Ny bok: – Giske-saken var som et Svarteper-spill i Ap

Forfatterne Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret mener maktkampen i Ap har gjort det vanskeligere å varsle.

Av: Helge Rønning Birkelund / FriFagbevegelse

Alle kortene legges på bordet når Forlaget Manifest tirsdag legger boka «Giske-saken – og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet» ut i bokhandelen.

Anja Sletteland, førstelektor i retorikk ved Universitetet i Oslo, og Kristin Skare Orgeret, professor i journalistikk ved OsloMet, gjør sitt beste for å rydde opp i jungelen etter Giske-saken. Nå ripper de opp i maktkampen som ifølge forfatterne var den sentrale drivkraften i Giske-saken.

 – Hvis noen hadde sagt til meg da #metoo startet at vi i dag, to og et halvt år senere, sitter her uten noen nye saker, hadde jeg ikke trodd det. Mange vil påstå at det er vanskeligere å varsle om seksuelt maktmisbruk nå enn det var før Giske-saken, sier Kristin Skare Orgeret.

– Og det er mye vanskeligere å dekke dette i media, skyter Anja Sletteland inn.

– Det ønsker vi å gjøre noe med, rett og slett. Prøve å finne ut hva som har skjedd. Og få en diskusjon om mulige veier videre, legger hun til.

Les også: #Metoo ett år etter: Den lille knaggen, med det store emnet

Maktkampen

Sletteland og Orgeret oppdaget blant annet at maktkampen i Arbeiderpartiet ødela for hele #metoo-delen av saken.

– Det er ikke slik at #metoo er ødelagt og knust i tusen biter for alltid. Det kan limes sammen. Men Giske-saken har gjort det veldig vanskelig for #metoo en periode nå, sier Kristin.

– Det er ikke maktmenneskene som har lidd mest i Giske-saken, for å si det sånn.

– En ting vi kom fram til som en sentral drivkraft i denne saken: Det å bli beskyldt for maktkamp var noe av det verste som kunne skje. Omtrent like skadelig som å bli anklaget for seksuell trakassering. Det ble et Svarteper-spill uten like, sier Kristin Skare Orgeret.

Deltakere i spillet var ifølge forfatterne daværende kvinnepolitisk leder, Anniken Huitfeldt, partisekretær Kjersti Stenseng, daværende sekretariatsleder på Stortinget, Hans Kristian Amundsen, nestleder Hadia Tajik, og etter en god stund Trond Giske selv og hans kone Haddy N'jie

– Alt ble lest i en kontekst av en maktkamp, som lekkasjene, sier Anja.

Blant annet kunne VG fortløpende rapportere fra sentralstyremøter i Arbeiderpartiet, hvor blant annet Hadia Tajik leste opp varslene.

– I ettertid har det satt seg en myte om at det bare var motstanderne til Giske som sto for lekkasjer og maktkamp. Det er definitivt ikke riktig, mener de.

Les også: Aps velgere mer fornøyd enn Høyres om partiledernes metoo-håndtering

Bar Vulkan-saken

Det startet i Hollywood høsten 2017. Filmprodusenten Harvey Weinstein hadde trakassert og forgrepet seg på yngre kvinner gjennom flere tiår. Kritikken spredte seg som ild i tørt gress på sosiale medier.

I Norge skapte #metoo først intense, men konstruktive debatter om seksuelt maktmisbruk i arbeidslivet.

Så dukket Giske-saken opp.

Arbeiderpartiets nestleder ble beskyldt for å ha seksuelt trakassert yngre kvinner i partiet. Sakene eksploderte i media og Giske ble fratatt alle sine politiske verv.

Først og fremst vil Sletteland og Orgeret ha den viktige #metoo-kampanjen inn på rett spor igjen.

– Det er sagt at det var en kulturrevolusjon og den viktigste likestillingskampen siden kvinner fikk stemmerett, sier Kristin Skare Orgeret.

– Vi har forsket på #metoo helt fra starten. Det som fikk oss på sporet av denne boken, var den mye omtalte Bar Vulkan-saken. Folk tolket, opplevde og snakket om den helt forskjellig. Alt handlet om hvordan de oppfattet bakgrunnshistorien og hva som egentlig hadde skjedd med varslingssakene. Vi ble veldig nysgjerrige på hvordan dette egentlig hadde utspilt seg, sier Anja Sletteland.

