Motia (29) skammet seg over å arbeide som renholder: – Har skjønt at dette er en veldig viktig jobb

I Syria jobbet Motia Aljniat med regnskap. Nå vasker han lugarer på Hurtigruta og har fått stor respekt for yrket.

Av Brian Cliff Olguin, FriFagbevegelse

Motia Aljniat (29) står bøyd over smarttelefonen. Et kart med oversikt over skip og ferger i området lyser opp ansiktet hans denne onsdagsmorgenen i november.

– Vi har god tid. Hurtigruten er i rute, sier stemmen med et utvilsomt finnmarksk tonefall.

Dagens økt er litt kortere enn vanlig. Bare tre lugarer samt restaurantenden på skipet.

Eirik Nilsen, driftssjef i ISS, Kirkenes, forklarer at de er inne i lavsesong med tanke på bestillinger fra Hurtigruten. Han er rask med å betrygge at de ansatte uansett får fylt opp stillingsprosenten sin med andre bestillinger, om det er Europris eller lokalbanken. Motia som har en 56 prosent stilling har allerede vært innom Europris denne morgenen. Noen ganger får de også ekstravakter.

Les også: Oppskrift på lykke: Kast alt. Kjøp så denne kniven. Pris: 1650 kroner

Hvis du har hørt navnet Eirik Nilsen før, så er det kanskje fordi han i mange år var nestleder i Nordens klippe, klubben som organiserte de gruveansatte i Sydvaranger Gruve, før bedriften gikk konkurs i 2015. Han har siden blitt kjent som flyktning- og asylaktivist, vært arrestert og tiltalt for å ha hjulpet flyktninger inn til Norge for så å bli frifunnet.

I 2016 fikk han Rallarprisen for sitt engasjement. Tidligere i år ble også ISS Kirkenes ved team Hurtigruten nominert til mangfoldsprisen av ordføreren, for deres integreringsarbeid og ansettelse av flyktninger.

Eirik Nilsen tar et steg til siden, fordi denne fortellingen handler først og fremst om to av mennene som jobber med renhold ombord på Hurtigruten, deres reise fra konflikt og deres møte med det norske arbeidslivet.

Motia fra Homs

I 2012 hadde den syriske konflikten eskalert og Homs var blitt en utrygg by. Motia og hans familie flyktet først til utkantene - så til Libanon.

– Det var ikke tilgang til mat og medisiner. Det var veisperringer overalt. Det var rett og slett krig, sier han lavmælt.

Motia som var i begynnelsen av 20-årene fikk jobb i en shawarmarestaurant, en finere kebabkiosk med ordentige sitteplasser. Han tok regnskapet deres.

– Arbeidsdagene kunne være opp mot 16 timer, og ofte måtte jeg jobbe helger uten noe kompensasjon eller overtidstillegg, sier Motia. Det fikk han 400 dollar for i måneden.

Livet i Libanon har sine utfordringer. Det lille landet på fire millioner har i følge FN over én million flyktninger og arbeidsledigheten blant dem er på 30 prosent. Presset på bolig- og arbeidsmarkedet er tøft. Familien levde i håpet om å få flyktningstatus i et annet land.

Les også: Siv skjønte ingenting da ambulanseflyet snudde uten å lande og ta med pasienten

En dag kom nyheten om at de kunne reise til Norge som kvoteflyktninger. Dagen før avreise fikk de vite at de skulle til Kirkenes. Han hadde hørt om byer som Oslo og Trondheim. Om Norge som et trygt og utviklet land, men ikke særlig mer.

– Jeg husker jeg så ut av flyvinduet da vi landet, og lurte på hvor flyplassen hadde blitt av. Hvor bor folk? Tenkte jeg, sier han og ler.

Kontrasten til en by som Homs, som før konflikten hadde over en million innbyggere, kunne ikke ha vært større. Deres nærmeste nabo i Kirkenes var hyggelig og hjelpsom, men det var ikke særlig mye mer rundt dem enn naboen og en bilforhandler.

Syklet over norskegrensa

– Det hadde kanskje vært fint om Bahaa kunne blitt med dere på Hurtigruten. Han har også litt å fortelle, bryter Eirik Nilsen inn.

Bahaa var en av de mange syrerne som kom over den russiske grensa på sykkel i 2015. I dag har han pappaperm og blir ikke med ut på jobb til Hurtigruten.

Lenge før pappaperm, kongekrabber og renholdsjobben. Mer presist 28. desember 2015, hadde den da 29 år gamle elektrikeren og kona fra Damaskus betalt 800 dollar hver, for transport fra Murmansk til Nikel og grenseovergangen til Finnmark.

De fikk to sykler, og Bahaa syklet over grensen med datra i armene. Det var eneste lovlige måte å komme seg til Norge. De tilbrakte så et år på mottak i Vadsø, uten egentlig å vite hva som skulle skje.

Ventingen var kanskje det verste. Til slutt fikk de flytte til Kirkenes. Samtidig hadde Eirik Nilsen allerede blitt et godt kjent navn og ansikt gjennom sitt engasjement i organisasjonen «Refugees welcome to Finnmark».

Akkurat som med Motia og hans kone, møtte de Eirik gjennom mange av tiltakene som frivillige i Kirkenes satte i gang. Språkkafeen var et de mest populære.

Raske skritt

Mopper, kluter, rengjøringsmidler og støvsuger pakkes sammen og lastes inn i varebilen. Så kjøres det i fire minutter til kaia.

Motia sitter stille og ser i retning av skipet som kommer nærmere og nærmere.

– Richard With, leser han med norsk-engelsk aksent.

