Mindre sosial mobilitet i Lykkelandet

Nordmenn som blir født i en familie med lav inntekt har stadig mindre sjanse for å ende med høy inntekt selv, viser en ny bok.

Forskning gjort på de som er født mellom 1978 og 1985 viser at den sosiale mobiliteten i Norge har gått ned for de som er født inn i de laveste inntekstgruppene.

Sigrun Aasland, fagsjef i tankesmien Agenda, mener at denne mobiliteten vil falle ytterligre.

Aasland har skrevet boka «Det trengs en landsby», hvor hun har sett på hvilken betydning barnas oppvekst har for å lykkes senere i livet.

Les også: Mener drabantby-boere ble ofret (Dagsavisen+)

Best i Sola og Sandnes

I tallmaterialet har Samfunnsøkonomisk analyse laget et datasett for alle norske kommuner. De har sett på hva alle som har vokst opp i en gitt kommune, uavhengig av hvor de bor nå, deres inntekt som 28-30 åring og hva foreldrene deres tjente da de var 12-16 år.

– Så dette er tall for en hel populasjon og ikke et gitt årstall, forklarer Aasland. Og legger til at mål på sosial mobilitet blir tilbakeskuende fordi man må ha tall for en lang tidsperiode.

Ett av flere mål på kommunenes sosiale mobilitet er å dele befolkningen i fem like deler ut fra inntekt, fra lavest til høyest. Sannsynligheten for å vokse opp i den nederste inntektsgruppen, og selv havne i den høyeste inntektsgruppen, er et mål på sosial mobilitet.

Resultatet viser at hvor man vokser opp ikke er likegyldig. På listen over de 50 største kommunene ligger Sola øverst med 21,5 prosent. Det vil si at en person som har vokst opp i den nederste inntektsgruppen i Norge, på Sola har 21,5 prosent sannsynlighet for å selv som voksen tilhøre den øverste inntektsklassen. Mens i Stjørdal, som ligger dårligst an av de 50 største kommunene, er sannsynligheten for å gjøre samme reise nede på 8,5 prosent.

– Det er et forenklet, men interessant mål. For vi vil jo at det skal være mulig å jobbe hardt og ville mye, og da kunne klatre, sier Aasland.

Med et slikt mål vil et samfunn med perfekt sosial mobilitet, vil sannsynligheten være 20 prosent for å havne i enhver kategori, uavhengig av hvor man begynner. I Norge ligger snittet på 13 prosent.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Mindre enn tidligere

Aasland mener at grunnen til at dette er interessant å se på, er at det er en viktig samfunnsoppgave å sørge for at en faktor man ikke har kontroll på, hvem foreldrene dine er, ikke skal være avgjørende for hvilke muligheter man har i livet.

– Mye av politikken er jo laget for det, med fellesskole og mange andre felles oppgaver, men likevel ser vi at mobiliteten har falt. Særlig blant dem som er født inn i den nederste inntektsdelen av samfunnet, sier Aasland.

Hun forteller at hun i boken har sett på hva vi gjør for å påvirke denne sosiale mobiliteten i hele landet.

– Vi gjør mindre nå enn det vi gjorde tidligere. Vi har på en måte svekket mange av de fellesskapene som vi vet er med på å utjevne startpunktet for barn, sier Aasland.

Hun trekker fram at mange ulike endringer i skolepolitikken gjennom det siste tiåret har bidratt til å øke forskjellene. I tillegg trekker hun frem fritidsaktiviteter og nabolag som viktige faktorer, som kommer i tillegg til egen familie.

Aasland sier at en av grunnene til at forskjellen har økt, er at de økonomiske forskjellene i landet har blitt større.

– Da blir jo selvfølgelig oppgaven vanskeligere, sier Aasland.

Hun tror i tillegg at oppmerksomheten rundt politikkens utjevnende oppgave har blitt litt lavere.

Saken fortsetter under bildet.

Forfatteren: Sigrun Aasland har skrevet boka «Det trengs en landsby». FOTO: RES PUBLICA

Sigrun Aasland. Foto: Res Publica

– Reformer har slått feil

Aasland mener flere av reformene vi har gjennomført for å utjevne forskjeller har slått feil, og trekker frem seksårsreformen som et eksempel.

– Begrunnelsen for at barna skulle begynne tidligere på skolen var knyttet til at noen barn stilte med en ulempe første skoledag, fordi de ikke hadde gått i barnehage for eksempel, sier Aasland.

– Man ville ha barna inn tidligere som et slags felles barnehageår før første skoleår. Og i forskningsgrunnlaget ble det sagt veldig tydelig at det må ikke bli å presse læring lenger ned i tidligere alder, sier Aasland.

Da kunnskapsløftet kom, og målsettingen endret seg, ble det likevel læring i tidligere skolealder.

