Ønsket afrikansk donor – tilbudt asiatisk

Lille Karla (7 måneder) sitter fortrolig på mamma Ingrids fang. Den lilla smokken med måne og harepus er godt plassert i den smilende munnen, mens det store mørke håret står til alle kanter. Sorte krøller de to foreldrene har betalt dyrt for.

Les også: – Stor jordmormangel kan sette barn i fare

Måneder i kø

Siden 2009 har lesbiske par hatt rett til assistert befruktning på lik linje med heterofile som sliter med fertiliteten. Og for Ingrid og Nadette Narum var det aldri noen tvil, de ønsket seg begge barn. Så snart papirene på parets første leilighet var signert, gikk Nadette ned på kne, og seks måneder senere sto de begge brud. Deretter stilte de seg i kø for assistert befruktning på Rikshospitalet.

– Det er jo så typisk lesbisk, skal gjøre alt så innmari fort, flirer Ingrid.

Etter fire måneder i kø ble paret innkalt til konsultasjon på Rikshospitalet. Her plottet en sykepleier inn «sort hår og brune øyne», karaktertrekk som skulle representere Nadettes kamerunske opphav. De ønsket seg et barn som utseendemessig lignet dem begge. Det eneste som kom opp var skandinaver og noen med sydeuropeiske donorer. Legen fortalte at det kunne hende at det dukket opp en afrikansk donor innen behandlingen kunne begynne, men etter ytterligere ti måneders venting var det bare en asiatisk donor tilgjengelig.

– Når man drar til et sykehus for å lage barn, enten fordi man er to damer eller fordi man ikke har god nok fertilitet, så føler man seg ganske sårbar. Og når man da i tillegg får beskjed om at de ikke kan imøtekomme vår etniske bakgrunn, måtte vi gå noen runder med oss selv, forklarer Ingrid.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ikke om forfengelighet

De har følt seg litt fisefine, de to mødrene i den splitter nye leiligheten på Løren. For barn er jo barn, og selvsagt hadde de blitt like glad i Karla uansett hvilke farge det hadde vært på de store øynene og det bustete håret. Likevel holdt de altså fast ved at de ønsket et barn med afrikanske gener.

– Siden Nadette og jeg ser så forskjellige ut, så syns vi det var viktig at Karla skulle kunne kjenne seg igjen i oss begge. Når Nadette er på trilletur så kommenterer folk «så søt datter du har!» og når jeg triller sier de det samme. Nå kan ingen si at «hun der er vel ikke mammaen din?», forklarer Ingrid.

Les også: Sanne fikk helsesøster-besøk før hun var født

Drev lobbyvirksomhet

Fordi Nadette ikke kan bære fram barn, måtte de afrikanske genene komme fra donoren. Alternativet for de to var dermed å bli stående i kø hos Rikshospitalet i påvente av en mørkhudet donor, eller å ta kontakt med private klinikker. Og joda, de tenkte selvsagt tanken på å finne en mann selv. En kryptisk beskjed ble lagt ut på facebookprofilene deres om at Riksen manglet afrikanske gener. Venner tipset paret om en kjekk afrikansk mann som jobbet i en bestemt burgersjappe, og når de to så en pen mørk mann på T-banen dultet de borti hverandre og smilte forsiktig. Kanskje de skulle spørre om han kunne tenke seg å melde seg som donor?

– Jeg ringte til og med Rikshospitalet for å spørre om vi kunne finne en selv, men nei. Da ville han jo ikke lenger være anonym, og det er jo liksom greia med assistert befruktning, sier Ingrid.

Etter å ha tenkt seg grundig om, bestemte paret seg for å ta kontakt med en privat fertilitetsklinikk i Oslo. Her måtte de betale for sperm og shipping, konsultasjon, inseminering og retten til søskenforsøk med samme donor. Ja selv leie av fryserplass for sæd til et senere forsøk koster penger, og til slutt endte sluttsummen på et sted mellom 40.000 og 50.000 kroner. Et beløp et etnisk norsk par ikke hadde trengt å betale.

– Når vi nå har fått vår nydelige Karla er alt det der med Riksen glemt. Men selv om vi forstår at det handler om helsevesenets forvaltning av ressurser, så hadde vi ønsket at de kunne gjøre jobben dersom vi hadde kjøpt og betalt sæd selv, avslutter Ingrid.

Les også: Minoritetskvinner i kø for prevensjon og abort

Rikshospitalet: – Utreder afrikansk kandidat nå

– Forskjellige etnisiteter har ulikt syn på sæddonasjon. Det er en vesentlig forskjell fra for eksempel norske forhold, sier Peter Zoltan Fedorcsak ved Rikshospitalet.

Inntil 2005 var det tillatt med anonym sæddonasjon, også i Norge. På denne tiden importerte Rikshospitalet all sæd fra Danmark. Da man i 2005 begynte med identifiserbar sæd, stoppet importen fra Danmark.

– Prøver å finne match

Etter dette har Rikshospitalet sluttet med import av sæd, også i de tilfellene hvor de ikke selv har matchende etnisitet i egen sædbank.

– Om barnet har samme etniske bakgrunn som foreldrene har ikke nødvendigvis noe å si for barnets beste, sier avdelingsleder ved reproduksjonsmedisinsk avdeling, Peter Zoltan Fedorcsak.

Han forteller at de alltid prøver å gjøre så godt de kan med å finne en passende match, men at det ofte kan være vanskelig.

– Vi har donorer fra Europa, Sørøst-Asia og Det fjerne østen, men selv om vi ikke har noen fra Afrika nå, kan jeg fortelle deg at vi nå har en med afrikansk utseende til utredning, forteller han.

– Ikke diskriminering

I henhold til bioteknologiloven er det legen som bestemmer sædgiver, og de som trenger sæd har derfor ikke mulighet til å finne en donor selv.

Fedorcsak forteller at Rikshospitalet finner en del av sine sædgivere ved å gi informasjon til dem som allerede er blodgivere, men at det ofte er vanskelig å nå ut til menn i visse etniske miljøer.

– Det handler ikke om diskriminering fra vår side, men om kultur. Forskjellige etnisiteter har ulikt syn på sæddonasjon. Det er en vesentlig forskjell fra for eksempel norske forhold, hvor de aller fleste ikke har noen betenkeligheter med dette, forklarer han.