lagmannsretten i praksis satt til side medienes hellige kildevern.

«Det vil nok overraske hvis nettopp denne kildevernsaken ikke blir funnet verdig til å behandles i Høyesterett. (...) Rolfsen-saken formelig oser av prinsipper og behovet for rettslig avklaring, skrev Harald Stanghelle, leder i Norsk Redaktørforening, i Aftenposten tidligere i uka. Redaktørforeningen har nå gått inn som fullverdig partshjelper for Rolfsen overfor Høyesterett.

Redaktører og journalister opplever razziaen og beslaget som et overgrep. Det kan også ses på som et overgrep mot de demokratiske verdiene vi setter høyt. For samfunnet kan dette være symbolet på et mer grunnleggende problem. Har vi nå situasjoner der staten mener at de vanlige demokratiske spilleregler kan settes til side, at målet helliger middelet i kampen mot terror? Er det ikke nettopp ytringsfrihet og kildevern, frie valg og religionsfrihet som gjør oss annerledes enn dem som vil kjempe for IS?

LES OGSÅ: Råfilm kan avsløre bakmenn

PST bekreftet overfor Dagsavisen forrige uke at hovedfokuset deres er på Ubaydullah Hussain, lederen i Profetens Ummah. Hussain er sentral i Rolfsens filmprosjekt, og han var sammen med Rolfsens medarbeider Khan Farooq i bilen da en 18-åring ble kjørt til Landvetter flyplass utenfor Gøteborg samme dag som razziaen. 18-åringen ble deretter arrestert, og er siktet for å ville slutte seg til IS i krigen i Syria. Filmskaperne ble så oppsøkt hjemme i Oslo. PST mener å sitte på avgjørende bevis for hvem som rekrutterer norske fremmedkrigere til terrororganisasjonen IS i råfilmene de har beslaglagt hos Ulrik Imtiaz Rolfsen.

LES OGSÅ: Rolfsen frykter kildetørke i terrorjournalistikk

Riksadvokaten måtte for øvrig henlegge saken mot Viksveen etter to år, og Stavanger Aftenblad-journalisten ble renvasket. Men han skriver i sin egen bok at han forstår at politiet måtte undersøke beskyldningene. Det er også forståelig at Økokrim etterforsker mistanker om innsidehandel. Men er det forståelig og forsvarlig å gjennomføre razzia mot en dokumentarfilmskaper som har fått innpass i et miljø offentligheten absolutt ønsker innsyn i?

Det er på sin plass å minne om at vi ikke er – og aldri har ønsket å være – borgere av en overvåkingsstat som den Stein Viksveen ble mistenkt for å ha spionert for. Kildevernet er ikke relativt, det skal være absolutt. Hvis ikke kildene føler seg trygge, vil heller ikke pressen kunne ivareta sin funksjon som vaktbikkje mot kriminalitet, korrupsjon og maktmisbruk. Hensynet til det samfunnet vi vil ha bør være minst like avgjørende som hensynet til journalister, redaktører eller kilder.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

At pressens kilder var fritt vilt i DDR, er grundig dokumentert. Den samme tendensen er dessverre stadig mer synlig i land som vi egentlig bør forvente bedre fra. For noen tiår siden var det som om vanlige demokratiske rettigheter ble fjernet bare man kunne sette ordet kommunist foran navnet på en person. Da var overvåking og mistenkeliggjøring rettferdiggjort automatisk, i det godes tjeneste. Dersom man kan sette terrorist foran navnet på noen i dag, benyttes det enda hardere virkemidler.

Både kommunistjakten og dagens kamp mot islamistisk terror, er inspirert fra USA. Så også britiske myndigheters aksjon mot avisa The Guardian i fjor. Alt materiale som avisa hadde fått fra varsleren Edward Snowden ble ødelagt. Det handlet om overvåking og krigen mot terror, og det ble rettferdiggjort med hensynet til rikets sikkerhet. Jeg er sikker på at DDR-regimet drev både overvåking av egne borgere og spionasje mot andre land av samme hensyn og med samme begrunnelse. Det var ikke riktig, likevel.

* Forfatteren er fastmøtende varamedlem i styret i Norsk Redaktørforening.

Mer fra Dagsavisen