Statsadvokatene Inga Bejer Engh og Svein Holden. FOTO: DANIEL SANNUM LAUTEN/AFP/NTB SCANPIX

Slik argumenterte statsadvokatene i går

Statsadvokat Inga Bejer Engh var først ute i går. Så fortsatte statsadvokat Svein Holden med nyheten alle ventet på: Aktoratet mener Anders Behring Breivik bør dømmes til tvungent psykisk helsevern.

Slik prosederte statsadvokat 
Inga Bejer Engh

Det er ingen tvil om at hendelsene 22. juli fortsatt er et nasjonalt traume. Denne rettssaken og denne prosedyren skal sette disse spørsmålene inn i en rettslig ramme. Og midt i dette traumet skal en gjerningsmann dømmes etter de verdier som har preget vår rettstradisjon. En sak som denne utfordrer disse verdiene. Denne saken dreier seg blant annet om de som ble drept og skadd 22. juli. Mange er merket for livet. I et forsøk på å få et klart svar om tiltaltes psyke er disse traumene blitt skjøvet litt i bakgrunnen. Og der skal de ikke være. Det er viktig at disse detaljene nøye iakttas av retten og tas med i dommen. Bakgrunnen for det, er at denne dommen vil danne bakgrunnen også for senere behandlinger. Det være seg om han dømmes til tvungent psykisk helsevern eller fengsel. Sakens faktum vil være viktige i behandlingen av saken også i årene som kommer.

De overlevende, både fra regjeringskvartalet og Utøya, har vist oss en livskraft vi ikke trodde var mulig. Et felles mantra har vært «vi lar oss ikke stoppe av gjerningsmannen. Mitt liv skal fortsette.»

Det som gjør det ekstra ille er at handlingene ikke er utslag av en impuls, men er resultatet av en nitid planlegging gjennom mange år der motivet har vært å skade og drepe flest mulig. Tiltalte har angrepet et system han forakter. De døde blir mer eller mindre tilfeldige ofre. I Østbøs forklaring finner vi også et bindeledd mellom de utallige enkeltskjebnene som ble så hardt rammet og det store vi-et. Vi hørte ikke bare om det store personlige tragedien, men like tungt hørte vi hans sterke ønske om å bevare samfunnet slik det var før 22. juli.

Det må foreligge fire ulike kriterier for gjerningsmannens skyld før han kan straffes: Det må foreligge en objektiv skyld, i form av at en handling må rammes av en paragraf i straffeloven. Ikke foreligge nødrett. Subjektiv skyld hos gjerningsmannen. Sist, og ikke minst fordi det er vanskelig i denne saken: Gjerningsmannen må ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Når det gjelder nødrett, vil verken jeg eller Holden berøre det nærmere. Når jeg nå går inn i gjerningsbeskrivelsene, vil jeg understreke at jeg ikke vil gå nøye inn i beskrivelsene av hvert enkelt drap. Det er blitt gjort grundig i tiltalebeslutningen og i form av bevisførselen her i retten. Dette ber vi om forståelse for. Videre: Det er svært mange som er opptatt av denne saken og svært mange som følger med og gjør seg tanker om saken. Derfor vil jeg gjerne få sagt følgende. Dette er ikke for å belære retten, men som en opplysning: For det første: Påtalemyndigheten er underlagt en objektivitetsplikt. Det betyr at vi må innhente opplysninger som både taler for og imot at tiltalte skal bli straffet. Det er et svært viktig rettsstatsprinsipp.

Som i enhver annen straffesak tror jeg vi må erkjenne at det er ikke alle spørsmål vi klarer å besvare. Hvorfor skjedde dette? Hvordan ble denne medborgeren til en drapsmaskin? Er han syk eller ikke? Hvor mange mennesker forsøkte han egentlig å ta livet av? Det er også andre forhold, som vi ikke skal berøre: Kom politiet raskt nok til Utøya? Hvorfor kom de seg ikke dit raskere? Det betyr ikke at dette ikke er spørsmål som er interessante, men de går ut over det vi skal berøre og utover rammene for denne straffesaken.

Så handler det om tilregnelighetsreglene. Hvordan de reglene bør være er et spørsmål for lovgiver. Vi og domstolen må forholde oss til de tilregnelighetsreglene som gjelder i dag. Videre har det vært en del diskusjon om Rettsmedisinsk kommisjon. Det har vært diskusjon om hvor godt dette har vært diskutert. Det som er relevant for domstolen er hvordan har RMK opptrådt innenfor dagens regelverk.

