Norge forbikjørt av utviklingsland

Også Sverige, Finland og Island ligger foran Norge når det gjelder kvinnerepresentasjon. Faktisk er Norge helt nede på 11. plass av de mest likestilte nasjonalforsamlingene, viser en oversikt fra Inter-Parliamentary Union (IPU).

Norge ligger heller ikke an til å klatre på lista, for veksten i antallet kvinnelige stortingsrepresentanter har stanset opp. Kvinneandelen er nå i underkant av 40 prosent, som i forrige stortingsperiode.

- Likestillingen i Norge er ikke så storveis som vi vil ha det til, konstaterer likestillingsombud Sunniva Ørstavik.

Kvinnene i flertall

I Rwanda er situasjonen en helt annen, der er mennene i mindretall. Av 80 representanter i nasjonalforsamlingen er bare 29 menn. Kvinneandelen er på hele 63,8 prosent, ifølge IPUs tall, som ble innhentet i november i fjor. Den høye kvinneandelen i Rwanda har sin bakgrunn i folkemordet i landet på begynnelsen av 1990-tallet. I etterkant av grusomhetene ble det bestemt at minst 30 prosent av representantene i nasjonalforsamlingen måtte være kvinner. Dette har banet vei for kvinnelige toppolitikere.

På de neste plassene følger Andorra med 50 prosent kvinner i nasjonalforsamlingen, Cuba med 48,9 prosent og Sverige med 45 prosent kvinner.

Sveriges fjerdeplass er ikke tilfeldig, ifølge riksdagsmedlem Tina Acketoft, som representerer Folkpartiet Liberalerna.

- Ingenting i likestillingsarbeidet er tilfeldig. Likestillingsarbeidet krever en konstant og tydelig analyse og en forandringsagenda som kontinuerlig debatteres og bevoktes, sier Acketoft.

- Er du fornøyd med fjerdeplassen?

- Jeg ser ikke på dette som en konkurranse, men gleder meg i stedet over at flere nasjonalforsamlinger begynner å bli likestilte. Skulle Sverige derimot falle på rangeringen, ville jeg bli urolig, svarer Acketoft.

Bekymret og redd

Likestillingsombud Sunniva Ørstavik i Norge er allerede urolig.

- Det bekymrer meg at kvinneandelen på Stortinget har stagnert, og at det er så stor forskjell på partiene. Jeg er redd for at de ikke tar likestillingsarbeidet på alvor, sier Ørstavik.

Etter stortingsvalget sist høst har flere partiers stortingsgrupper en kvinneandel på 30 prosent eller lavere. Hvis dette hadde vært tilfelle for hele Stortinget, ville Norge havnet helt nede på 33.-plass på IPUs liste. Dårligst er Frp, med 14 prosent kvinner. Det er like dårlig som i Guinea-Bissau, som innehar 94.-plassen på IPU-oversikten.

I Senterpartiets stortingsgruppe på ti representanter, er det hele sju kvinner. Ingen andre partier er i nærheten av en så høy kvinneandel.

- Dette er ikke uttrykk for en bevisst strategi, for førstekandidatene blir jo valgt i hvert enkelt fylke, påpeker Jenny Klinge, som er medlem av justiskomiteen for Sp.

Ap er nest best på Stortinget med 51 prosent kvinner, og totalt sett er kvinneandelen på nær 40 prosent blant våre øverste folkevalgte.

- Det er selvsagt bra om det blir 50-50 på Stortinget, men det kan ikke bli slik at vi tvinger fylkene til å nominere folk på topplasseringene etter kjønn, sier Klinge.

Takker menn

Klinge vil ikke gjøre kvinneandelen på 40 prosent på Stortinget til et problem.

- Jeg bruker å si at kvalitet er viktigere enn kvantitet. Men synker andelen, vil det selvsagt være uheldig. Foreløpig velger jeg å ha tro på at vi kvinner klarer å vise at vi er dyktige nok til at vi blir valgt til ulike høye verv uten at det blir satt inn nye tiltak. Det er opp til oss selv også, svarer Klinge.

Klinge er den yngste av Sps kvinner på Stortinget, men selv om hun fortsatt er i 30-årene, har hun en lang politikerkarriere bak seg. Det kan hun takke både kvinner og menn i partiet for, forteller hun.

- Jeg hadde ikke kommet til å bli varaordfører uten noen lokale Senterparti-karer som slo i bordet i et partimøte etter lokalvalget og sa at det var jeg som skulle bli det. Særlig var en sta som et esel, og han er definitivt en av dem som står bak at jeg er stortingsrepresentant i dag, fortsetter hun.

Klinge legger også vekt på at ikke bare unge kvinner må få muligheten.

- Det er et gjennomgangstema i alle partier som ikke er heldig, at det skal være så viktig å få med yngre folk og særlig yngre damer. Det ene må ikke utelukke det andre. Selv blir jeg særdeles skeptisk til tankekapasiteten til folk hvis de seriøst mener at jeg som kvinne ikke er aktuell til høyere verv etter for eksempel fylte 50.

Rekruttering

Ørstavik er mest bekymret over at partiene ikke klarer å rekruttere og holde på kvinner i lokalpolitikken.

- Fortsatt er åtte av ti ordførere menn. Dette spei­­ler jo også hvordan kjønnsfordelingen er i maktposisjoner ellers i landet. Men jeg tror ikke noe på at en så stor andel av mennene i de politiske partiene er flinkere enn kvinnene i partiene.

- Finnes det ingen lyspunkt?

- Regjeringen er et hederlig unntak, svarer Ørstavik.

Solberg-regjeringen består nemlig av like mange kvinner som menn.

- Jeg er veldig fornøyd med at vi både har kvinnelig statsminister og finansminister. Det er sjelden at de to viktigste posisjonene i regjeringen besittes av kvinner, påpeker Ørstavik.

- For kvinneandelen alene sier ikke noe om et lands likestillingsstatus. Det er fullt mulig å ha mange synlige kvinner i politikken og likevel ha en politikk som ikke ivaretar kvinnenes rettigheter, tilføyer hun.

Riksdagsmedlem Tina Acketoft finner grunn til å påpeke akkurat det samme.

- Det er fantastisk at Rwanda, når de skulle gjenoppbygge nasjonalforsamlingen sin etter krigen, gjorde noe med ambisjonen om å være likestilt. Men man skal ikke bare se seg blind på prosenter, man må også se på hvilke posisjoner (de kvinnelige) parlamentarikerne får, hvor mye makt og ansvar som fordeles, og også om makten og ansvaret fordeles likt.

tor.sandberg@dagsavisen.no