– Om det forklarer hele endringen vet jeg ikke, men vi har de siste årene sett et større sprik blant avgangskarakterer i 10. klasse. Flere går ut med mange seksere, og fler går ut med hull i vitnemålet, og det er i sammenheng med foreldrenes utdanningsnivå, sier Aasland.

– Det er paradoksalt at vi har gratis universitetsutdanning og ikke barnehage, hvis du ser på avkastningen til investeringen så er det jo mye mer igjen for at alle går i barnehage, sier Aasland.

Usosial ordning

En annen ting Aasland ønsker å trekke frem er skolefritidsordningen, som ble innført da det ble vanlig at flere av foreldrene var i full jobb.

– Det er ganske oppsiktsvekkende at vi gjorde det. At vi innførte skolefritidsordningen uten at vi hadde full finansiering til det, sier Aasland.

– Hvis du lager en barriere for å være med i leken og nettverket, så er det åpenbart at du øker forskjellene, sier Aasland.

Hun presiserer at dette ikke er noe som ble gjort for å øke forskjellene, men fordi det var behov vi måtte møte.

– Og fordi vi ikke hadde lyst til å legge nok penger i det til at det ble gratis, sier Aasland.

Les også: Ap setter av 600 millioner til gratis skolemat og SFO ut året

Mindre deltakelse i idrett

Det siste tiåret har det skjedd en endring som har ført til at de som kommer fra de laveste inntektsfamiliene i mindre grad deltar i organisert idrett

– Det handler om kostnader, men også om alle ressursene du må ha for å følge opp når de som har mye gjør stadig mer. Vi kjører, henter, heier, kjøper dyrt utstyr og sender barna på kostbare treningsleirer.

– Foreldre gjør det ikke fordi de vil skape forskjeller eller fordi de vil ekskludere noen. De gjør det fordi de vet at det er ekstremt viktig for hvordan barna lykkes i livet. Men det er jo også med på å gjøre terskelen litt høyere for å delta, sier Aasland.

Hun legger til at det er liten sannsynlighet for at man forteller at man slutter på fotball fordi man ikke har råd, selv om det ofte handler om det.

Henger sammen

I arbeidet med å se på den sosiale mobiliteten kan Aasland fortelle at det hun ble mest overrasket over, var å se hvor bred enighet det var i de ulike sektorene.

– Nå har jeg snakket med mange som jobber med skole, psykiske helsetjenester, barnevern, med idrett og arkitektur. Og det de sier er så likt: Først ble forskjellene mindre, men nå har de blitt større, sier Aasland.

– Tenker du da at det har vært noe politikere er klar over?

– De er nok klar over at forskjellene øker. Men jeg tror ikke man er bevisst nok på det, og tenker gjennom hvor utrolig store samfunnsmessige konsekvenser det får, sier Aasland.

– Hvis vi er så bekymret for at folk faller ut i arbeidslivet, så henger jo det sammen med oppveksten og hvem som ikke blir løftet opp fra begynnelsen av.

Les også: Flertallet vil ha gratis skolefritidsordning

Flere løsninger

Hun tror at noen vil si at det er gammelt nytt at det er økende økonomiske forskjeller i Norge, men at vi ikke er klar over hvor systematiske de er, og hvor vanskelig det er å komme ut av det.

For at kommuner skal klatre opp på lista for sosial mobilitet tror Aasland det er flere ting vi kan gjøre.

– Det ene de kan gjøre er å sørge for at skolefritidsordningen ikke koster penger. De har også rom for å gjøre mer i boligpolitikken, de har rom for lage arealplanlegging som legger mer til rette for blandet bosetting.

Aasland trekker også frem gratis barnehage, og fritidskortet regjeringen ønsker å innføre.

– Jeg tenker det er veldig viktig at fritidskortet ikke blir en behovsprøvd ordning, fordi all erfaring med behovsprøvde ordninger hvor man må dokumentere at du er fattig, har vist seg å ikke virke. Terskelen blir høyere, sier Aasland.

Talent-tap

Aasland tror det er flere grunner til at kommunene øverst på listen har den høyeste sosiale mobiliteten i landet. Men at grunnen til at mange kommuner på Vestlandet gjør det så bra, er oljen.

– Jeg tror det handler mye om at det var en stor vekst i jobber den perioden vi har målt, sier Aasland.

– Men det var også en bevisst politikk på at den gevinsten oljenæringa gir oss skal deles og brukes på fellesskapet, sier Aasland.

I lys av funnene mener Aasland at det er mye som tyder på at dersom vi gjør undersøkelsen på nytt om 20 år, så vil den sosiale mobiliteten være dårligere enn den er i dag.

– Hva er det største tapet for samfunnet når mobiliteten er så lav?

– Der er talent-tapet. Hvis det er sånn at du både må ha et stort talent og mye penger for å lykkes i livet, så går vi jo glipp av masse, sier Aasland.