Innenriks

– Norge synder fremdeles

MØRK FORTID: Når man påminnes de mørke eksemplene fra vår egen fortid, er det lett å riste på hodet. Men noen grupper vil alltid bli sett ned på av storsamfunnet, tror forfatter.

I år er det 200 år siden Norge fikk en egen grunnlov, og det feires med brask og bram. Men vi har også en dyster fortid. Som forfatterne Sigmund Aas og Thomas Vestergården beskriver i boka «Skammens historie», er den norske stats historie også en historie om en stat som til tider har spilt fallitt når det gjelder å beskytte svake individer og folkegrupper. Behandlingen av de nasjonale minoritetene er et av Norges historiens mørkeste kapitler, mener forfatterne.

– Grupper som er upopulære har alltid vært mer utsatte for menneskerettighetsbrudd og overgrep, og vi synder fremdeles, mener Aas.

Aas tror det dessverre alltid vil være noen i Norge som blir sett ned på av storsamfunnet.

– Etter andre verdenskrig var det nordlendinger, så pakistanerne. Før det var det katolikkene, og før det jødene. I dag er det romfolket. De blir jaget rundt i byen. Gruppene forandrer seg, men retorikken er den samme, sier forfatter Aas.

Ingenting å være stolte av

I norske medier er romfolk framstilt både som møkkete tiggere, og som tyver i organiserte kriminelle nettverk. De er blitt nektet å slå leir i norske byer, og blitt truet med å bli busset ut av landet. Nettet har flommet over av sinne og hat, og kalt brunsnegler og måker. «Folkedrapsretorikk som avhumaniserer en hel gruppe mennesker», sa forskningsleder ved Wergelandsinstituttet, Claudia Lenz, i et intervju med Dagsavisen i 2012. Europarådets Thorbjørn Jagland har slaktet norske myndigheters behandling av romfolket.

– Vi har liten grunn til å være stolte av hvordan vi behandler fremmedkulturelle og minoriteter, sier Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen. Leder for Oslosenteret for Fred og menneskerettigheter, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, mener framtidas dom over 2014 blir at vi ikke gjorde nok.

– Når det gjelder romfolket, en gruppe vi har tett på oss og mange av oss ser hver dag, så gjenstår det mye, sier han.

Direktør for senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret), Guri Hjeltnes, tror dessverre det ikke noen gang vil være ting verden ikke kunne gjort bedre. Også hun trekker fram dagens behandling av romfolk som et tema som kan bli omdiskutert i framtida. HL-senteret har akkurat tatt fatt på en større utredning om roms historie i Norge, noe hun håper kan bidra til å bedre situasjonen.

Eldre, klima og psykisk syke

– Vi fikk midler til å lage denne utredningen fra den nåværende regjeringen, det er veldig viktig at man har sett at det er nødvendig. La oss håpe økt kunnskap er et skritt på veien mot det bedre, sier hun.

Hun tror det kan være flere ting våre barn og barnebarn komme til å kritisere at vi ikke har vært mer bevisst eller gjort mer for å stoppe, selv om hun understreker at det er vanskelig å spå framtida.

– Vår behandling av flyktninger og asylsøkere, psykisk syke, overgrep av barn på institusjoner, behandlingen av eldre. Vi ser i dag at vår historiske behandling av veteraner, krigsseilerne blant annet, kritiseres. Vår behandling av nordsjødykkerne eller veteranene fra nyere krigsområder, for eksempel Afghanistan er allerede under kritikk, sier hun.

– Dessuten er jeg sikker på at mennesker i framtida vil kritisere at vi ikke tok klima på alvor, og at vi var for hissige på å ta opp oljen, sier hun.

Menneskerettighetsforkjemper Egeland tror også den kommende generasjonen vil kritisere oss for å kjøre «på full speed på materialismekarusellen, til tross for at vitenskapen hadde bevist klimaendringseffekten». Egeland trekker også fram situasjonen i Syria som et eksempel på noe vi vil angre på. For selv om diskriminering i Norge er et problem, så er en 2-er eller 3-er på urettferdighetsskalaen sammenlignet med det som skjer i Syria, mener han.

– På samme måten som at våre foreldre ikke kan si at de ikke visste at jødene ble sendt ut av landet så kan ikke vi si at vi var uvitende om det som skjedde i Syria. Vi vil bli spurt om hvorfor vi ikke var villige til å ta imot flere enn tusen flyktninger til Norge, mens Libanon knelte under en million, på tross av at vi er mange ganger rikere og større enn Libanon, sier han.