Les også: #Metoo: LO i Sverige har sluttet å servere alkohol

Forskjellig virkelighet

Fram for alt oppdaget de to forfatterne at det vokste fram tre forskjellige virkelighetsoppfatninger, eller hovedfortellinger om saken.

Det ene var heksejakt-perspektivet, som la til grunn at Giske var blitt utsatt for et skittent maktspill fra sine politiske motstandere og en politisk motivert presse.

Den andre er kampen mot strukturell sexisme, som var et sentralt fokus i den bredere #metoo-debatten. Her ble trakasseringsanklagene mot Giske sett på som et uttrykk for systematisk maktmisbruk som lenge hadde blitt dekket over av partiet.

Den siste var mer pragmatisk orientert, og handlet mest om å redde Arbeiderpartiet ut av den vanskelige situasjonen. Her tolket man Giskes overtramp som et politisk tillitsbrudd.

Så kom altså Bar Vulkan-saken. Den var ikke en #metoo-sak, og handlet ikke om seksuell trakassering.

– Folk tolket saken vidt forskjellig, alt ettersom hvilken bakgrunnshistorie de satt igjen med. Noen mente den var nok et illegitimt angrep på Trond Giske, mens andre mente den var et journalistisk overgrep mot en kvinne, sier Kristin.

– Sett i lys av strukturell sexisme-fortellingen fremsto det som at en mannlig VG-journalist brukte en kvinnes historie til å fremme sin egen agenda. Men ut ifra den siste fortellingen var VG-saken egentlig ganske logisk. Der ble Vulkan-hendelsen tolket i lys av Giskes manglende dømmekraft. Mange mente den viste at han ikke hadde lært noe av varslene mot ham, mener Anja.

– Likevel sitter det igjen en myte om at VG var verst i klassen i denne saken. Men det viser vår forskning er feil. De gikk på en smell ved å presse en kilde på en måte som ikke skal finne sted. Men i et større perspektiv dekket de saken bra, mener Kristin.

Les også: Det som har knust metoo

Historieforfalskning

 Det som har sjokkert retorikeren og professoren aller mest, er all historieforfalskningen.

– Mange myter har satt seg. Og det har forvist hva som har skjedd i denne saken, mener de.

De har pratet med avisredaksjoner som dekket saken, flere av varslerne, samt Trond Giske. Han er ingen kilde, riktig nok.

– Men Anja hadde et veldig informativt møte med ham, sier Kristin.

Etter Bar Vulkan-saken satte Norsk Presseforbund ned et kildeutvalg som skulle se på pressens håndtering av denne saken. Forfatterne er kritiske til «Kildeutvalgets» rapport «Sa hun virkelig det?».

Kristin Skare Orgeret mener utvalget i kapittelet om #metoo har sauset sammen anonyme kilder og anonymiserte varslere, som om det skulle være samme sak.

– Det har ført til at det er satt seg en myte om at Giske-saken flommet over av anonyme varslere. Å kalle varslerne anonyme stemmer jo ikke. De var anonymiserte, ja, men alle visste hvem de var. Det gjorde Trond Giske. Det gjorde mediene som satte dem på trykk. Og alle som var med å behandle varslene internt i partiet, sier hun.

Komme tilbake ?

– Hvordan kan Trond Giske komme tilbake til politikken?

– Det er opp til Støre som partileder å bestemme sanksjoner. Han og Stenseng, som behandlet saken, har vært redd for å blande jussen inn i dette, for ikke å miste kontrollen og få en lang prosess. Men det var ikke så lurt å knytte saken til politisk tillit, for slik åpnet de for at folkedomstolen får bestemme. Og da fortsetter bare konflikten. Det bør være mulig å komme tilbake etter trakasseringssaker hvis man endrer oppførsel. Når det gjelder varslingssakene har Giske vist mindre respekt for partiets retningslinjer og ledelsens autoritet, mener Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret.

Trond Giske er forelagt påstandene i denne artikkelen, men ønsker ikke å kommentere dette overfor FriFagbevegelse.

Partisekretær i Arbeiderpartiet, Kjersti Stenseng, har ikke lest boka.

– Jeg har ingen forutsetninger for å kommentere boka. Men #metoo-kampanjen satte søkelys på et veldig viktig tema, seksuell trakassering og maktmisbruk i samfunnet. Det fortjener et like stort fokus framover, sier hun til FriFagbevegelse.