Poppoteten Per

Da rota æ rundt bodde i London. Var bare opptatt av sex ikke TV.

Tidligere denne uka: Vi ringer NRKs popprofet trendguru og «Store studio»-vert Per Sundnes. Mandag har han sending nummer 100. Spørsmålet om han kunne tenke seg å være portrett i Dagsavisen kommende lørdag har ikke engang nådd spørsmålstegnet før han har ropt «jajajajaja».

Onsdag: Vi har ankommet Sundnes' himmelrike på jord NRK og statskanalens nyoppussede kantine. Først har han møtt oss nede i NRKs mytiske ankomsthall avvist med en svinsende håndbevegelse at vi trenger å skrive oss inn i loggen og besvart telefonen som ringer funky til tonene av Madonnas siste superhit «Hung Up». Så forsvinner den lille skrotten med de altfor store kritthvite joggeskoene den altfor store svarte blazeren og det altfor lange svart og hvit-stripede skjerfet i retning kassa. Sundnes fyller snart 40 og er sulten. Bak på olabuksene er det masse hvit skrift fra beltet henger et grovt nøkkelkjede og fra nakken henger hetta på en hettegenser. Er det dette Kjetil Rollnes foraktfullt omtaler som Per Sundnes-stilen?

NRK Vi blir sittende rett foran et bord med rundt 670 års erfaring fra NRK. Scheie Pål Bang Totto Osvold og Andreas Diesen. Han vil bli som dem.

– Dette e verdens beste arbeidsplass sier han overbevisende.

Uten å bremse ned foran neste sving fortsetter han:

– Tænk for en ære å bli tegna da! Æ huske at æ ble tegna på torget hjemme i Bodø da æ va liten – I've come a long way!

Sundnes er en liten mann. Liten og blid. Så blid at bestevenninna hans Nikita-dronningen Inger-Ellen Nicolaisen har støle magemuskler etter hver kveld med Per. Og så liten at da Dagens Næringsliv skulle lage sak om små menn så tenkte de på ham.

– De var her i dag. De skulle lage sak om det å være liten og hvordan man overkompenserer.

– Bryr du deg om at du er liten?

– Ikke i det hele tatt. Som barn kanskje. Æ var Lille-Per. To centimeter kortere enn Store-Per. Men æ var nok litt tøffere i trynet for å komme mobberne i forkjøpet. Men nei da høyden e det minste problemet mitt sier han og ler.

Nei Det største problemet hans er å si nei. Han klarer det ikke. Og derfor jobber han gjerne 12 timer om dagen sju dager i uka.

– 100? Det e helt sykt. Skulle æ ha tippa hadde æ sagt 24 sier han om de 100 programmene han snart har vært med på i «Store studio» NRKs veslevoksne kulturelle talkshow på mandager.

– Det e en fantastisk jobb. Det e som å komme med to tomme bæreposer og gå hjem med to fulle.

I tillegg til «Store studio» er han NRKs poppotet. NRKs orakel innen det utvidede popbegrep. Derfor popper han opp i alle mulige kanaler og programmer. Han er fornøyd med tilstanden. Innenfor NRK-systemet er han der han vil være og nyter stor frihet.

– Æ e gjerne her 24 timer i døgnet.

Han ramser opp: Mandela-konserten Nobel-konserten fast på Frokost-TV innslag og spesialprogrammer.

– Den eneste avdelinga i NRK æ ikke har jobba for er sporten. Skulle æ gjort det så måtte det vært som håndballkommentator. Det e den store pasjonen så æ e ganske sur om dagen.

Ganske sure er de andre musikkjournalistene i NRK også. Pers posisjon i NRK og ute hos plateselskapene oppleves som blokkerende. Per har møtt Alanis Morissette fire ganger U2 tre ganger og Madonna et par ganger. Han fnyser av det.

– At det går folk rundt i gangene her og miger& Æ har sett mange talentløse folk i møte med popstjerner sier Sundnes.

Han er en kontrollfrik på bedringens vei og mener selv han har en enorm arbeidskapasitet.

– Øverste punkt når æ har medarbeidersamtaler i NRK er: «Per må lære seg å si nei». Men æ mener det omvendt: Si ja! Dette e jo ikke bare en jobb det e vel så mye en hobby. Æ e jævlig privilegert. Og æ skal jobbe her til æ dætt om. Æ skal fortsette å si ja.