Videre har det vært diskusjon om sikkerhetsregler i fengsel og dom på tvungent psykisk helsevern. Blir det avdekket svakheter innenfor disse systemene, er det et spørsmål for lovgiver og ikke dømmende rett.

Retten er bundet til kun å bygge sin avgjørelse på det som er fremkommet i retten, bygget på Høyesteretts forståelse av dette regelverket. Det betyr at allmennhetens syn på skyldspørsmålet ikke skal kunne tillegges vekt.

Den alminnelige rettsfølelse kan være av betydning, men ikke på denne rettens bord. Systemet er slik at dersom de lovregler vi har i denne saken i ettertid skulle vise seg å være i utakt med den allmenne rettsfølelse, er dette forhold påtalemyndigheten plikter å ta opp med lovgiver. Men dette kan først skje etter at dom er rettskraftig og ting har roet seg.

 

Slik prosederte statsadvokat Svein Holden

Tiden er kommet til påtalemyndighetens gjennomgang av spørsmålet om Behring Breivik bør ses som strafferettslig tilregnelig. Jeg skal si noe kort om straffelovens §44, jeg skal bruke noe mer tid på å belyse hvilket beviskrav som gjelder for tilregnelighet, en nokså omfattende bolk som omhandler faktum, og jeg vil videre redegjøre for den reaksjonsform vi mener er riktig. Til slutt vil jeg vurdere hva som kan skje om tingretten har en annen oppfatning enn påtalemyndigheten, noe som kan oppstå, før jeg til slutt vil legge ned en påstand.

Nå skal vi gå løs på jussen, og nærmere bestemt straffelovens §44. Straffelovens §44 sier som følger: «Den som på handlingstidspunktet var bevisstløs eller psykotisk straffes ikke.» (...) Ved inngangen kan det være verdt å huske at funksjonen til et beviskrav er å spre risikoen for feil. I denne forbindelse formuleres beviskravet slik at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Funksjonen til et slikt beviskrav er å oppfylle slagordet om at «Det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig dømmes». Spørsmålet blir om all rimelig tvil skal komme tiltalte gode er et prinsipp som også skal gjelde tilregnelighet, eller om beviskravet her skal bli et annerledes. I det spørsmålet blir det viktig å forholde seg til det juridiske kildematerialet. I en høyesterettsdom fra 1979 ble en tyve år gammel mann dømt for drap. Det som har overføringsverdi når det gjelder denne saken er beviskravet for tilregnelighet: «Det ble feil når lagmannen i sin protokollerte rettsbelæring sa at det var samme beviskrav når det gjelder bevis for at tiltalte var utilregnelig, som for at han hadde gjort handlingene. Ifølge norsk rettspraksis må det være slik at de sakkyndige må finne det godtgjort at observanden er sinnssyk. Finner man det ikke godtgjort at vedkommende har vært sinnssyk må observanden kjennes tilregnelig.»

(...)Er det verre at psykotiske dømmes til forvaring enn at ikke-psykotiske dømmes til psykisk helsevern? Etter vår vurdering er det verre at psykotiske dømmes til forvaring. Et argument er at det er tilknyttet et stigma til straffen. For det andre tilsier behandlingssituasjonen i de to forskjellige at det er verre at psykotiske dømmes til forvaring. Slike feil kan rettes opp, og dette svekker muligens dette argumentet. For det tredje medfører en uriktig dom at forvaring kan bli en mer langvarig straffereaksjon enn tvunget psykisk helsevern, som skjer i form av et rent sikringsperspektiv. Det hører til skyldspørsmålet å ta hensyn til om det foreligger en psykose, og på tidspunktet for avgjørelsen av skyldspørsmålet vil det kunne være uklart om de øvrige vilkår for å idømme en særreaksjon er til stede.

