Slik er Oslofjorden på bunnen

Sykler, sexleketøy, flatskjermer, bildekk, ja, til og med biler ligger på bunnen av Oslofjorden.

Det forteller Fredrik Myhre som regelmessig har dykket i Oslofjorden i om lag åtte år, ofte sammen med «dykkebuddyen» Roger Carson.

– Du kan nevne nesten et hvilket som helst produkt, og det har vi funnet der, alt fra den mest hverdagslige engangsplasten til biler, forteller Myhre, som arbeider som marinbiolog og seniorrådgiver i WWF Verdens naturfond.

Denne forsøplingen innebærer en fare for dyrelivet på mange måter.

– Vi opplever jevnlig at vi må kutte løs hummer som har viklet inn beina i fiskeliner på havbunnen, eller som sitter fast i tapte hummer- og krabbeteiner, opplyser Myhre.

Les også: Ambisiøs plastaksjon: Skal rydde 40 prosent av norskekysten på tre år

Mangler avfallsplaner

– Heldigvis er det mange steder med mye dyreliv fremdeles, men i havnene og kaiområdene er det også ofte store mengder søppel, fortsetter Myhre.

– Bildekk er veldig representative for kaiområdene. Det er tydelig hvor de kommer fra. Bildekkene blir hengt opp som beskyttelse for båter som legger til. Når dekk har slitt seg, har de endt på havbunnen, uten at eierne har brydd med seg med å ta dem opp. De har hengt opp nye dekk i stedet.

Situasjonen hadde ikke behøvd å være så ille, hvis alle norske havner hadde hatt avfallsplaner, som de er pålagt å ha.

– Disse planene (som Dagsavisen tidligere har omtalt, journ. anmrk.) skulle ha vært på plass i 2014, men i 2017 manglet fortsatt 60 prosent av alle havnene godkjente planer. Ola Elvestuen lovte, da han var klima- og miljøminister, at de skulle komme i løpet av 2019, men også det begynner det å bli en stund siden, konstaterer Myhre.

– Det er viktig at opprydding av havbunnen ved havnene blir en del av disse avfallsplanene, mener han.

Les også: Fienden vi må bli venn med

– Fryktelig dyrt

Bildene som Dagsavisen publiserer i anledning denne saken, er tatt under et dykk Myhre og Carson gjennomførte på Nesoddtangen ved juletider. Miljørådgiver Martin Stener i Nesodden kommune, opplyser at kommunen er godt kjent med at det er veldig mye søppel og avfall på havbunnen, ikke bare i Nesodden kommune, men også i andre kommuner med kystlinje til Oslofjorden.

– Dette avfallet omfatter også fiskegarn og andre fiskeredskaper som innebærer en kjempeutfordring fordi dyr setter seg fast i dem, forteller Stener.

Denne hummeren fikk Carson og Myhre reddet fra det de mener var den sikre død, fordi den satt fast i en fiskeline. Foto: Fredrik Myhre/WWF Verdens naturfond
Foto: Foto: Fredrik Myhre/WWF Verdens naturfond

Denne hummeren fikk Carson og Myhre reddet fra det de mener var den sikre død, fordi den satt fast i en fiskeline. Foto: Fredrik Myhre/WWF Verdens naturfond

 

– Vi har stort fokus på dette og jobber mye med å få ryddet opp, men det er fryktelig dyrt å rydde havbunnen. Vi kan heller ikke bare leie inn dykkere til å gjøre dette, for det strenge HMS-regler for slikt arbeid, påpeker Stener.

– Prinsippet er at forurenser skal betale, men problemet er ofte å finne ut hvem som har kvittet seg med plast og annet avfall på denne måten, fortsetter han.

Personlig mener Stener at videoovervåking av stedene hvor man vet at mye søppel blir kastet på sjøen, kan være et effektivt tiltak for å begrense den marine forsøplingen, men så langt er ikke dette blitt tatt opp til nærmere vurdering av Nesodden kommune.

Les også: Oppfordrer 370.000 butikkansatte til å redde klimaet og egne jobber

– Produsentansvar

Myhre mener det bør være mulig å finne fram til noen av miljøsvinene.

– Hvem som eier bildekkene er det ikke vanskelig å finne ut av. De tilhører dem som har kaiene i nærheten, sier Myhre.

Han mener det nå må stilles strengere krav til hvordan bildekk som brukes i kaianlegg, skal håndteres etter at de har gjort nytte for seg.

– Her må klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn på banen, anmoder Myhre.

– Generelt sett burde det være slik at produsentene av plastavfallet også tar en del av regningen for opprydding. Det bør innføres et produsentansvar for alle plastprodusenter i Norge, som bør gjelde helt fra produksjonen av plast til plasten er ferdig i bruk,  anbefaler Myhre.

– Ved å gi produsentene et slikt ansvar, vil vi kunne redusere forsøplingen og bli flinkere som samfunn til å ta vare på plasten vår. Det å gi plast større verdi ved å etablere flere panteordninger bør også på plass som en del av dette ansvaret. I tillegg bør det stilles strengere krav til at plast blir designet på en slik måte at den blir egnet til ombruk og resirkulering, kontra hvordan det er i dag med mange engangsprodukter av plast designet for bruk og kast.

– 94 prosent på havbunnen

Totalt er det mellom 8 og 12 millioner tonn plast som havner i verdenshavene hvert år, ifølge Myhre.

– 80 prosent av dette stammer fra landbaserte aktiviteter mens de resterende 20 prosentene skyldes aktiviteter som skjer på havet, som for eksempel fiske, oppdrett og shipping, Av plasten som havner i havet, ender opptil 94 prosent på havbunnen, 5 prosent på strendene og 1 prosent drivende på havoverflaten.