Innenriks

Osloforskeren

Byforsker Oddrun Sæter forsøker å finne ut av hvorfor folk flytter på seg. Og mener det ikke ville skade hvis Oslofolk ble litt mer urbane.

- Har du vært i New York? Der snakker de med hverandre, ikke sant. «Å, så fine sko du har,» «Synes du det, tusen takk.» Her er man kanskje redd for at den uformelle praten skal skape forpliktelser. Nei, Oslo er ikke spesielt urban, sier Oddrun Sæter.

- Ikke?

- Nei, nei. Bergen har mer av det urbane i seg, der faller de små kommentarene lettere. Kanskje er det noe med kystkultur mot innlandskultur, sier Sæter.

Bygdefolk i byen

Det er byen som har vært sosiolog Anne Karin Sæters forskningsobjekt nummer én. Hvordan forholder vi oss til hverandre? Hvem har rett til byen? Og i det siste - hvorfor flytter vi på oss?

- Økonomi er en del av bildet. Skal folk ha en større bolig, må de ofte ut av sentrum, til et sted der boliger er rimeligere. Men det er mange andre faktorer også, som det blir spennende å finne ut av, sier hun.

Ett utgangspunkt for prosjektet er medieoppslagene om «hvit flukt» fra Groruddalen.

- Vi vil teste folk selv, om hvorfor de flytter fra én bydel til en annen, eller ut av Oslo, sier hun.

Sammen med to andre forskere, Bengt Andersen og Per Gunnar Røe, og tolv mastergradsstudenter, har Sæter samlet inn data fra seks bydeler i Oslo og fra forstaden Ski. Gjennom kvalitative intervjuer med folk i «flyttemodus», samt folk som har bodd lenge på stedet, har de fått et innblikk i folks flyttehistorier.

Vil bo alene i byen

Når Dagsavisen møter Sæter, har hun lest gjennom intervjuene fra én bydel. Det er langt fram til konklusjonen, men hun har noen tanker.

- Oslofolk er bygdefolk. De vil bare gå på ski, ler hun. - Nå overdriver jeg, dette er karikert. Men likevel: det er interessant at de bor i byen, og likevel vil være alene, sier Sæter.

Intervjuene hun har gått gjennom, er fra en bydel nær marka. En svært viktig verdi for dem som bor der er turløypene og skogen, forteller Sæter.

- Enkelte drar sjelden ned til sentrum, fordi der synes de at det blir for mye folk. Mens jeg tenker at «ja, men det er akkurat det som er så deilig!». Det er interessant at vi kan se så forskjellig på det, sier Sæter.

- For noen dager siden var jeg på et seminar om plassmangel i byen. Men det er jo ikke noe poeng å bygge byen større, før vi har lært oss å være urbane. Vi må lære å godta det fremmede, å tåle et mangfold. I stedet samler vi oss i trygge enklaver, der alle ligner oss selv, sier hun.

Organisasjonsopptatt

Interessen for mennesker og en våknende politisk bevissthet gjorde at Sæter valgte å studere sosiologi.

- Det sosiale er interessant. Det handler om samspillet mellom mennesker og samfunn, og måter man organiserer seg på i det små og i det store. I tillegg er det en politisk dimensjon i det, selv om den ikke alltid er så tydelig. Hvordan bygger vi et samfunn?

En sosiolog kan også gjøre undersøkelser på individnivå, og studere mer skjulte trekk ved sosialt samvær.

- Når man kommuniserer i gruppe blir noen instrumentelle, og opptatte av å løse oppgaven. Andre blir ekspressive, og opptatte av at alle skal ha det bra underveis.

- Hva skal man bruke sosiologien til, da? Rent praktisk?

- Sosiologer har alltid fått seg jobb. De kan forske eller jobbe i byråkratiet. Det er en nyttig utdanning for å håndtere politiske saker, fordi man har innsikt i hvordan samfunnet fungerer. Da jeg tok utdanningen, var det også mange sosiologer som skulle bli journalister. De tok sosiologi for å forstå det samfunnet de skulle virke i, sier hun.

Mer fra Dagsavisen