Nei nei Alternativt så er det å ikke holde kjeft som er hans største problem.

– Æ e et forferdelig intervjuobjekt. Æ snakke og snakke og snakke. Og egentlig liker æ det ikke.

Han kunne lurt oss. Og forteller om hvordan han pleier å kuppe frokostsendingene hver onsdag.

Etter 100 sendinger som sidemann for Anne Lindmo er det vel naturlig at han tar steget opp? Nei. Hovedansvaret for en sending kan han ikke tenke seg.

– Æ ble med motvillig. Æ ville ikke være med men Anne ba mæ være med på en pilot så første program og så var vi i gang.

Sundnes forteller om at han har vært gjennom ulike auditionforsøk i NRK. Alle på oppfordring.

– Æ e jævlig ukomfortabel i rollen som programleder. Tilbakemeldingen på audition var: «Dette er ikke bra. Det funker ikke Per».

Mannskit! Per Sundnes er den irriterende typen som alltid syns den forrige plata var best. Han som vet bedre. I høst ble han parodiert av Østbye & Rønning.

– Parodiert i prime time på NRK da har det skjedd no stråler han.

– Hele parodien handler om at alt er så passé. Om at alt er så veldig november ikke sant. Og det e faen ikke kødd sånn har æ jo holdt på hele livet. Hvis en kamerat kom med en plate så måtte æ ha noe annet. Æ var hele tida på søk etter noe nytt. Og sånn e det nok fortsatt. Det e slitsomt.

Det syns mange andre også. For det er ikke til å komme unna at Per Sundnes er en fyr du elsker eller hater. Besserwissere balanserer på en knivsegg.

Men før vi kommer inn på hat så må vi til kilden for Pers musikkinteresse.

– Det var svoger-Tor som reddet meg fra ABBA-helvetet. Han syns det var mannskit. Han hadde et pedagogisk opplegg for å få mæ vekk.

– Ikke misforstå æ kan min ABBA for faen men det var politisk ukorrekt på 70-tallet å ikke like ABBA. Han kjøpte NME og Melody Maker hver uke som æ lånte. Så Tor har æren. Men han har fått igjen.

– Fått igjen?

– Ja som da æ møtte Bryan Ferry. Æ fortalte om barndommen min om at æ lå på gulvet og rullet meg i de doble coverne til Roxy Music.

Det er fristende å spørre om han virkelig tror Bryan Ferry var interessert i Per Sundnes ' barndom og rulling i halvnakne Roxy-pin-up-jenter. Vi rekker ikke.

– «Det var akkurat sånn det skulle være» sa Bryan. Og så fikk æ Japan-utgaven av alle Roxy-LP-ene av han. De endte hos Tor selvfølgelig. Og da æ ba Bryan signere dem nektet han. Han ville heller signere dopapir enn å ødelegge platene.

Til dattera til niesa si fikk han autografen til Madonna.

– «To Marianne from Madonna». Men æ e ikke som han i Tufte æ samler til andre.

Så forteller han om Per og Bono i Dublin. Om da han fikk en uvanlig CBS-pressing av U2's album «Pride».

– Der e æ god æ e god på small talk sier han eksaltert over at han snakket en i apparatet rundt U2 svimmel og fikk tak i en eksklusiv U2-LP. «Slutt å tulle» sa Bono! Han trodde ikke på det.

– Æ går fortsatt og lurer på hvem som skal få den det er ti på lista. Men æ skal ikke ha den sjøl.

– Du gir bort alt?

– Stort sett.

Hat Forrige helg skrev VGs seniorspaltist Yngve Kvistad en syrlig sak om Sundnes. Om at Per skryter av at han er en av to norske journalister som har møtt Madonna. Kvistad opplyste kjølig om at det var noen flere.

– E folk helt syk i hodet?! Æ har aldri sagt det. Æ leste det ikke æ var i London men det er jo fantastisk gøy. Helt fantastisk.