Uvelkommen annerledeshet

I boka konkluderes det med at det alltid har vært vanskelig å være annerledes i Norge. Forfatter Sigmund Aas tror det handler om at man i Norge etter 1814 så sterkt ønsket en nasjonalisme som samlet folket om en religion og et språk.

– Det kan være positivt, men det blir vanskelig for dem som faller utenfor. Nasjonale minoriteter er gjennom historien blitt utsatt for tvangstiltak kamuflert som hjelpetiltak. For eksempel ville man «hjelpe taterne til å bli bofaste». Det man gjorde var å ta barna fra dem og sende dem på arbeidskoloni, sier han.

Kjell Magne Bondevik tror liten aksept for annerledeshet skyldes vårt beskyttede liv i nord som et svært homogent folk, særlig når det gjelder etnisitet.

– Det er først de senere år vi har fått mange fra andre kulturer og religioner, som har utfordret oss. Vi lever fortsatt med omstillinger. Reiser en nedover på kontinentet og i andre verdensdeler er det et større mangfold, da blir det normalt å være annerledes, sier han.

Men selv om vi synder fremdeles, er vi blitt bedre, mener Jan Egeland. Han har i mange år jobbet med menneskerettigheter, blant annet som visegeneralsekretær i FN, direktør i Human Rights Watch, generalsekretær i Norges Røde Kors og direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Han mener det har vært et enormt sivilisasjonssprang i Norge de siste hundre årene.

– Menneskerettighetssituasjon er blitt bedre og bedre, sier han.

Bondevik er enig med Egeland i at vi har skjerpet oss, og mener det er en økende bevissthet i samfunnet rundt disse problemstillingene. Han viser til at vi blant annet gradvis har fått økt respekt for de såkalte tyskerbarna, homofile og folk med psykiske helseproblemer.

– Nettopp fordi vi får flere mennesker med annen bakgrunn, hudfarge, kultur og religion, så blir vi flinkere til å takle det. Det har bredt seg en økende bevissthet om at dette må vi løse, mener han.

hannah.gitmark@dagsavisen.no

Overgrep mot minoriteter

Da grunnloven ble forfattet i 1814 ble det slått fast at «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles utelukkede fra Adgang til Riget». Jøder ble senere hundset og deportert, og samer, skogfinner og kvener er blitt tvunget til å glemme sitt språk og sin kultur. Etter andre verdenskrig gravde staten opp russiske soldater fra sine graver, holdt tilbake pensjon og lønn fra krigsseilerne, og fengslet sykepleiere for å ha utført humanitært arbeid – stikk i strid med folkeretten. Likevel har statens overgrep aldri vært så målrettet, omfattende og intime som i tvangssteriliseringen av romanifolket. Norges behandling av dette folkeslaget utgjør etter internasjonale definisjoner et folkemord, hevder forfatterne.

Fredsnasjonens bakside

Norges bidro i skjul til Vietnamkrigen med båter og sjøfolk, og at man har sett gjennom fingrene på at oljefondet investerer i selskaper dømt for både slaveri, tvangsarbeid og overvåking. De viser også til eksport av våpen, I 2008 til en verdi av 4,2 milliarder kroner, som ofte havner i gale hender.

Tortur og henrettelser

Trolig er det ingen andre steder i Norge blitt utøvd så mye systematisk vold, tortur og pinsler som i fengsler og anstalter, skriver forfatterne. Etter unionen med Sverige i 1814 trengte man ikke Akershus festning til beskyttelse mer, den ble heretter benyttet som fengsel, simpelhet kalt «Slaveriet». Alle fangene var lenket til tunge jern på inntil 30 kilo, hele tida.

Overgrep i omsorgens navn

Tusenvis av mennesker ble offer for lobotomi ved statlige norske sykehus i 1950- og 60-årene. Ved Gaustad sykehus var dødsraten ved operasjoner på 24 prosent. Utallige liv ble ødelagt uten medisinsk grunn. Dette er historien om et helsevesen som har villet innordne avvikerne, gjennom tvangssteriliseringer av homofile, lobotomier og innlåsing.

De forbudte ord

Grunnloven av 1814 garanterer for ytringsfriheten i Norge, men på 1800-tallet ble redaktører og journalister fengslet for å kritisere myndighetene. Straff for blasfemiske ytringer har også lang historie i Norge. Så sent som i 1956 ble forfatter Agnar Mykle og Gyldendal saksøkt for påstått pornografisk innhold i boka «Sangen om den Røde Rubin».

Mer fra Dagsavisen