NATO var plan B for Norge

Av Johan Falnes

– Det er ikke ofte en politisk sak blir omfattet med så stor interesse i det norske folket som den sak Stortinget i dag har til drøfting, sa statsminister Einar Gerhardsen.

– Men så er det også en mer enn alminnelig viktig, alvorlig og vanskelig sak.

Det var 4. mars 1949, og Gerhardsen sto på Stortingets talerstol for å orientere om et dilemma som ifølge ham hadde voldt mange politikere «dypt alvorlige sjelekamper». Men nå var beslutningen tatt. Norge skulle bli med i NATO.

Les også: Jens Stoltenberg får nok en forlengelse i NATO

Fødselsdag i Washington

Den 4. april 1949 ble Atlanterhavspakten undertegnet. Det skjedde i USAs hovedstad Washington, og det var utenriksminister Halvard Lange og ambassadør Wilhelm Morgenstierne som skrev under for Norge. Torsdag skal 70-årsdagen høytidelig markeres med utenriksministermøte i samme by.

Men NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg feirer tre dager til ende. Allerede i morgen, tirsdag, setter han seg på flyet fra Brussel for å møte USAs president Donald Trump i Det hvite hus. Så skal han holde tale for de folkevalgte i Kongressen onsdag.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Plan B

Stoltenberg skryter i dag av NATO som «verdens sterkeste militærallianse». Men i 1949 var Atlanterhavspakten egentlig plan B for Norge. Opprinnelig var det et nordisk forsvarsforbund vi ville ha, og samtaler om dette pågikk i månedsvis mellom Danmark, Norge og Sverige. Men prosessen strandet. Mens Sverige insisterte på en nøytralitetslinje, konkluderte Norge med at det var nødvendig å knytte bånd til stormaktene i vest.

Saken fortsetter under bildet.

Utenriks­minister Halvard Lange signerte Atlanterhavspakten på vegne av den norske regjeringen. Foto: NTB scanpix

Kinkig balansegang

For Arbeiderpartiet satt det langt inne å velge side på denne måten.

– Norge var en ung stat, og ideen var egentlig at man ikke skulle ha noen utenrikspolitikk i det hele tatt. Så kom annen verdenskrig og viste at man ikke kunne være nøytral, sier Kate Hansen Bundt, generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité.

Men det var en kinkig balansegang, tilføyer hun.

Les også: Ti barn drept i NATO-angrep i Afghanistan

Kommunistisk kritikk

Da som nå var det forholdet til vår store nabo i øst som var hovedproblemet. Moskva fordømte den nye militæralliansen som aggressiv og direkte rettet mot Sovjet. Det var et syn som ble delt av kommunistene i Norge. NKPs Jørgen Herman Vogt stemplet pakten som et «springbrett for krigseventyrere i De forente stater».

– Det er de «frie», kapitalistiske institusjoner som skal beskyttes med tanks og panservogner mot de enkelte lands egne folk, mot arbeiderne og folket, mot deres vilje til å fri seg fra kapitalismen, sa han.

Moskvas forslag var en ikkeangrepspakt. Det ble avvist av Norge. Men regjeringen la strenge kriterier til grunn da den såkalte A-pakten ble undertegnet. Kravet var at alliansen skulle være fullt ut i samsvar med FN-charteret, og at den aldri skulle ha aggressive mål. I tillegg kom regjeringen med baseerklæringen, som fastslo at Norge aldri skulle forplikte seg til å åpne baser for fremmede militære styrker på norsk område i fredstid.

Vedvarende diskusjon

Diskusjonen om basepolitikken fortsatt ikke over i dag. De siste årene har nemlig hundrevis av amerikanske soldater vært i Norge på trening i nord. Det er et nærvær Russland har reagert kraftig på.

– Man har strukket strikken, konstaterer Bundt.

Men Russland er ikke Sovjet, understreker hun.

– Etter den kalde krigen er den historiske, geopolitiske og sikkerhetspolitiske konteksten endret.(NTB)