Det er noe ved han som provoserer andre kollegaer i mediene. Kanskje er det misunnelse. Kanskje er det hans tilsynelatende blanding av roller og nærhet til kildene. Kanskje er det at journalister ikke liker journalister som ber om autografen til kildene. Sist søndag hengt ut i VG og i forrige nummer av litteraturtidsskriftet Prosa lagt død til marken av Kjetil Rollnes. Rollnes mener innflytteren Per nærmer seg parodien på den «urbane livsnyter».

– Tenk å få fire sider i Prosa!

Kjetil Rollnes anmeldte høstens to skikk og bruk-bøker den ene signert Per Sundnes. Rollnes var ikke snill med Pers bok «Chic og bruk i storbyen».

– Nå har han vært sint på Ottar så lenge så det er fint at han får noen andre å være sint på stråler Per.

– Æ sendte det rett hjem til mamma. Yess! Det ble høytlesing i redaksjonen. Men det e jo fantastisk at man e der oppe!

– Hva med Rollnes' nedsettende snakk om «Per Sundnes-stilen»?

Ifølge Prosa omtaler Sundnes sin egen stil som «den nå så omtalte Sundnes-stilen».

– Det e feil! Rollnes fikk lese utkastet det ble fjernet i boka.

Litt stressa nå.

– Uansett det e jo ingen stil! Det e jo helt sykt. Hva skulle det være i så fall? Æ e jo helt schizofren når det gjelder klær.

– Hvordan blir det å bli 40?

– Helt topp.

–?

– Jajajajaja. Man blir det bare klokere og klokere og klokere. Æ kunne aldri gjort «Store studio» som 25-åring. Da rota æ rundt bodde i London. Var bare opptatt av sex ikke TV.

– Du kunne ikke vært på TV i «Store studio» som 25-åring?

– E du syk!? Nei æ hadde tatt det så alvorlig ville ikke takla det.

Omsorg Mandag er siste sending for sesongen. Så går turen rett hjem til Bodø mamma og pappa og tre eldre søsken. Og masse venner.

– Folk kan si hva de vil om mæ æ har samme base uansett sier han. Han snakker om folkene sine hjemme.

Egen familie skal han ikke ha. Det er han helt sikker på. Men omsorgsgenet er likevel stort og bankende. Det samme er konkurranseinstinktet.

– Æ skal vinne alt. Æ skal være verdens beste filleonkel verdens beste onkel.

Og det er han. Han har et eventyrlig barnetekke ifølge mamma. Og han pleier fortsatt kontakt med elever han var lærer for på videregående. Han har jobbet i barnehage vært støttekontakt og jobber for Kreftforeningen. Mora er miljøarbeider i Bodø pappa tidligere offiser. Og en av hans beste venner hjemmefra sitter bundet til rullestol.

– Det e noe annet det er heller han som har tatt vare på mæ.

Kameraten Svein har muskelsvinn. Derfor kaller Per han for Tynn-Svein. Han blir stadig tynnere.

– Vi har kødda hele barndommen med at han skal dø. Det e en måte å ufarliggjøre det på sier Per.

Og når Per tar med seg venner hjem til Bodø og besøker Svein fleiper han med dem og sier at det bare er å feste gule lapper på ting de vil ha. Svein skal jo dø.

VM i jul I jula får Per besøk av ei venninne fra studieårene i London. Besøket kommer fra California og livet har ikke fart pent med henne.

– Livet hennes er en amerikansk såpeopera. Mamma er overvektig og broren tok en overdose heroin. Og æ går egentlig dårlig overens med amerikanere æ blir jævlig liten rød og sinna Men æ skal være snill sier Per som spanderer tur på henne fra USA i julepresang. Per mener han er verdensmester i julepresanger.

– Hvor mange kjøper du fem?

– Fem?! Nei nei e du syk?!

– 25?

– Ja minst. 30 kanskje.

Per Sundnes følger oss høflig helt ut på trappa han har jo skrevet bok. På veien hilser han blidt og takker for sist til popstjerna Maria Arredondo og bestiller drosje. Han gjentar bildet om å legge på en femtiøring.

– Æ voldtok Sigurd Sollien i Oslo-TV da æ var der. Herregud æ må slutt. Æ må ta mæ sammen.

Så smekker døra i drosja igjen. Ro. Endelig ro.

– Kjør meg til Dagsavisen du får 100 kroner ekstra hvis du holder kjeft.