Han holder på å fullføre videregående med studiekompentase, og mangler bare engelsken som han tar som fjernundervisning mens han jobber 56 prosent hos ISS. Hjemme i Syria rakk han ikke å komme i gang med studier før krigen brøt ut.

Plutselig spretter han ut. Med en kurv i den ene hånda og en støvsuger i den andre, tar han lange raske skritt. Han er framme før rampen har rukket å komme ned.

Turistene har heller ikke rukket å danne seg et inntrykk av Kirkenes før Motia allerede er inne og beklager på høflig vis at han må få komme forbi.

Les også: Mads og Kamilla sto fram med sin historie og fikk endret velferdsstaten

Lugarene er på kanskje fem-seks kvadrameter, og Motia starter alltid på badet og jobber i retning mot klokka. Det er ISS-metoden. Den er mest effektiv, har han lært.

– Jeg trodde aldri at jeg kom til å jobbe med renhold, sier han plutselig til meg.

Kluten går kjapt over fjernkontrollene i lugaren før den går over resten av skuffeseksjonen.

– I Syria er renholdsjobben ikke særlig respektert. Jeg slet i begynnelsen med mye skam og med å akseptere at det var dette jeg skulle gjøre for å tjene til livets opphold. Med tiden har jeg skjønt at dette er en veldig viktig jobb. Uten renhold stanser Norge opp, sier han uten stans i arbeidet.

Nå som han er i jobb slipper han å gå på NAV og søke om sosialhjelp. Motia bestemmer selv hva han skal ha til middag og familen har større økonomisk spillerom.

Saken fortsetter under bildet

Foto: Brian Cliff Olguin

BAD FØRST: Alle service- og renholdsmedarbeiderne som jobber ombord på Hurtigruten starter først med badene i lugarene. Foto: Brian Cliff Olguin

Studieframtid

Men Motia ønsker likevel å ta høyere utdanning. Han har alltid drømt om en kontorjobb av noe slag.

– Kanskje jeg kan studere økonomi og administrasjon etter at jeg har fått studiekompetansen, sier han.

– Hvorfor ikke fortsette med renhold?

– Misforstå meg rett, jeg respekterer yrket, men jeg har alltid sett for meg at jeg skal jobbe på et kontor. Renhold er også fysisk krevende, legger han til.

Da Motia begynte på jobben i juli i fjor veide han 95 kilo nå veier han 80. Vekttapet syns han er bare bra, men verre er det med ryggsmertene som kommer og går.

Motia er glad for at kona hans, Bushra går på skole for å få norsk studiekompetanse. Hun har tidligere studert matematikk på universitetet i Tyrkia og har lyst til å bli mattelærer.

For bare en uke siden ble de også foreldre til en ny datter. Hun heter Sham, oppkalt etter himmelen, som også er et kallenavn på hovedstaden, Damaskus.

– Det er fint for 1,5 år gamle Rahaf å få en lillesøster.

Les også: – Gang på gang er det tilbakeslag for Arbeiderpartiet. Folkets tillit til dem er svekket

Pappaperm

Senere på kvelden har Eirik Nilsen tatt turen til Bahaa og familien.

– Du får ham tilbake 6. november!

For mange av syrerne betyr det nye livet i Kirkenes også et møte med nye kjønnsroller.

I Syria skal mannen være ute og jobbe.

– De er veldig lite hjemme og ser sjeldent til barna sine, sier Hayat Tabban, Bahaas kone.

I tillegg til at et år gamle Nader og fire år gamle Judith får tid med faren, får også Hayat mulighet til å gå på skole.

Hun trenger studiekompentanse før hun kan gå et yrkesfag innenfor helse, som er hennes ønskejobb.

Bahaa nikker anerkjennende.

– Første steg videre er barnehageplass til Nader, slik at Hayat ikke skal måtte avbryte skolegangen sin, føyer Bahaa til.

Eirik som ikke klarer å slutte å engasjere seg i livene til flyktningene, betrygger dem om at de skal finne en løsning på det med barnehage. Nilsen har personlig gjennom jobben som driftsjef i ISS sørget for at mange flyktninger har kommet i jobb.

– Vi har lært mye av folket i Kirkenes. Som for eksempel hvor godt det er med kongekrabbe og at på tvers av kulturer kan folk ha samme teite humor, sier Hayat om Eirik.

– Visste du at Nader og Eirik har bursdag på samme dag? Det er kanskje ingen tilfeldighet, sier Bahaa.

Les også: Fysikkens «hellige gral» kan være funnet

Orden og regler

Etter at Motia og dattera har blitt fotografert insiterer han på å tilby skyss til flyplassen. Han er stolt av sin Nissan Qashqai. På mange måter representerer det hans selvstendighet og uavhengighet som han får gjennom sin egen inntekt.

På veien forteller han om hvor spennende det var å ta førerkortet i Norge.

– Det er regler for alt i Norge, ikke bare i arbeidslivet. Det gjør det også lettere å kjøre, sier han fornøyd.

– Føler du at du integreres i Norge?

– Jeg er ikke integrert i Norge ennå, men jeg jobber med det. Fjellturer for eksempel, er ikke min greie.

I sommer dro derfor Motia og familien på ferie til Stockholm.

Der ble de overveldet av menneskemengder. Inntrykk overalt. Lyd, reklameplakater og trafikklys.

– Jeg klarte ikke å skjønne hvor jeg skulle parkere og fikk tre parkeringsbøter, sier han og rister på hodet.

Han trekker så litt på smilebåndet, tar en pause fra å stirre på den tomme veien og ser på meg.

– Da vi landa i Kirkenes bøyde æ mæ og kysset bakken.