Skravleklassens parallellsamfunn

KOMMENTAR: Vi trenger et dialogmøte for skyttergravskrigerne på Facebook.

En stor del av den norske offentlige debatten, spesielt den delen som pågår i de sosiale mediene om innvandring og integrering, er en karikatur. For mens en del av høyre- og venstresiden krangler med hverandre, og graver seg ned i skyttergraver, blander inn aper, Fjordman og det som verre er, pågår det en annen debatt i det virkelige offentlige rom. Der er det unge jenter med minoritetsbakgrunn som står i front, og kjemper for ytringsfrihet og integrering.

Vi er blitt vant til at debatter om innvandring og islam skaper temperatur, men nå har diskusjonen nådd nye høyder – eller bunner, det kommer an på hvem du spør. Skjellsord og merkelapper hagler høyt mellom Kjetil Rolness og hans fløy på den ene siden og SVs Snorre Valen og hans kampfeller på den andre. Blant de drøyere eksemplene på sosiale medier finner vi utsagn som «Esbati spelar niggerrollen uten å vite det», «islamistelskende venstreside», «høyreekstrem».

Kommentar: «Det er opplagt rasistisk å framstille babyen til Giske og N’jie som ape. Det er ikke noe å lure på» (Hege Ulstein)

Debatten startet med en NRK-reportasje fra Stockholm. I innslaget forteller svensk politi at de er i ferd med å miste kontrollen i flere bydeler. Dette er bydeler hvor nesten alle innbyggerne er innvandrere og hvor arbeidsledigheten er høy. Ali Esbati, svensk riksdagspolitiker for Vänsterpartiet, syntes reportasjen var rasistisk og mente den ga et galt bilde av forstedene. En stund etter dukket en satiretegner opp og helte enda mer bensin på bålet med en apetegning av Esbati, som angivelig skulle spille på det at Esbati drar rasismekortet litt for ofte. Og aldri har debatten vært mer polarisert.

Dette er en typisk krangel mellom høyre- og venstresiden. Høyre fløy sier at innvandringen har gått for langt, integreringen er mislykket og at problemer med innvandring og integrering er underkommunisert av politisk korrekte medier og venstresiden. Venstresiden på sin side mener ofte at høyresiden svartmaler, skaper og spiller på frykt.

Les også: Sylo Taraku kom til Norge som flyktning i 1991: – Hjelp flyktningene der de er

Sannheten ligger trolig et sted mellom ytterpunktene. Det var i mange år slik at venstresiden ikke ville ta tak i problematiske sider med innvandring og integrering. Det har jeg selv erfart en rekke ganger. Et eksempel er da jeg for noen år siden holdt et foredrag om trygdesvindel blant gifte somaliske mødre. Etter foredraget kom en høytstående SV-politiker bort til meg. Hun sa at hun var enig med meg i en del ting og i dette tilfellet hadde jeg rett, men det var bare synd at de ikke kunne støtte slike som meg offentlig. Da ville nemlig Frp klatre videre på meningsmålingene.

Mye har endret seg. Venstresiden er mer offensiv til problemer knyttet til innvandring og integrering, men har fortsatt litt berøringsangst. På SVs podkast sa partileder Audun Lysbakken i forrige uke at selv om han og flere andre i SV vil og skal ta tak i utfordringer knyttet blant annet til radikale islamister i Norge, får de tilbakemeldinger fra medlemmene om at de ikke må nøre opp under fremmedfrykt og ikke gi billige poenger til Frp. Å sjonglere mellom antirasisme og bekjempelse av ukultur og farlige miljøer er en nøtt SV tydeligvis ikke har knekt ennå.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Høyresiden har på sin side en tendens til bare å skrike høyt om alt de er misfornøyd med, og slenge «politisk korrekt»-bemerkninger rundt seg som om det skulle ha vært konfetti. Og dette med at man ikke snakker om problematiske sider av innvandring? Virkelig? Jeg synes ikke vi gjør annet. Både ulemper ved innvandring, ting som ikke fungerer i integreringen, frykten for parallellsamfunn, moskeer, arbeidsledighet og kriminalitet – vi drukner i saker som handler om innvandring. Finn én uke det siste året der det ikke har stått noe om innvandring i norske medier, både tradisjonelle og sosiale.

Vi snakker så mye om problemene og utfordringene at vi glemmer at det faktisk er lyspunkter også. Og nei, vi er ikke Sverige. Vi er ikke nærheten av de parallellsamfunnene vi så i NRK-reportasjen, men det har i stedet vokst fram parallellsamfunn på nettet. Det som gjerne kalles Facebook-Høyre og venstresiden opererer i hvert sitt ekkokammer. De fører en virtuell krig om hvem som forvalter sannheten i flyktning- og integreringsdebatten. Er det noe som tyder på at debatten bringer noe godt med seg? Det måtte i så fall være at nye stemmer slipper fram i det offentlige rom.

I vår har vi sett en rekke nye stemmer som har skrevet og deltatt i den offentlige debatten. Mange minoritetsjenter – og -gutter – tar tak i utfordringer knyttet til det å bo og leve i Norge med foreldre fra et annet land. De har skrevet om temaer som klær, sex, skam, homofili, frafallenhet og moralpoliti. De har brukt sin ytringsfrihet, selv om det kan koste dem dyrt. De er unge, modige, fulle av kampvilje, og krever sin plass i Nye Norge. De krever å bli sett, både av sine miljøer og storsamfunnet. Disse unge menneskene ser ut til å ha forstått noe som en del av Facebook-debattantene ikke skjønner; nemlig at det å delta i den offentlige debatten medfører ansvar, og ved å ta debatten i det offentlige rom kan du bli møtt med motargumenter og bli motsagt. Debatter som foregår i det åpne rom har sine åpenbare styrker i forhold til det som skjer i ekkokamrene.

Les også: Siri Dokken: – Det er stor forskjell på å tegne Siv Jensen som lirekasseape, og å tegne Ali Esbati som jungel-ape

Ordkrigen som nå pågår mellom (stort sett) menn i skravleklassen med gode jobber gagner ingen, og i hvert fall ikke integreringsdebatten. Hvis disse gutta hadde sett opp fra sine tastaturer i fem minutter, hadde de sett at det skjer mye bra med debatten i det virkelige liv. Integreringstoget er i ferd å forlate perrongen – og man kan lure på om Rolness’ og Valens fløyer får det med seg. Hvis man ser debatten i fugleperspektiv kan det se ut som at de står igjen, mens unge jenter med minoritetsbakgrunn er blant dem som tar over det offentlige rommet – gjennom saklig argumentasjon i de tradisjonelle mediene.

At noen i skravleklassen blir krenket, setter hverandre i bås, føler seg misforstått og stigmatisert, tyder på at det er de som burde bli reintegrert i samfunnet. Kanskje er det på tide at noen arrangerer et dialogmøte, slik at debatten kan løftes fra tastaturene og ut til det fysiske rom? Hvis Abid Raja ikke blir gjenvalgt til Stortinget neste høst er det bruk for ham i hans gamle deltidsjobb som general for dialogmøtene på Litteraturhuset.