(...)Anders Behring Breivik ønsker å bli dømt til forvaring. Kan retten ta hensyn til det? Tvil skal komme tiltalte til gode, og fra ulike hold er dette blitt anført som en grunn for å dømme ut ifra tiltaltes ønsker. Dette er et blindspor. Straff er et onde, og straff skal ikke idømmes om straffevilkårene ikke er oppfylt. I den sammenheng kan det nevnes at tilregnelighetsspørsmål ikke står i noen særstilling, og den samme begrunnelse kan brukes for alle straffevilkår. Om han er utilregnelig er det vel uansett spørsmål om at han i seg selv er i stand til å disponere over seg selv. Og hva om Behring Breivik skifter mening? Han har alt endret mening, og det kan skje igjen. Beviskravet for tilregnelighet ligger som en konklusjon klart nærmere det strafferettslige beviskrav enn sivilrettens krav om sannsynlighetsovervekt. Vi vil ikke gjøre noe forsøk på å angi kravet som en prosentstørrelse, ved å presse begrepsbruken over i matematikken.

Så langt har jeg i hvert fall gjengitt en del juss, nå er det på tide å nærme seg spørsmålet om Behring Breivik bør dømmes til forvaring eller overføres til tvunget psykisk helsevern. Kan vi med høy grad av sikkerhet utelukke at Behring Breivik var psykotisk 22. juli? Kan vi utelukke dette skal han dømmes til forvaring. Kan vi ikke det skal påstanden være at han overføres til tvungent psykisk helsevern.

(...) Jeg går over til diagnostisk arbeid. Dette er hovedkjernen i saken. Oppfyller han kravene til paranoid schizofreni er han utilregnelig i straffelovens forstand. De løftet fram følgende sitat: «…» De sakkyndige anførte videre at hans symptomprofil var preget av affektavflating, at han ikke hadde kognitiv svikt, at han hadde en uvanlig symptomprofil. Etter vår mening er det fordeler og ulemper ved et så konkret bilde av Breivik. De sakkyndige framhever at det er det grandiose som er kjernen i Breiviks vrangforestilling, uavhengig av hans politiske ideologi. Det er altså personen Breivik som gis en F20-diagnose, ikke hans ideologi. Det er heller ikke slik at kognitiv svikt er en forutsetning for diagnosen. Det er altså ikke et godt argument for tilregnelighet at han har utført en kognitivt krevende handling, og at han har gjort noe slikt. Men dette har også en betydelig svakhet: Medfører ikke denne presiseringen at alle massemordere og terrorister er psykotiske, fra Adolf Hitler til Osama bin Laden? Faller ikke enhver terrorist inn i dette bildet de tegner? Til det vil jeg minne om hva Sørheim svarte på spørsmål fra advokat Elgesem, da klokka hadde passert halv fem: «Nå har vi gjort en diagnostisk avveining som bygger på mange faktorer. Det er ikke en vrangforestilling her. Det er hundre og femti sider med vrangforestillinger. Det med en kjerneforestilling er fordi vi ikke kan gjengi alt hver gang. Det er uhåndterlige mengder å nevne hver gang. Derfor har vi konsentrert oss om en kjerneforestilling som det andre bygger rundt.» Det er med andre ord slik at diagnosen har et adskillig bredere skjønn enn det denne kjerneforestillingen gir inntrykk av. Det blir med andre ord uriktig å si at de sakkyndige sier at alle må være psykotiske. Dette dreier seg ikke om enhver terrorist, men om personen Anders Behring Breivik.

(...) For oss reiser den første erklæringen en reell tvil om han kunne vært psykotisk, og da skal han kunne overføres til tvungent psykisk helsevern. Det er også vår påstand.

Vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt, jeg har tatt med lovteksten, den ligger i det juridiske utdraget på side 2. Jeg skal ta med noen subsidiære betraktninger: Det kan tenkes at retten vurderer saken annerledes, at man vurderer jussen annerledes, at man kan sette beviskravet lavere, at eventuell tvilsgrad ikke er sterk nok, slik at man dømmer til forvaring. Man kan vurdere faktum annerledes, at retten ikke regner Husby/Sørheims rapport og kommisjonens bemerkninger som sterke nok argumenter. Imidlertid kan det også vurderes at man vil skape ny rett, at man vil oppheve eksisterende rett. Jeg vil mane til forsiktighet for de som regner denne saken som egnet som prøvesten for ny rett.

Om man anser at kravet til forvaring er oppfylt er det ingen tvil om at han skal få forvaring for lovens strengeste straff, og dette er vår subsidiære påstand.

Transkribert av Irene Halvorsen og Martin Moland. Redigert av Hannah Gitmark.