Nazi-etterkommere hyller åpenheten

– Vi er tjent med at ting diskuteres og at alt kommer fram, sier Knut Engelskjøn.

Da 73-åringen var 12 år gammel fikk han vite familiens store hemmelighet. Faren var nazist, og ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen. I 40 år holdt Engelskjøn på hemmeligheten.

– Det var nedrig det han hadde gjort. Jeg skammet meg. Jeg var fortvilet. Og han var ikke villig til å snakke om det. Jeg syntes det var ekkelt når andre fikk vite det, sier han til Dagsavisen.

Les også: - Åpnet arkiv beriker oss

Åpenhet

Fra og med 1. januar i år er landssvikarkivet åpnet for allmennheten. De aller fleste av de 90.000 landssviksakene og 350 krigsforbrytersakene er nå tilgjengelige fra Riksarkivet på Sognsvann i Oslo. Engelskjøn mener avgjørelsen om å offentliggjøre dokumentene er helt riktig.

– Det er viktig med innsikt i dette. Åpenheten vil forhåpentligvis fjerne tvil, og fjerne uberettigede mistanker. Det vil også fjerne en del av fortielsen i de ti tusen hjem. Du må huske at det var mange landssvikere. Ved åpningen av landssvikarkivet blir det gitt en ny mulighet for folk til å bevisstgjøre seg selv om disse særdeles viktige spørsmålene, sier han.

I 2013 skrev han og journalist og forfatter Bjørn Westlie et innlegg i Dagsavisen, der de mente barn av NS-medlemmer måtte være tydelige i sin avstand fra nazismen. Innlegget skapte mye debatt, både i Dagsavisen og andre aviser.

Han mener at åpenhet rundt norske nazister er en god ting. Samtidig ser han dilemmaet. Av de ti tusenvis av etterkommerne etter norske nazister er det fortsatt mange som skammer seg og vil holde historien skjult.

– Det er fremdeles ting som far og andre har vært med på for eksempel i Ukraina, som ikke ble belyst i rettssalen, og som jeg ikke kan snakke om. Så det er klart, det er selvfølgelig et dilemma her. Men det snakkes mye om forsoning. En forsoning krever sannhet, selv om den er ubehagelig, sier Engelskjøn.

Ikke bagatell

Han sier det er verdt å lytte til alle stemmer.

– Noen vil selvfølgelig finne at deres foreldre ikke var så aktive som de fryktet. Men passive NS-medlemmer er også noe det har vært fokusert veldig på. Ti prosent av NS-medlemmene fikk påtaleunnlatelse på grunn av ubetydelig medvirkning. Noen var tvangsinnmeldt, noen visste ikke hva de gjorde. Mange fikk også saken henlagt. Men de som fikk en reaksjon fikk den etter nøye overveielse. Og de godtok den.

Han mener at det er viktig at etterkommere etter nazister tar et oppgjør med nazismen.

– Det er veldig viktig at ideen om førerstaten og en rases makt over andre ikke blir sett på som en bagatell, maner han.

Tilgjengelig for alle

Forfatter og blogger Ida Jackson kom i fjor med boka «Morfar, Hitler og jeg» om sin bestefar som var nazist. Hun sier hun tenker at åpningen av arkivene primært er en god ting.

– Hovedsakelig fordi det unngår den nådeløse kommersialiseringen fra journalister eller forskere. Nå kan alle gå i arkivene og lese selv.

– I tillegg blir det mindre byråkrati for etterkommere og etterlatte. Det er 75 år siden krigen begynte, og det er sikkert mange som har slektninger de gjerne vil lese om, men der de nærmeste slektningene ikke har villet søke tilgang. Det gjør det lettere for barnebarn, nevøer og nieser å finne dokumenter uten å måtte spørre. Det er bra, sier Jackson.

Hun tror ikke åpningen av arkivet vil skape noen store problemer for etterlatte og slektninger som har forsøkt å holde informasjonen hemmelig.

– Det er stor forskjell på at noe er tilgjengelig for offentligheten, og at det er i offentlighetens søkelys. Det er mange filer, og det blir ingen utstilling på forsiden av VG. Det er litt godt at hemmeligholdet blir borte. Storparten av menneskene fra krigens er døde nå. Hvis noen mot formodning skulle få ubehagelige opplevelser, da er det personene som skaper ubehageligheten sitt problem, sier Jackson.