Ingvild Aas Føinum (til høyre) lager et "visionboard", en collage med visjoner, bilder og ønsker som skal bli virkelighet. Camilla Persson Hager (i midten) hjelper til. Hun har laget mange.

Sommerleir med spiseplikt

«Skam». «Tjukk». «Angst». «Straff». «Belønning». «Forbudt». Alle er assosiasjoner til ordet «mat».

- Vi sier ordet «mat», og så får de noen minutter til å skrive ned hva de tenker. Så samler vi alle ordene. Det blir ganske heftig. Og å se det kan kanskje gjøre det tydeligere hvor komplekst dette er, sier Ellen Berg.

Hun leder kurset «Når følelser blir mat» på sommerleiren til Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS). Forrige uke ble den avholdt på Bjerkely folkehøgskole på Flisa i Hedmark. Her tilbringer kvinner fra 18 til nærmere 50 år en uke sammen, med kurs, aktiviteter, og tre daglige måltider - der alle må spise noe. Noen har vært syke «alltid». Andre har «rota litt med maten en stund». Noen har vært åpne om sykdommen i årevis. Andre har kanskje ikke engang fortalt om den til seg selv.

- Jeg gikk på dette kurset selv i 1991. Det var her jeg virkelig innså at det jeg drev med ikke bare dreide seg om å spise sunt, innså at «Oi, jeg trenger en psykolog», sier Berg.

 

Ikke syk nok?

- Jeg har hatt problemer med mat så lenge jeg kan huske. I tenårene var det bulimi og tvangsspising. Så gikk det over til anoreksi, og tilbake til bulimi igjen, sier Tine Løhre (28).

- Nå har jeg en fiks idé om at hvis jeg skal inn til behandling må jeg være syk nok, eller tynn nok.

Hun ser ut som en helt vanlig jente. Hun snakker fort og sprudlende og ler mye. Men hun har dårlige dager. Sist hun var frisk nok til å dra på sommerleir var i 2005. Nå er hun glad for å være tilbake.

- Ingen her tenker «Herregud, så rar du er». Mine friske venner skjønner ikke når jeg har en dårlig dag. Her har alle det samme problemet, på et vis, sier Tine.

For Miriam (21) var den første sommerleiren, for to år siden, et vendepunkt. Da hadde hun vært syk en god stund, med bulimi og anoreksi.

 

En kamp for behandling

- Psykologer og behandlere jeg hadde vært hos hadde gitt uttrykk for at jeg ikke var motivert nok til å bli frisk. Jeg har følt veldig på det. Så snublet jeg over IKS, og tenkte jeg bare skulle hoppe i det og dra på sommerleir. De første dagene på leir var noe av det verste jeg har vært med på. Men på leir skjønte jeg for første gang at jeg fortjener hjelp like mye som alle andre, sier hun.

Å komme hjem fra leir, der hun hadde møtt kvinner som hadde blitt friske, ble en nedtur. I dag sier Miriam at de to siste årene har vært de verste:

- Jeg ble så sint, fordi jeg hadde gått og trodd at det ikke var mulig, at jeg ikke kunne bli frisk. Og så kommer jeg hjem fra leir og er motivert, og det er en kamp for å få behandling. Etter to år har jeg endelig fått plass på Modum bad. Hadde jeg ikke vært på disse leirene hadde jeg ikke greid det. Da hadde jeg ikke vært her, tror jeg.

- Spiseforstyrrelser kan sammenlignes med et dårlig forhold. Du blir rusa på forelskelsen. Etter hvert som kjæresten blir mer og mer voldelig, greier du ikke å gå. Du har viet for mye til det, sier Miriam.

Hun håper flere leger vil gjøre seg kjent med tilbudet fra IKS. Selv har hun fått hjelp fra Nav til å dekke leiravgiften i år, etter henvisning fra legen.

- Jeg tror det er viktig at noen som sliter selv sier det til deg. For meg var første gang på leir viktigere enn år med behandling.

 

Ser sykdom i dagboka

- Jeg skjønte det for halvannet år siden. Jeg drev og kastet opp, og skjønte at det ikke var normalt. Så har jeg gått tilbake i dagbøkene mine, og jeg ser jo at det går lenger tilbake, sier Ingvild Aas Føinum (24).

Hun har hatt bulimi. Nå er det en overdreven opptatthet av trening og sunn mat som utgjør spiseforstyrrelsen. Føinum er på sin andre sommerleir. Her er det ingen leger eller psykologer, bare andre jenter. Av alle slag. Føinum vil være åpen for å hjelpe andre, og spre ryktet om tilbudet som fins.

- Mange sliter, og tør ikke be om hjelp. Mange har heller ikke et behandlingstilbud, og da er lavterskeltilbud viktig. Helt vanlige jenter får spiseforstyrrelser, og det synes jeg er viktig å få fram, sier hun.

 

Mer enn mat

- Folk flest tror at spiseforstyrrelser er noe du kan se. Men sånn er det jo ikke, sier Camilla Persson Hager (28).

Hun er frivillig i IKS i Trondheim og en av lederne på årets sommerleir. Som de andre som jobber i IKS har hun personlig erfaring med spiseforstyrrelser.

- Du kan være proff og ha studert problematikken, og det er bra. Men for mange hjelper det å snakke med noen som faktisk vet hvordan det er. Mange opplever at de kan legge på seg, og så tror alle rundt dem at de er friske. En del blir møtt med «Nei, så frisk du er! Du ser så godt ut, så flink du er!» Så er det kanskje verre enn før. Da blir det vanskelig å si at nei, jeg har det faktisk ikke så bra, sier Hager.

Interessegruppas viktigste budskap er at spiseforstyrrelser handler om mer enn mat. Blant alle som har spiseforstyrrelser anslås det at rundt ti prosent har anoreksi. Det er de med bulimi, det er tvangsspisere, de som er fiksert på trening og helsekost - og ikke minst de mange som har litt av hvert. Utseendet har lite å si. På sommerleir er alle kroppstyper og spiseforstyrrelser representert. Syk er ikke lik tynn.

- I går delte vi inn i grupper etter de tre hovedkategoriene; bulimi, anoreksi og tvangsspising. Flere var forvirra og lurte på hvor de skulle gå, sier Hager og ler litt.

 

Samhold

- Det er så mye felles å kjenne seg igjen i. Også flirer vi mye sammen, som når noen forteller om å kjøpe en bærepose med sjokolade på butikken og møte naboen, smiler Ingvild Aas Føinum.

Hun mener kontakten med de andre jentene i IKS er vel så viktig for henne som profesjonell hjelp med spiseforstyrrelsen. Alle jentene Dagsavisen snakker med på sommerleir trekker fram samholdet her. Det at mange av de samme følelsene ligger bak, uansett hvilke symptomer du har. Og for å komme hit er du nødt til å ha forstått at du har et problem, og du må godta å spise tre daglige måltider.

- Ingen her sier at de har det flott med spiseforstyrrelsen sin. Og her er det veldig greit, med system og rutiner. Jeg spiser regelmessig her, for eksempel. Det skal jeg ta med meg hjem. Eller, jeg skal prøve, sier Jenny (21).

ingrid.hvidsten@dagsavisen.no