Olsen gjør Jensens jobb

Debatten om hvorvidt det er økonomisk krise er like tåpelig som diskusjonen om Norge var i krig i Afghanistan. Selvfølgelig var Norge i krig. Og like selvfølgelig er det krise når landet opplever den største arbeidsledigheten på 23 år.

Det nytter ikke å definere seg vekk fra virkeligheten slik forsvarsministeren og statsministeren i den rødgrønne regjeringen forsøkte med Afghanistan. Og som finansministeren og statsministeren i den blåblå regjeringen forsøker med arbeidsløsheten.

Når finansminister Siv Jensen (Frp) og statsminister Erna Solberg (H) viker tilbake for å kalle en spade for en spade, er det av bekvemmelighetshensyn. Krise kaller på krisetiltak, og det kan skremme velgerne.

Les også kommentaren «Nå koster det ikke noe å låne penger. Det er en kortvarig glede.»

Mens økonomien skriker etter ekstraordinære tiltak, sitter finansministeren rolig med verktøykassa uåpnet i fanget. En finansminister kan gjøre en masse for å påvirke konjunkturene og arbeidsmarkedet. Jensen tror kanskje hun har gjort sitt med statsbudsjettet for i år, som Stortinget vedtok i fjor, da flyktningsituasjonen, og ikke arbeidsledigheten, var hovedsaken. Krise? Hvilken krise? Spør Jensen. Det er ledige jobber i Nord-Norge. Folk i Rogaland kan flytte til Røst.

Ledighet er ikke en hodepine som går over av seg selv. Arbeidsløshet på et høyt nivå har en lei tendens til å bite seg fast. Finansministeren risikerer å seile inn mot valget med etterkrigstidas høyeste arbeidsløshetstall i bagasjen. Det får være hennes problem på valgdagen. Ledigheten er nå landets og de arbeidsløses største problem.

I motsetning til finansminister Siv Jensen er sentralbanksjef Øystein Olsen svært aktiv i kampen mot ledigheten. Forutsetningen for å vinne kampen er at Olsen og Jensen spiller på samme lag. Han med pengepolitikken (renta) og hun med finanspolitikken (statsbudsjettet).

Et godt eksempel på vellykket samspill fikk vi under finanskrisen i 2008–2009. Daværende sentralbanksjef Svein Gjedrem gikk foran med flere rentekutt. På ett år, fra juni 2008 til juni 2009, ble renta kuttet fra 5,75 prosent til 1,25 prosent. Finansminister Kristin Halvorsen (SV) fulgte opp med massiv pengebruk over statsbudsjettet.

Fra desember 2014 til mars i år, har sentralbanksjef Øystein Olsen kuttet renta fire ganger, fra 1,25 prosent til 0,5 prosent. Finansministeren har levert en pakke på årets statsbudsjett med merkelappen «tiltakspakke», pluss store skattelettelser.

Olsens plan med rentekuttene er å bevare en lav kronekurs. En svak krone gjør eksportindustrien sterkere. Lav rente gjør det lønnsomt for folk å låne til huskjøp og andre formål. Det bidrar til å holde hjulene i sving.

Olsens pengepolitikk har vært en suksess. Det er den svake norske krona, sammen med moderate lønnsoppgjør, som gjør at det ikke står enda dårligere til på arbeidsmarkedet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Olsens rentevåpen er i ferd med å gå tom for ammunisjon. Lave renter ute gjør at også andre lands valutaer svekkes. Vårt konkurransefortrinn spises opp.

I Sverige, Danmark og i eurolandene er renta under null. Minusrente betyr at man må betale for å spare og at man får betalt for å låne. Det er helt sykt. Ett eksempel: Oljefondet har en stor beholdning svenske statsobligasjoner. Siden den svenske renta er negativ, må oljefondet betale penger til den svenske stat. Norge betaler en form for u-hjelp til Sverige med oljepenger. Minusene med minus-renter er mange ganger flere enn plussene. Pengepolitikken er i ferd med å bryte sammen.

Her hjemme kan ikke Olsen lenger drive motkonjunkturpolitikk alene. Jensen må ut av garderoben og inn på banen.